ALSTADHAUG (SKOGN) ST. PETER, gnr. 19 Prestgården (=Alstahaug, Alstahaug sogn). Eldste omtale av kirken er i 1280/1281 (ecclesie de Aluishaug, DN III:16). Siden Alstahaug og flere andre storgårder opptrer som udelt krongods i jordebøkene på 14- og 1500-tallet, har det vært vanlig å regne med at disse storgårdene ble konfiskert i kampene rundt år 1000. Steinkirken står på (gnr. 19) Prestgården. Den har i utgangspunktet rektangulært skip med et smalere, rektangulært kor. Kvaderen er i marmor og muligens noe grønnskifer, trolig fra lokale brudd. Kirken ser ut til å være reist i tiden ca. 1130/-40 – 1170. Etter all sannsynlighet har den opprinnelig hatt tårn i vest, men da dette ble revet rundt 1200 ble steinene benyttet til å bygge en oktogonal apside i korets forlengelse mot øst samt to støttemurer nær skipets sørvesthjørne. Et sakristi i stein ble bygd til på korets nordside tidlig på 1400-tallet. 1589 ble Alstahaug ført som hovedkirke i Skougen prestegjeld med annekskirker på Ekne og Levanger. Kirkene på Veie, Svendgård og Munkeby ble samme år lagt ned og deres ”menigheder wij haffue lagtt till neste kircker” (Brendalsmo 2006:587ff m/ref.). Dedikasjonen er etter et brev av 1296 (DN V:31). I seinmiddelalder kan (17) Eide belegges som prestebol for presten ved Alstahaug kirke (jf Vestrum 1932:317ff). Kort før 1723, ved makeskifte, ble Alstahaug prestegård (NG 89). Noen hundre meter sør for kirken heter det Korsbakken, en antydning om et tidligere kors i friluft. Schøning noterte seg i 1774 følgende fornminner ved kirken (II:44f): “Først ligge her, sønden for Prestegaarden, eller i S.O. derfra, paa en lang ophøiet Brink, 2de store runde Kiæmpe-Høie, tæt hos og efter hinanden; efter dem, længer hen, mod Norden eller N.V. og i liige Linie med dem, ligger en aflang Høi, som er 48 Skridt lang; derpaa atter igien, i samme Linie, 2de store runde Haue; i liige Linie med desse, dog et temmelig Støkke derfra, paa den anden Siide af Kirken, og nogle faae Skridt fra denne, mod Norden, ligger foromtalte, usædvanlig store Haug, i hvilken kong Alf eller maaske rettere Aulver skal ligge begraven”. Den store gravhaugen, Olvishaugen, ble liggende innenfor kirkegården da denne ble utvidet mot nord i 1928 (Finsås 1942:27). Haugen har en diameter på 55 m og er 6 m høy, og toppen er et flatt platå med en diameter på 11 m. Det skal være gjort flere forsøk på å grave den ut, seinest av sognepresten Heide i 1813 (Klüwer 1823a:60f): “En muret Grav blev, under endeel Kul og tvende Lag Steenheller, fundet omtrent midt i Hougen, men som ved en urigtig Behandling styrtede sammen, saa at deri ei fandtes andet end endel forknuste, dog ubrændte Been, samt Stykker af et Sværd og Centrum af et Skjold, der har været forsynet med en kegledannet Spidse udvendig”. I følge Petersen (1926:40) er det ikke gjort sikre funn på gården Alstahaug, men den store haugen og gravfeltet nærmest kirken regnes å gå tilbake til 400-tallet (Bolling 1950:15). En annen undersøkt haug like i nærheten har også gitt en datering til eldre jernalder (Herje 1989:67). Fortsatt ligger det 4-5 mindre hauger på linje nordover fra kirken og storhaugen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70).