Lengst i NØ: 1. Rundrøys. Klart markert. Ligger på en naturlig forhøyning og utnytter denne. Bygd av rundkamp, tvm 0,1-0,3m. Søkk i toppen, l NNV-SSØ 4m, br 2,5m, dybde 0,1m. I søkket en god del steini dagen. Mose, lyng i kanten av dette. Røysa er ellers overtorvet, bevokst med lyng, mose og noen einerbusker, en del furuer i kanten. D 9m, h 1,25m. 40m SV for 1, på N-enden av liten N-S-gående rygg: 2. Rundrøys. Noe uklart markert, men godt synlig. Toppartiet rasert og omrotet. Sjakt tvers over røysa og til noe V for toppen, l Ø-V 4m, br 2m, dybde 0,5m. Røysas overflate ellers også noe ujevn og trerøtter hever terrenget noe. Røysa er overtorvet,men steiner kjennes under torva. Bevokst med mose, lyng, einerbusker. En del furuer i kanten. D 9m, h 0,5m. 9m SSV for 2: 3. Rundrøys. N-ligste halvdel klart markert, S-ligste går nesteni ett med terrenget. Ligger på en naturlig forhøyning og utnytter denne. Avflatet på toppen, og her sees en del mosegrodd rundkamp i dagen. Trerøtter gjør overflaten noe ujevn. Røysa er overtorvet, og bevokst med lyng, mose og litt einekratt, noen furuer i kantene. D 6m, h 0,75m. Terrenget S, Ø og NØ for gravrøysene bærer spor av tidligere dyrking. Der er flere rydningsrøyser og åkerreiner. Fra veien Grindland - Tjomsås går en gammel vei NØ-over, få meter Ø for røysene. På toppen av Stølsåsen er terrenget relativt flatt, og her skal Ola Grindland ha funnet et ildsted med brent stein og ildflint. Samme sted også en ridestein. Stedet ble besøkt, men nå ingen synlige spor tilbake. I Finsland bygdesoge står: "Terrenget syner den dag i dag tydelig at det er ryddet og engang i tiden har lagt under menneskelig kultur. Der er endnu bla paaviselige formationer av de typiske gamle bratte åkerreiner og oppkastede røiser for den fra rydningen bortskaffede sten. Det paaviselig opprydde areal har ganske betydlige utstrækning. Oppe på toppen av åsen, omtrent midt i rydningen, er landet fladt og former sig som en av naturen sent ideelt tilrettelagt byggeplads med fritt utsyn og rummeligt tun. Der fant jeg og min bror under arbeidet med at grave op "tørestuer" som fremvoksene gutter, ildstedet - aaren - med forbrendt sten og en flintesten tilslaat just som de bruktes ned til fyrstikkenes tid til at slaa gnister fra "ildsjernet". Længer fremme i "tunet" ligger det en noksaa stor flat sten, der gjør indtrykk av at skulle være tilrettelagt av menneskehænder - trolig "reistenen", hvortil hesten blev ledet frem naar man bekvæmt skulde stige i sadelen eller paa bare hesteryggen...." Hentet fra en artikkel av Ola Grindland i Fædrelandsvennen for 8. juli 1925.