HERØY, gnr. 4. 5 Herøy (Herøy sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 4. 5) Herøy er i 1432 (Herøy kirkiu, AB 35, 51). Kirken må da ha vært i noe forfall, i og med at erkebiskop Aslak nylig hadde ilagt en lokal stormann bøter for så vel hordøme som for den helligbrøde han hadde begått da han tok steinen af Herøy kirkiu oc bygdhæ sig ein ogn aff. Den seinromanske steinkirken står på (4) Sørherøy. Det eldste bygningsleddet er det nær kvadratiske koret, og som ble reist som skip inntil en eldre, da stående trekirke. Etter at trekirken var revet ble et bredere og høyere, rektangulært skip bygd i vest og en apside tilføyet koret i øst. Golvet i apsiden er hevet fire trinn over golvnivået i koret, og her ble et steinalter bygd. Kirken hadde da portaler i koret mot nord og sør – den nordre nær østveggen, og i skipet mot nord, vest og sør. Den opprinnelige korbuen, som hadde en bredde på 2,9 m, ble revet i 1880. Den hadde tre halvsøyler i recess på hver side, og hver av søylene hadde uthogde menneskehoder på toppen. Den seinromanske kirken har klebervader inn- og utvendig og i veggåpningene. I skipets østvegg, inntil hjørnet sør for korbueåpningen, var det et sidealter. I korets østvegg, sør for bueåpningen inn til apsiden, er det en alternisje, og på nordsiden av bueåpningen er det et repositorium. Kirken er rikt utsmykket med sokkelprofiler og med dekorstein i koret. I seinmiddelalder, trolig rundt 1400, ble skipet forkortet ved at vestveggen og de vestligste 4 m av skipet ble revet og ny vestvegg reist. Vestportalen ble gjenanvendt. I sin opprinnelige form var Herøy den største av steinkirkene på Helgeland. I 1879-80 ble korbueveggen og skipets vestvegg revet, skipet ble forlenget mot vest med noe over 10 m, og mot den nye vestveggen ble det murt opp et tårn (Christie 1973, Liepe 2001:29ff m/ref.). Christie (op.cit.) mener kirken ble bygd i tiden 1150-1250, Liepe (op.cit.) ca. 1150-1220. Kleberstein til kirken er trolig hentet fra Haltøya i Vefsnfjorden (Berglund 2007:241). Ved restaureringen av kirken på 1960-tallet ble kleber hentet fra brudd i Bjørnådalen. Ved utgraving under koret i 1959 ble det funnet i alt 236 mynter og brakteater, de eldste fra slutten av 1100-tallet (Nilsen & Smørvik 1999:9, 26). I 1589 var Herøy anneks til hovedkirken på Alstahaug (Thr.R. 78), så også i 1743 (Mordt 2008:173). I 1861 ble Herøy skilt ut fra Alstahaug prestegjeld som eget sognekald (NG 100). De to øyene Nord- og Sør-Herøy er skilt ved et smalt sund. Ifølge Rygh (op.cit.) bør navnet herøy forstås som ”herr m., Folkemængde, Krigerskare”. Rett sør for kirken ligger Kjerkåsen, og rett ned/øst ligger Marikjeldo. Et større område drøye 50 m øst for kirken er merket med rune-R på ØK. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).