Kloster- og kirkested. Fransiskanerkloster med kirke ble etablert på stedet i 1290-årene. Etter reformasjonen ble klosteret tatt i bruk som hospital. Hospitalet ble bygget opp igjen i 1580, etter brann i 1567. Brannen var ikke total, og deler av kirkens bygningsmasse sto tilbake. Ny kirke og gråsteinsbygning fra 1730-tallet. Kirken brant på nytt, og ble gjenreist i perioden 1794 til1796. Nytt kirkeinteriør på 1880-tallet. I perioden 1934 til 1939 tilbakeføres kirken til sin opprinnelige karakter fra 1796. Dette skjer under arkitekt Wilhelm K. Essendrop som på samme tid oppfører en ny hospitalbygning i anlegget. Gamlebyen kirke står delvis på klosterkirkens fundamenter. Levninger etter klosteret finnes trolig på Oslo Hospitals grunn sør for kirken.
Eldste omtale av et franciskanerkloster (minoritter, barfotbrødre, gråbrødre, auster brødra) er i et avlatsprivilegium utstedt av pave Nikolas 4 i 1291 (conuentus fratrum minorum Asloensium, DN VI:57). Etableringen skal ha skjedd før dette tidspunktet, trolig i 1286 eller kort etter (Lange 1856:443), og med støtte fra hertug Håkon V Magnusson og kong Eirik som hadde gitt brødrene tomt å bygge på (RN 649). Kongenes vernende hånd over gråbrødrene vedvarte (jf. DN VI:73). Dette til tross, så ble brødrene kraftig motarbeidet av Oslobiskopen, og byggingen deres av kirke ble stanset og delvis revet ned i 1291. Franciskanerne var direkte underlagt paven, og han grep inn i denne konflikten (DN III:31). Det ble foretatt en arkeologisk undersøkelse av kirkens østparti med den oktogonale avslutning i 1935 (Fischer 1950:132f). Kirken ser ut til å ha vært bygd i tegl med grunnmur av stein. Trolig er kirkens fundamenter benyttet for de senere byggene på stedet. Gråbrødrene ble rikt dotert av samfunnseliten, også den kirkelige (f.eks. DN II:75, DN III:160, DN V:835). Paven bestemte i 1297 at Predicatorum Minorumque hadde rett til å preke, høre skriftemål, pålegge pønitens og begrave døde som ville gravlegges på disses gravplass, samt å hente disse døde i deres hjem og føre likene til kirkegården i prosesjon og med kors (DN IX:73), noe som opphav til mange og lange konflikter med særlig sogneprestene rundt om, i og med at disse dermed fikk store inntektstap. I 1513 utstedte «frater Petrus Matthie prior conventus ordinis Predicatorum, frater Haquinus Hauordi lector et custos, frater Haluardus Erici gardianus conventus ordinis Minorum» avskrifter av eldre avlatsbrev for kirkene i Oslo stift (DN IV:1064). Deretter er kildene tause om brødrene. Når konventet ble nedlagt er uvisst, men i 1538 overdro kong Kristian III brødrenes bygningsmasse til Oslos borgere for at disse skulle etablere et hospital på stedet (Lange 1856:446). Samme år ble Lavranshospitalets inntekter lagt til dette Oslo hospital (Nicolaysen 1862-66:732). Videre fikk det nyopprettede hospitalet seg tillagt inntektene fra et alter ved domkirken (1546), inntektene fra det da nedlagte leprahospital i Tønsberg (1547) samt av en rekke kongelige eiendommer (1550). De fleste av anleggets bygninger brant i 1567, mens kirken ble stående fram til Gamlebyen kirke ble reist på samme stedet i 1796 etter en brann i 1794 (Berg 1939:135, Faye 1882:67, 72). Hospitalet skulle betjene fattige og syke. Over tid ble hospitalets innretning justert i forhold til type beboere, men institusjonen befant seg på slutten av 1800-tallet fortsatt på samme sted. At det var gravplass til klosteret er belagt i en rekke kilder (jf. DN IV:226), men denne har ikke latt seg påvise arkeologisk. Sannsynligvis har den ligget nord for kirken på den andre siden av Ekebergveien, gateadresse Ekebergveien 2. Her var gravplassen for hospitalet og fra 1734 for en ny hospitalskirke – fra 1796 Gamlebyen kirke. Denne kirkegården ble utvidet i 1860 og 1869 og kalt Oslo kirkegård. Den ble en del av Gamlebyen gravlund i 1961. (Kartreferanse: CO 045-5-3).