Opprinnelig hadde den romanske steinkirken rektangulært skip og smalere, nær kvadratisk kor med apsidal avslutning samt tårn i vest. I løpet av middelalderen ble koret forlenger og fikk rektangulær form. I 1861-62 ble skip og kor revet slik at kun vesttårnet står igjen av middelalderkirken. Den nye kirken ble reist på den revnes fundamenter. Slik kirken nå står, er den like lang som middelalderkirken, kun et moderne sakristi i øst når utenfor den gamle grunnplanen. Kirkegården ble utvidet mot nord i 1857, 1879 og 1902. Den eldre del av kirkegården hegnes av mur mot vest og syd, for øvrig har den nettinggjerde (1986). De arkeologiske undersøkelsene 1961-62 viste at det høyst sannsynlig har stått en kirke med jordgravde stolper før steinkirken ble reist (NK 356f). Kirken står på prestegårdens grunn, og gårdsvallet utgjøres av en stor odde mellom Honselva, Drammenselva og Vestfosselva. 1378 var Haug stevnegård (DN XIII:35), og den lange rekke brev skrevet på gården antyder at denne funksjonen var langvarig. 1323 bestemte pave Johannes XXII, med utgangspunkt i en klage fra erkeprest ved Oslo bispedømme Thorkel Mattul, at siden Haugs kirke hadde så ringe inntekter skulle den for bestandig legges til erkeprestembedet i Oslo, mot at denne skulle holde en leieprest der (DN VI:107). Begynnelsen av fortegnelsen over landskyld til kirken ca. 1400 mangler (RB 86), så det gis ingen opplysninger om prestbol. Likevel må det holdes for sikkert at et slikt da fantes, for det kan belegges både før og etter ca. 1400. I 1400 skulle biskopen ha 3 nattleger på Haug og han tok 8 huder samlet i katedratikum for kirkene på Haug, Fiskum og Berg (RB 553). Kirken har en døpefont i kleber, trolig fra 1300-tallet (NK 366). Trolig er et kirkeflyttingssagn knyttet til så vel Berg som Kirkås (se nedenfor) og Haug kirker (NK 399).