AVALDSNES ST. OLAV (hovedkirke), gnr. 27 (=86) Prestegården (Avaldsnes sogn). Ifølge Snorre stod det kirke på (gnr. 86) Avaldsnes allerede tidlig på 1000-tallet: «Kongen og heile allmugen stod inne og lydde messa» (Soga om Olav den heilage, kap. 119). Steinkirken fra rundt 1250 har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor samt et kraftig tårn i vest. Straks sør for koret stod fortsatt rundt 1600 et lite åttekantet kapell, trolig et kapittelhus. I 1599 var kun koret i tilstrekkelig stand til å kunne benyttes for kirkelige handlinger. Kirken ble restaurert og istandsatt i 1839 og på 1920-tallet, og ved den siste anledningen ble tårnet fullstendig nybygd (Lexow 1958:50ff). Det lille kapellet er trolig identisk med hva Daae (1899:105) omtaler som «en anden mindre Stenkirke (Sognekirken)». Kirken ble 1745 beskrevet som en delvis ruin: «Den har været af en meget skjøn, stor og kostbar muret bygning, alt vinkelmæssige vekstene [kleberstein] udi alle hjørner, samt vindueshuller og døre, hvor kanterne inden og uden ere af vekstene indmurede i sirligste orden paa gammel gotisk brugelig bygningsmaade, med adskillige udhugne indhulinger og et højt taarn med vindeltrapper udi af skjønne tilhugne vekstene, dog er den store kirkemur forfallen og uden hvelving og tag». Kleberen skulle være tatt ut i et brudd ved gården Grønhaug i Skåre (de Fine 1870:154). Avaldsnes var gammelt krongods og en av Harald Hårfagres sentralgårder på Sørvestlandet (Bjørkvik 1999, Iversen 2008:21ff m/ref.). Kirken ble i 1305 anerkjent som et av de 14 kongelige kapeller i Norgesriket og i 1308 et av de fire blant disse med prestekollegium (DN I:113, 114). 15. mai 1301 var biskop Arne på visitas på Karmøy og gjorde opp regnskap for prestene på Avaldsnes, Bø, Torvastad og Åkra (DN IV:50). I 1531 var Mikkel Jude, en tro tilhenger av kong Christiern, blitt forlent med det kongelige kapell på Avaldsnes (Daae 1899:59). Rundt 1620 var Avaldsnes hovedkirke i et prestegjeld, men det lå ingen annekser til den (St.S. 132). Avaldsnes kirke og prest hadde store inntekter. Rundt 1350 dro de til sammen ca. 450 mmb i landskyld, og dette store bløpet skyldtes nok kirkens status som kongelig kapell. Til sammenligning disponerte Vang kirke (107 lauper smør) og prest (122 lauper) på Voss mest landskyld av samtlige landskirker i Bergen stift. Deretter kom Kinsarvik (102,5 mmb samlet), Ullensvang (110 mmb), Ulvik (63 mmb) og Hamre (41 mmb) (Bjørkvik 1999:49f). Bjørkvik regner derfor Vang, Avaldsnes, Hamre, Ullensvang og/eller Kinsarvik for hovedkirker. Avaldsnes kirke står på Prestegården hvis opprinnelige navn er Avaldsnes (NG 397). Under prestegården ligger (bnr. 3) Munkhaug, et navn som trolig refererer til bostedsområde for prester i middelalderen. Rett nedenfor kirken i sør er bevart enkelte bygninger fra en eldre prestegård. Kirken er bygd midt i et stort gravfelt, og fortsatt står en drøye 7 m høy bautastein inntil skipets nordvegg. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brednalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2016)