LOGTUN ST. MIKAEL, gnr. 92 Logtun (Frosta sogn). Kirken står på (gnr. 92) Logtun ytre. Den framstår i dag som en seinmiddelalderkirke med rektangulært skip og rektangulært, smalere kor, og et flertall elementer av så vel romansk som høygotisk kvaderdekor. Høyst sannsynlig ble kirken fullstendig ombygd ca. 1500. Den seinmiddelalderske ombyggingen vises ved kirkens byggemåte, da skipet er kort og bredt, nær kvadratisk, koret har større bredde enn lengde, skipet mangler nordportal, veggene er relativt lave, murverket er en uryddig blanding av store og små steiner uten klare skifteganger, portalene har en tilsvarende blanding av steinsorter og kvader/tuktet bruddstein, og de er satt sammen av dekorert kvader fra forskjellige stilperioder. Et gjenanvendt attisk profil i korportalen antyder at kirken første gang ble ferdigstilt på 1150-60 tallet, og man aner dermed konturene av en opprinnelig, rundbuet romansk kirke med marmor- og trolig grønnskiferkvader i veggåpninger og utvendige hjørner. Hvorvidt det har vært flere enn denne ene hovedbyggefasen ved den romanske utgaven av Logtun kirke er ikke mulig å avgjøre, men på 1200-tallet er minst en av portalene blitt skiftet ut med mer tidsriktig gotisk steinhoggerkunst. Deretter ble kirken totalt ombygd ca. 1500, bevitnet ved erkebiskop Gautes (1475-1510) segl på krukken i alterplatens relikviegjemme. Logtun var lagmannsgods i seinmiddelalder, så trolig var det lagmannen Erik Amundsson (funksjonstid 1458 til etter 1497) som lot ombygge kirken rundt 1500. I og med at kirken ble reist på krongods, og i tillegg på stedet for Frostatinget, er det sannsynlig at kongen stod bak byggingen av den romanske utgaven av den. I 1589 var kirken på Logtun hovedkirke i Frosta prestegjeld med kirkene på Lo, Vang (Åsen), Røstad (Leksvik) og Hindrem (Stranda) som anneks. Også i 1774 var Logtun hovedkirke, men med annekser kun på Vang og Lo. I 1866 ble det bygd ny kirke noen kilometer lenger nordøst, på kirkestedsgården (77) Presthus, og den gamle kirken på Logtun ble delvis revet to år seinere. Omfattende restaureringsarbeider fant deretter sted i 1903-04 (Brendalsmo 2006:567ff m/ref.). Dedikasjonen er etter innskriften på kirkens kalk fra 1350-1400 (Ecclesie Laghatuni munus tibi gratum sit presentatu Michael). I 1432 (AB s. 114) betinget erkebiskopen seg nattlege på Frosto i 4 netter for seg og sitt følge under visitas. At forhandlingene med biskopen under visitas 2. februar 1433 om Mikkelskorn ble undertegnet apud ecclesiam Laghatwn (DN V:623) kan tyde på at det da ikke var prestebol til kirken. Eldste omtale av slikt er i 1589 (Thr.R. 47), men det kan være at (89/7, 93/15) Prestaunet få hundre meter øst for kirken antyder et prestebol eldre enn (89) Mo som var prestegård i 1661 (s. 120). Schøning noterte seg følgende fornminner i området i 1774 (I:257): “Østen for Kirken, paa Lagtun, sees en Bautastein, staaende paa en liden Høi, sat uden Tvil til Erindring af dem, som ere begravne i de, strax vesten for Kirken, ved Kirkegaarden beliggende Høie”. Løytnant Fougner innberettet i 1868 til Fortidsforeningen følgende (Aarb. 1869:176): “i nærheten af...Logtu (...) findes spor efter gravhauger men i regelen smaa og utydelige”. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)