EDØY [gamle], gnr. 13 Edøy (Edøy sogn). Eldste omtale av kirken er (indirekte) i 1533 (Edøin sogn, OE 41). Steinkirken fra rundt midten av 1100-tallet står på bnr. 4 av (gnr. 13) Edøy, på en markant knaus i det ellers temmelig flate terrenget. Selve Edøya, som består av én gård, har samme type sjøverts kommunikasjonsmessig sentral beliggenhet som bl.a. Nærøy i Vikna i Nord-Trøndelag eller Tautra i Trondheimsfjorden. Kirken har rektangulært skip (12,2x9,5 m) med smalere, rektangulært kor (5,5x5,9 m). Rundt 1690 ble skipet forlenget noe mot vest. Korets østvegg ligger noe mer mot nord enn skipets østvegg, slik at koret synes å ligge ”skjevt” på skipet. Skipet har portaler mot nord og sør og har trolig hatt en også i vest før påbyggingen. Koret har hatt portal mot sør. Deler av utvendige hjørner og veggåpningene er i hoggen sandstein, andre partier er i grågrønn kleber. Kirken brant i 1887 som følge av lynnedslag men ble gjenreist i 1945-50. I 1940-45 ble det bygd en bunker under koret og store løsmasser ble gravd ut uten tilsyn, og bunkerens tak er nå golv i koret (Berg 1981:79ff, Vaagland 1990). Med en landskyldinntekt i 1661 på ringe 1 spann 22 marklag (1-0-22) er det rimelig å se for seg Edøy som et gammelt gårdskapell. Edøy lå i 1329 til adelsmannen herra Petrs j Ædoey (DN II:172). I 1589 lå Edøy som anneks til hovedkirken på Aure og hadde kirkelige tjenester hver tredje helligdag (Thr.R. 70). I 1749 ble prestegjeldet utskilt fra Aure, og i 1885 ble kirken nedlagt samtidig som ny kirke ble etablert på Smøla og gravlegging på Edøy opphørte (NG 460). Rett nord for kirken og gårdstunet heter det Likhaugen, i nordøst nede i bukta heter det Klokkarstøa, og tunet på bnr. 1 heter Korsvollen. Øya (14) Kuli, med Kulisteinen med innskriften om kristningen av Norge, ligger tvers av sundet rett vest for Edøy. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)