FANA HELLIGE KORS KIRKE OG HOSPITAL (hovedkirke), gnr. 96. Fana prestegard (Fana sogn). Kirken står på (gnr. 96) Fana prestegard. I middelalderen var et hospital tilknyttet kirken, og dette skal ha ligget på en haug utenfor kirkegården, like vest for kirken. Rester av grunnmurer var ennå synlige i 1779. Den middelalderske steinkirken hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Sannsynligvis hadde den et vesttårn i middelalderen, revet muligens i 1644 etter at kirken brant som følge av lynnedslag. Skipet har portaler mot nord og sør, helt mot vest, og rimeligvis har det vært en bueåpning fra skipet ut i tårnfoten og en vestportal i dette. Koret har portal mot sør, uvanlig plassert helt mot øst. Skipet hadde tre par rundbuede vinduer på langveggene, mens koret hadde to par vinduer i langveggene og to vinduer nede i østgavlen og ett oppe i gavlens trekantfelt. I 1870 ble skipet forlenget mot vest med 3,5 m, og i 1926-27 ble det bygd til ny tårnfot i skipets forlengelse mot vest. Middelalderkirken har kleberkvader i veggåpningene og utvendige hjørner, brudt i Varge i Os. Karakteren på murverket i bygningens eldste deler viser et typisk romansk murverk, og kirken bør således være reist før 1150 (NK I/1:1ff). Ved korets sørøstre hjørne finnes flere steinhoggermerker (Bendixen 1904:356). Det vises av brevet fra 1228 (DN II:6) at kirken (allerede) da hadde flere prester (rectori et fratribus), så muligens var Fana en av de gamle fylkes- eller hovedkirker. Også vesttårnet kan peke i denne retning. Hele gården var likevel trolig ikke prestebol, for kong Håkon skrev i 1310 et brev at Fana (DN II:104), så mest sannsynlig var Fana gammelt krongods. Status som fylkes-/hovedkirke kan sies å bekreftes ved nettopp denne kombinasjonen: at gården lå til kronen mens Kirken v/biskopen rådet kirken; det var da også biskopen med kapitlet som i 1303 overdro kirken til kapellgeitsligheten ved Apostelkirken (DN III:58). At kongen dermed fikk kirken tilbake – som kongelig kapell – gir ytterligere støtte til en slik hypotese. Dermed kan byggingen av steinkirken, ikke usannsynlig i første halvdel av 1100-tallet, knyttes til kongen. Ombygginger og etableringen av hospitalet på 1200-tallet (de novo fundari) kan relateres til kannikene ved domkirken i Bergen, endringer etter dette i middelalderen til kannikene ved Apostelkirken. Den eldre del av kirkegården er omgitt av et steingjerde; om det tidligere har vært gravplass sør og vest for kirken er denne i nyere tid fjernet pga. veianlegg (NK I/1:22). Fana kirke er ikke nevnt verken i registeret eller i fortegnelsen inne i BK, hvilket vel henger sammen med at den etter 1303 var kongelig kapell. Kirken inntok etter reformasjonen en særstilling og ble som tidligere kongelig kapell lagt under slottsskriveren på Bergenhus; i 1621 ble den lagt til lektoratet i Bergen, hvis innehaver var sogneprest til kallet, men han lot det bestyres av en kapellan. Da dette embedet ble nedlagt i 1749 ble således kirken et fritt sognekall (Bendixen 1904:354). På gården fantes tidligere navnet Presttun, nå tapt (Litkleskare 1929:19). Også dette antyder at presten ikke hadde et eget bruk av gården, men hadde ”prestestove” med tilhørende bygninger. Rett øst for kirken og prestegården ligger Klokkarvatnet, og skolen rett nord for kirken heter Kirkevoll skole. Mht. sagnet om kirkens hellige kors, se nedenfor. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderskirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)