STEINE ST. PETER OG ST. MIKAEL (BYNESET), gnr. 24 (=241) Steine (Byneset sogn). Den romanske steinkirken på (gnr. 241) Steine har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Den ble bygd i tidsrommet ca. 1140 til ca. 1180 og har innslag fra overgangsstilen med tidliggotikk, og kvaderne er hogd i en blanding av grønnskifer og kleber. Koret har portal mot sør, skipet mot sør, vest og nord. Eldste omtale av kirken er i 1252 (ecclesie beati Petri de Stein, DN II:9), og året etter omtales den ved navnet ecclesia sancti Micahelis de Steini (DN III:4). Steine var trolig en av de opprinnelige fylkeskirkene i Trøndelagen, i og med at gården var gammelt krongods og kirken med dens inntekter i 1252 ble gitt kannikene av erkebiskopen. I og med at samtlige middelalderbrev ang. Steine kirke er utstedt på krongodset Steine, er opprettelsen av (244) Ålberg som prestebol til kirken trolig resultat av et makeskifte med kronen rundt midten av 1500-tallet. Steine kirke lå fra 1200-tallet av til domkirkens kanniker, og presten som holdt tjeneste i kirken var trolig residerende i kannikgården i Nidaros. Gården ble liggende til kronen gjennom hele middelalderen og gjorde det fortsatt i 1661 (Brendalsmo 2006:514ff m/ref.). 1 desember 1342 var biskopen i visitas på Steine (DN IV:268), trolig også 16. februar 1431 (DN V:602). Kort vei nordvest for kirken, under Sørengberget, heter det Prestvika. Av fornminner på Steine observerte Schøning følgende (I:201, II:240): “Vesten for Kirken har paa Kirkegaarden staaet en Bautastein, som nu er afbrudt og bortslæbt (…) Norden for denne Steene-Kirke og hosliggende Steene-Gaarde, ligger en stor rund Haug, paa en høi Biærg-Knoll”. Muligens er dette samme haugen som Fugelsøy (1963:114) kaller Klokkhaugen. Høyem (1817:305) nevner at det få år i forveien var blitt gravd i haugen (en stor sammenkastet Jordhøi) og at man da hadde truffet på ”en sort Muur i den, men Intet videre”. Schøning refererte i 1773 (I:200) lokal tradisjon om en helligkilde på fjellrabben Høgstein rett sørvest for kirken, han fikk tømt fordypningen for stein og gjørme, men det viste seg at Cisternen kun var en fordypning i fjellet hvor det samlet seg overflatevann, muligens som følge av steinuttak til kirkebygget. Det er likevel ingen tradisjon på noen sammenheng eller tilknytning mellom kilden og kirken. Kirkegården ble i 1975 utvidet og det nye arealet beplantet med løvtrær. På det gamle arealet skulle det fra da av ikke tillates nye graver, og de gamle graver ville med tiden bli faset ut (Gjønnes & Indergård 1977:118). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA ska 06/02235-70)