HAUG (ALSTAHAUG, hovedkirke), gnr. 4 Alstahaug (Alstahaug sogn). Den seinromanske steinkirken står på (gnr. 4) Alstahaug, hvis opprinnelige navn er Haug (Haugx kirkio, AB 88, jf NG 89f). Kirken har rektangulært skip og smalere, tilnærmet kvadratisk kor der bredden er større enn lengden. I en første byggefase ble koret, triumfveggen og den første meter av skipets østre del reist. I neste fase ble skipet ferdigstilt. Koret har portal mot sør, skipet har hatt portaler mot nord, vest og sør. Koret har kleberkvader i ytter- og innervegger, samt i veggåpninger og i skipets utvendige hjørner; trolig har også det tre portalene i skipet hatt samme materiale. Skipets østvegg har en altenisje på nordsiden av den 1,3 m brede og opprinnelige korbueåpningen og et repositorium på sørsiden. Under Christies utgravninger ble det ikke funnet stolpehull eller annet som kunne antyde en eldre trekirke undr den stående steinkirken (Liepe 2001:12ff m/ref.). Kleberstein til kirkebygget er hentet fra Haltøya i Vefsnfjorden (Berglund 2007:241). I 1863-65 ble skipet vest for portalene revet og deretter gjenoppbygd men forlenget og noe bredere i den nye delen. Kirken beskrives som ”soignert bygget av veltilhugne kalkstenskvadre (…) gir inntrykk av å være opført av en fornem rikmann” (Bugge 1932:6). Bugge setter den stilmessig i sammenheng med Olavskirken i Trondheim samt Nærøy i Vikna, og vil tidfeste den til andre halvdel av 1000-tallet. Christie karakteriserer Alstahaug og Herøy som søsterkirker og tidfester dem begge til ca. 1150-1250 (Christie 1973). Liepe (op.cit.) tidfester bygningen til ca. 1150-1200. Ved utgraving i kirken i 1960-årene ble det funnet i alt ca. 500 mynter og brakteater, de eldste fra første halvdel av 1200-tallet (Bratrein 1970:note 63). Alstahaug var ved reformasjonstiden et av de 20 kannikgjeld i Nidaros bispedømme (Dybdahl 1989:190f). Kirken var i 1589 hovedkirke med annekser på Sandnes, Herøy, Tjøtta, Nesna, Hemnes, Dønnes og Dolstad. Sognepresten skulle betjene de to første, en domestico sacellano på Alstahaug de to neste, de tre deretter ble betjent av en res.kap. bosatt på Nesna, og også Dolstad skulle ha en res.kap. på gården (Thr.R. 78f). I 1743 var Alstahaug hovedkirke med annekser på Sandnes, Herøy, Tjøtta og Vefsen/Dolstad (Mordt 2008:173). 6. juli 1432 var erkebiskop Aslak på visitas a Alestæhaughi j prestgardenum (DN V:619), og dette er den eldste omtale av prestebol til kirken. Et område rett sørsørvest for kirken (merket med rune-R) er gårdshaugen der prestegårdstunet ligger, og dette er delundersøkt arkeologisk i nyere tid og viser bosettingsspor tilbake til 12-1300 tallet (Berglund 2007). I og med at Alstahaug var kannikkirke er det ikke usannsynlig at etableringen av gårdshaugen (prestebol) kan sammenfalle med etableringen av kannikdømmet. Kirken har en figurframstilling av St. Olav fra ca. 1410, og i 1750 var denne plassert over korbuen, i et skap med to dører (Bugge 1932:48 note 24; i 1750 ”Over Chors-Døren”, Wolff 1941:51). I 1750 registrerte biskop Nannestad at ”Kirkegaarden er slet hegnet med Steen, det som vender mod Præstegaarden er hegnet med Stoke” (Wolff op.cit.). I 1818-19 ble steingarden besørget satt i stand som pliktarbeid for bøndene. Før 1938 var kirkegården i løpet av de siste 40 år blitt utvidet to ganger, uvisst i hvilken retning (Gjelle 1938). Flere steder i nærheten av kirken finnes flere avmerkinger med rune-R på ØK, og som nok viser til gravhauger/-felt. Ytterst på Haugnesset eller Alstenøya sør for kirken ligger ”Rundhaugen” eller ”Kongshaugen”, en storhaug med langde 28 m, bredde 18 m og høyde ca. 8 m (Brovoll 1999:15). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegråder av NIKU ved Jan brendalsmo, RA sak 06/02235-81).
Eldre beskrivelse
Fornminne: Kirke fra Middelalder. Håkon Christie skriver i innbertningen av 27. oktober 1967: "Alstahaug kirke er en steinkirke hvis eldste deler synes å være oppført i siste del av 1100-årene". 1967 foretok Christie utgravninger i kirken. Funn T 18846 (Tilvekst 1968).