HUSTAD, gnr. 198. 199 Hustad (Hustad sogn). Nåværende Hustad kirke, en langkirke av tømmer, står på (gnr. 206) Hegstad dit kirkestedet ble flyttet 1887. Steinkirken på (199) Hustad, noen kilometer nord for Hegstad, ble overdratt til Fortidsforeningen og restaurert i perioden 1905-07. Eldste omtale av den middelalderske steinkirken er i 1533 (Hustad kircke, OE s. 84). Den har tårnfot/forhall i vest, rektangulært skip og et smalere, rektangulært kor. Dendrokronologiske dateringer fra kirken viser at tømmer i takverket i skipet ble hogd i 1162/63. Ut fra muringsteknikk og stiltrekk ved portalene kan det konkluderes med at kirken ble påbegynt i første halvdel av 1100-tallet og ferdigstilt rundt 1163, mens tårnfoten stod ferdig ca. 1180. Koret og skipet er murt i en rundbuet romansk stil med kvader delvis i lokal marmor og delvis i kleber fra bruddet øst for Mære kirke (Slipsteinsberget). Det forhold at det også ved Hustad kirke tidligere fantes utskårne dyrehoder og masker på stikkbjelkene over skipets murkrone gjør det riktig å plassere denne kirken i gruppe med de øvrige hvor det også finnes slike (Alstahaug, Mære, Værnes). I følge Holmsen må Hustad være blant de høvdinggårdene som i den tidlige rikssamlingstiden ble konfiskert av kongen, i og med at Tore Skjegg fra Husabø på Inderøya var blant de høvdinger som skulle tvinge kong Håkon den gode til å delta i blotgilde. Fra 1100- og 1200-tallet var gården trolig sete for den kjente Standalætta fra Sunnmøre, og kannik seinere erkebiskop (1224-26) Peter Brynjolvsson hørte muligens hjemme på Hustad. Peter var kongsvenn og Håkon Håkonsson promoterte ham for paven ved valget til erkebiskop. Peter ble vigslet av paven i Roma i 1225. I 1589 lå Hustadt som anneks under Sakshaug hovedkirke i Inderøy prestegjeld. Også i 1774 var Hustad anneks under Sakshaug, i 1909 var Hustad eget sogn i Inderøy prestegjeld (Brendalsmo 2006:627ff m/ref.). Det er ingen antydninger til et tidligere prestebol til kirken på Hustad. Ingen av topografene har opplysninger om fornminner på Hustad i nærheten av kirken eller tunet. Likevel finnes det indikasjoner på at det har vært et gravfelt på gården. På midten av 1800-tallet ble det funnet 7 sølvbarrer svøpt i bjørneskinn i en haug under et av husene på gården, men dette depotfunnet er gått tapt (Møllenhus 1973:53). Rett ut for kirkegårdsporten i vest ligger hva som muligens kan være restene av en liten gravhaug. På gården blir det hevdet at det tidligere er blitt funnet et vikingtids sverd på eller nær tunet, samt et par spinnehjul nede på åkeren i sørvest. Den om lag 3 m lange og flate steinen som er murt inn i ytterveggen i skipet på kirken skal i følge tradisjonen være en bautastein. Kirke med kirkegård ligger i tett kontakt med nåværende gårdstun, og slik skal det etter tradisjonen ha vært tidligere også. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70).