LØVØYA ST. HALVARD OG ST. MARTIN, gnr. 30/1 Falkensten med Røre, Røre øde og Skavli (Borre sogn). Den gotiske steinkirken, som består av et rektangulært kirkerom uten utvendig skille mellom skip og kor (Brendalsmo 1990:52), står på Løvøya, ei øy som ligger til (gnr. 30) Falkensten. I 1398 ble det ikke ført prestbol til kirken, men først i fortegnelsen ble det ført 3 smørlauper skyld i Øynne sjalfr (RB 71). På 1570-tallet lå en skyld på 1½ pund og 1 fjerding salt i Loffuøenn, Medøenn og Elløenn til mensa ved Borre hovedkirke (St. 70). Rundt 1900 lå disse øyene under (gnr. 29) Apenes, men i 1604 ble Øenn (trolig Løvøya) og Mid Øenn regnet for hver sin fullgård (NG 113). Det er således mulig at det var prestbol til kirken i seinmiddelalderen, men på grunn av stedet den er bygd og tidspunktet den bygd er det mer sannsynlig at kirken hele tiden er blitt betjent fra en annen kirke. Kirken stod i middelalderen kun få titalls meter fra strandkanten, og få meter fra kirkens sørøsthjørne fantes en Olavskilde som i nyere tid er blitt flyttet. Kirken stod øde, noe den trolig hadde gjort i drøyt 100 år, da en privatmann ca. 1720 fikk løyve til å sette den i stand, men den forfalt igjen seinere (NG 128). Kapellet ble restaurert 1930-1950. ”Ved kapellet er der en kilde – St. Olavs brønn. Til denne kilden valfartet syke – ofte langveis fra – for å få sin helbred tilbake. Ved kilden var reist et skur til vern for de besøkende. En hollender, sier sagnet, var kommet ut for en sterk storm, skipet hans hadde lidd skade, og nå søkte han inn til Løvøya for å reparere. Til dette arbeidet tok han trevirke fra nevnte skur. Men da han var ferdig og stakk til sjøs igjen, kom han ut for en slik overhendig storm at han holdt på å forlise. Han skjønte da at dette kom over ham for den helligbrøde han hadde begått ved å ødelegge skuret. Han ga da det løfte at han ville bygge en kirke der hvor skuret hadde stått, dersom han ble frelst av stormen. Skipet klarte å ri stormen av, og eieren innfridde sitt løfte. Sagnet fortelles også på en annen måte: Da hollenderen seilte ut fra havnen, vendte han hodet og så seg tilbake mot øya og kilden der skuret hadde stått. Da ble hodet stående i den stilling han hadde dreid det, og han kunne ikke få det tilbake. Men da han hadde gjort løftet om å bygge en kirke, fikk han straks hodet tilbake i sin naturlige stilling” (Øverland 1954:152f). Bukta nord på øya heter Kirkebukta, og det trange sundet mellom Løvøya og fastlandet heter Drasundet. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).