Heller. Består av flere rom. Lengst i S, under nedfalne blokker som danner "tak" mot fjellet i Ø, er det et rom med temmelig flatt gulv. Større og mindre steiner i overflaten samt jord av forråtnet løv, og grus. Inngangen til helleren går mellom steinene, NØ-SV fra jordet i SV. Gulvets mål: L NNØ-SSV ca 5,5m, br i S ca 0,5m, midt på ca 4m, i N ca 1m. Takhøyde 0,5-2m. N for og inntil første rommet er det en åpning mellom steinene i en l av ca 2m, før man kommer til nok et rom under 2 store blokker, hvorav den ene er kilt fast mellom den andre og fjellfoten, slik at et tak dannes. På gulvet en stor, flat blokk samt en del mindre, tvm inntil 0,2-0,5m, slik at gulvet kan virke flatt. Lengst i S er gulvet ca 1m bredt, det vider seg så ut til en br av ca 3m midt på til det ender mot en stor blokk i NV. L NV-SØ ca 4m. Takhøyden fra ca 1m i S til ca 3m i NV. Gulvet mellom steinene virker temmelig sterilt. N for og inntil dette rommet er det nok en åpning mellom steinene, men etter ca 3m, noe lavere i terrenget, er det nok et rom, som dannes av en stor blokk med 2 blokker kilt mellom denne og bergfoten, som tak. Gulvet stiger noe mot N, og er oppfylt med større og mindre stein, grus og nedfalne blader. Bredden er gjennomgående ca 2m, l N-S ca 8m, h 2-3m. Ca 2m V for dette rommet nok et "rom". Også rett N-for flere "rom" under steinene. Ernst Michael Gudbrandsen, 4485 Feda, forteller: Her, i "Dunsædhula" har det bodd en huleboer i steinalderen. Rommet lengst i S var soveværelset, derfra gikk en gang over til rom nr 2 som var stue, her har også vært et soveværelse og et matlager. Huleboeren skal være gravlagt her. Ernst M. Gudbrandsen fikk høre om denne "hula" på Gyland skole av norsklæreren Agnar Klungland. De gamle i bygda har også talt om lokaliteten. Gudbrandsen fortalte at han har funnet en kniv av flint i "soveværelset" under en mindre haug av jord. Kniven var av "svartaktig flint", nesten rund i enden, med "hakk" på. Kommet bort. Stikkprøver av jordsmonnet mellom steinene viser temmelig steril grusjord, blandet med forråtnet løv og sauelort. "Helleren" må ha vært temmelig fuktig og kald. Om vinteren er her mye snø, man synker nesten i til halsen. Trygve Liestøl, Sandsgata 23, 4000 Stavanger, født og oppvokst på nabogården, Liestøl, forteller: I Ansteinsura hadde det bodd en mann, "Ansteinstussen" for lenge siden. I hula ligger det en helle på vippepunktet og virker som dørklokke. Theodor Dunset fortalte til Lars F. Nuland: "Der er ei urd på Dunset som heiter Ansteinsurdi, og i denne er der nokre rom millom steinane som er laga mest som eit setehus. Her i denne urdi budde etter segni Anstein Tussen. Urdi ligg under eit bratt fjell. ... Her i denne urdi budde ein rise. Um dagane heldt han seg inne, for han tolde ikkje soli; men um netterne var han ute og henta ved til kjøkenet sitt. Tog og sekk bar han alltid på. Sekken bruka han til å gøyma uskikkelege ungar i, trudde folk. Det hende at ein, helst ein tidleg haustmorgon, kunde sjå blå røyk fra tusseheimen. Eingong var ein av bøndene på Dunset på fjellet yver Ansteinsurdi og slepte ned ospestokkar. Då fekk han sjå ein stor gubbe som sat og sov og snorka nede i urdi. ... Dunset-mannen slepte ned ein stokk, og av dette ramlet vakna tussen og sa med eit mål som eit steinras: "Å ha, no fekk eg då ved; her kjem vel snart noko til å steika au!" - Men då vart mannen redd, for han trudde risen ventra han same vegen som stokken. Han sprang difor heim. Men ei stund etter datt hesten hans utfor same fjellet og slog seg ihel."