STA. MARIA. Eldste omtale av Mariakirken er i 1217, da det ble avholdt et møte der mellom kong Håkon, Skule jarl og biskop Nikolas (Soga om Håkon Håkonsson kap 28). I 1743 ble kirken beskrevet som følger: «Frue kirke er noget mindre [enn Laurentii kirke], har et lidet taarn paa den vestre ende, som tillige med taget overalt er med blye betækket» (Røgeberg 2005:327). Da Klüwer besøkte Tønsberg i 1823 (Vestfoldminne 1967:33f) framsto Mariakirken som en utvidet romansk steinkirke med vesttårn, rektangulært skip og et langsmalt og lavere kor. Den østligste del av koret var litt lavere enn den vestligste delen. Skipet hadde inngang gjennom portaler vest i tårnfoten og i sør, mens koret hadde to portaler mot sør. Mot nord i den vestligste delen av koret hadde det stått et hvelvet tilbygg, fram til rivingen benyttet som gravkapell for familien Budde. Gravkapellet må opprinnelig ha vært bygd som sakristi (jf Wienberg 1991:31); muligens kan dette ha skjedd på 1400-tallet da Peterskirkens og Mariakirkens sogn ble slått sammen under én prest (DN XI:187, XI:203). Klüwer nevner videre en rekke inventarstykker samt gravplater som da var blitt overført fra Lavranskirken, de sistnevnte til trapper og til golv i tårnfoten. En oppmålingstegning fra 1861 (Johnsen 1929:191) viser at det fra tårnets nordøsthjørne løp en trapp opp i tårnet, hvilken trolig også ga tilgang til et rom over skipet. Den rundbuede, høye og smale korportalen vestligst i koret viser tidligromansk stil, mens den spissbuede åpningen mellom de to deler av koret viser at den østligste delen er bygd til i gotisk tid. Den forlengede del av koret har et spissbuet hvelv. Åpningen mellom tårnet og skipet er ikke avtegnet i detalj, men dens beskjedne høyde vist på snittegningen antyder en opprinnelig og romansk portal. Det samme ser ut til å være tilfellet for korbueåpningen. En arkeologisk registrering av fundamentene for kirkens tårn og deler av skipet i 2010 kunne ikke sikkert avgjøre hvorvidt tårnet var samtidig med eller yngre enn skipet (Meyer 2010), men ut fra oven anførte tolkning av oppmålingen fra 1861 er samtidighet det mest sannsynlige. Dersom det ikke opprinnelig har vært portal vest i tårnet, slik Johnsen (1929:191) mener, vil det styrke en slik antagelse. Koret i den romanske kirken har nok opprinnelig hatt apsidal avslutning. Om apsiden er primær, som ved Peterskirken, lar seg ikke avgjøre med sikkerhet. Sannsynligvis er den det, i og med at flere av kvadersteinene fra apsiden i dag i remontert form utgjør grunnmuren for det rondellformede trappehuset til en bygning som ble reist delvis over kirketuften etter at kirken ble revet i 1864, og disse steinene er hogd i bergarten tønsbergitt, en bergart som er karakteristisk for 1100-tallets kvader i Vestfold (Brendalsmo og Sørensen 1995). Dette antyder en datering av steinkirken til første halvdel av 1100-tallet. Kirken ser ut til å ha hatt kvader kun i veggåpninger og utvendige hjørner. En kartskisse fra 1822 (Johnsen 1929:192) viser at kirkegårdsmuren mot nordøst, nordvest og sørvest da i stor grad fulgte det nåværende torgets avgrensning. I vekterruten for Tønsberg 1276 nevnes at vekterne skulle «(…) hittast a krossenom» før de gikk sørøst til Olavskirken og deretter tilbake mot nordvest til Lavranskirken. I en annen variant heter det at de skulle «(…) hittas a torgeno» (NGL II:241). En vanlig antagelse er derfor at det sto et kors på byens torg, og at dette torget lå inntil Mariakirkens kirkegård i nordvest (jf Johnsen 1929:192). Kirken er orientert øst-vest, mens kirkegårdsmuren forholder seg til det middelalderske parsellmønsteret: vinkelrett på strandlinjen. Selv om dette ikke skulle være kirkegårdens opprinnelige avgrensing, viser likevel kirkens plassering på oversiden av det midelalderske Stretet at den er blitt reist i overkant av en eldre bebyggelse ned mot Byfjorden. Under der arkeologiske registreringene i 2010 ble det funnet et antall middelalderske teglstein, noe som tyder på reparasjoner eller andre bygningsarbeider ved kirken etter ca. 1250 (Meyer 2010). Meyer antyder også at undersøkelsen viser spor av en (middelaldersk) gravkjeller i tårnfoten. Prest ved Mariakirken nevnes i 1317-18 (DN XI:9), klokker i 1320 (DN IV:146), kirkeverge i 1399 (DN VII:331) og sognet først i 1380 (DN XI:68). Det ser ut til at Mariakirken i tillegg til bysogn også hadde landsogn på nordøstre Nøtterøy (Brendalsmo 1994:73). Seinest rundt 1450 var Maria- og Peterskirken ett sognekall (DN XI:187, XI:203), og Peterskirkens eget prestebol mistet ved det sin funksjon som bosted for prest (jf St. 66). Mariakirkens prestegård var på slutten av 1300-tallet blitt gammel og noe falleferdig (DN VII:331), og fra andre halvdel av 1400-tallet holdt presten til i en byggård kalt Stinsgård (DN V:763, XI:302). I 1481 var en kannik ved domkirken i Oslo sogneprest for de to kirkene, og han fikk bo i en gård som kirken eide mot å svare årlig leie, samt ved sin død – som han hadde lovet – å overlate til Mariakirken de nye bygninger han hadde reist på stedet (DN XI:247). I 1743 fantes en tradisjon om byens tidligere bestand av kirker: «Her udi byen findes nu ikkun 2de kirker, den eene kaldet Frue, og den 2den Laurentij kirke, hvis ælde, eller naar samme ere bygte, ingen veed, eller findes noget om, men der meenes at her i gamle dage skal have været 7 kirker, foruden klostre» (Røgeberg 2005:324f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo - ny tekst 2016)