EIDSBERG ST. OLAV (hovedkirke), gnr. 90 Lekum (Eidsberg sogn). Jf. ID 94688 som viser den omkringliggende middelalderske kirkegården. Den eldste kjente kirken på stedet var en romansk steinkirke. Denne ble erstattet av en ny steinkirke i gotisk tid og som deretter ble kraftig ombygd i 1880-81 (NK 39f). Det har vært foreslått at en romansk tympanon som tidligere lå i en grunnmur på (111.112.117.118.119) Skjør skulle stamme fra Hen kirke, men mer sannsynlig kommer den fra den romanske – senere ombygde – Eidsberg kirke (Berg 2001). Steinens størrelse, ca. 2 m bred, tilsier at den har tilhørt en meget stor steinkirke. Etpar andre romanske kvader med billedmotiver – en granittkvader med sjakkbrettdekor på Lekum samt fra samme område en tilsvarende kvader med navnet Odinkar hugget i runer – bør også kunne henføres til den eldre steinkirken på Eidsberg. Kirken står på (gnr. 90) Lekum, strengt tatt i et hjørne av grunnen til (89) Eidsberg prestegård. I 1401 ble prestbolet ført som prestboleth Thufuu og med skyldstørrelse (RB 164), rimligvis et bruk av kirkestedsgården Lekum, da nåværende prestegård (gnr. 89 Eidsberg) opprinnelig er nabogård til Lekum. I 1503 makeskiftet biskopen gården Eidsberg, som inntil da hadde ligget til Sta. Annas alter i domkirken i Oslo, til prestegården fordi ”preste sæthet til Eidzbergs er mykit trangt oc innækrefft oc er lithet til engh saa oc til skogh oc til fee hampner oc haffuer ingie vthuæghær vthen vppa anners mansz eighe”. Det hadde således vært mye missemje og trette mellom presten og ”thee men som bode i Eidzbergh” (DN II:1018). På 1570-tallet lå Tua som ødegård under prestegården, og med dette gikk bruket Tua opp i Eidsberg og finnes nå kun som plassnavn under prestegården (NG 142). At kirken i samtlige kilder kalles Eidsberg, og det lenge før gården Eidsberg ble lagt til prestbolet, bør bety at Eidsberg var navnet på kirkestedsgården i tiden da kirken ble reist. Den har da omfattet Thufuu, Leikangher og Eidsberg samt utfra lokaltopografiske forhold også (dagens gnr. 91) Foss. Eidsberg må i så fall tidlig være gitt bort, for i 1332 lå den til Hovedøya kloster og brukeren het Þorkæle Salomonarsyni a Æiszberghi (DN II:193). At Tore Håkonsson, som i 1297 var utpekt til kongelig sendeferd i England sammen med bl.a. tre andre riddere og kongens kansler (DN XIX:409) kaller seg til Lekum og ikke Eidsberg må bety at Lekum på dette tidspunkt ble sett på som en selvstendig enhet. Dedikasjonen er etter DN VIII:268 (1422), et brev der biskopen i Oslo ga 40 dagers avlat til alle som besøkte eller hjalp St. Olavs kirke i Eidsberg (jfr. brev av 1435, 1437 og 1475). Disse brev ble trolig skrevet i forbindelse med en brann, i alle fall er det ved bygningsarkeologisk undersøkelse av kirken i 1950-årene påvist en kirkebrann i middelalderen (NK 40). I 1400 ble det notert at det skulle gjøres åbud på prestbolet hver tredje vinter, at biskopen under visitas ligger her ok firir kapellor iiij neter thoo hafuum wer æi mæira leghet en iij neter ok tekit vi hudir j cathedraticum (RB 565). Kapellene det gjaldt var Hen, Trømborg, Hærland, Folkenborg og Tenol. 1426 skulle biskopen under visitas ha ij nætter a Eidzberghi (DN IV:829). 2 februar 1410 var biskop Jakob, erkepresten og officialen på visitas på Eidsberg (DN I:626), 19. mars 1456 erkepresten i Oslo (DN VIII:357). Kirken står inne i restene av et større gravfelt som strekker seg rundt ravinen som kirken ligger ved nordenden av. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)