DØNNES, gnr. 11 Dønnes (Dønnes sogn). Eldste omtale av den seinromanske steinkirken på (gnr. 11) Dønnes er i 1308-9 (Dynneszmesz kierche, DN XV:1). Vestre del av skipet ble revet og gjenoppbygd i 1865-66, dog bredere og lengre enn det gamle, samtidig som korets østgavel ble senket noe. I 1974 ble et lengre restaureringsarbeid fullført. Middelalderkirken hadde rektangulært skip og smalere, lavere tilnærmet kvadratisk kor der bredden var større enn lengden. Kirken har flere likheter med Tingvoll kirke på Nord-Møre, og for så vidt den noe mindre Sola kirke ved Stavanger. Ved utgravingene på 1960-tallet ble det funnet 356 mynter og brakteater, de eldste fra første halvdel av 1200-tallet (Bratrein 1970:note 63), samt biter av farget vindusglass, en liten englefigur i metall og stykker av et relikvieskrin (Ekroll 1994:108, Coldevin 1974:22f). I 1584 het det at kirken var i så dårlig forfatning at preken helst ble holdt ute på kirkegården, og i 1651 ble kirken sammen med Dønnesgodset kjøpt av amtmann i Nordland Preben von Ahnen. Denne solgte videre til Peder Tønder i 1675, og dennes enke solgte i 1796 kirken til Misjonskollegiet, og i 1824 ble den solgt til ”Dønnes almue” (Coldevin 1974:9ff). I 1589 lå Dønnes som anneks til Alstahaug hovedkirke (Thr.R. 79), i 1743 som anneks til Nesna hovedkirke (Mordt 2008:173). Gården var sentralsted i middelalderen, og på 1230-tallet lå den til Pål Vågaskalm (Soga om Håkon Håkonsson kap. 173). Han var i kongens hird og ble i 1217 sysselmann for en del av Hålogaland (Alstahaug) og to år seinere lendmann, men befant seg likevel seinere i miljøet rundt hertug Skule. Gården ser likevel ikke ut til å ha blitt konfiskert under kronen, for begge sønnene til Pål var i kong Håkons tjeneste fra 1240-tallet av. I 1661 var Dønnes frigård (NG 109). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 02235-81).