KINN, gnr. 39 Kinn (Kinn sogn). Eldste omtale av kirken er ca. 1330 (kirkian j Kinn, BK 19b), men en prest er nevnt allerede i 1322-23 (sira Sighurder i Kinn, DN VII:98). Steinkirken står på (gnr. 39) Kinn, på nordvestsiden av øya. Den er bygd rundt/etter midten av 1100-tallet og har rektangulært skip og smalere, nær kvadratisk kor. Murverket er både ut- og innvendig for det meste i kleberkvader, men også i en type sandstein fra øya Skorpa. Stikkbjelkene under taksperrene hadde opprinnelig, likt en rekke trønderske steinkirker fra samme periode, utskårne masker på den synlige enden. Det er bevart et lektorium fra midten av 1200-tallet på skipets østvegg over korbueåpningen. Skipets østvegg har på hver side av den opprinnelige korbueåpningen rundbuede alternisjer. Portalene i skip og kor er, helt uvanlig for Norge, kun mot nord og vest – ikke mot sør. Ifølge tradisjonen var det Borni, søsteren til Sunniva, som lot bygge kirken på Kinn. Hun skal ha bodd i ei hule i fjellsida rett opp/sør for kirken (Berner 1903, Aaraas & al 2000a:184f). Det er trolig denne hula (Bårnhilleren) som er merket med rune-R på ØK. Rimeligvis har kirken og hula fungert som mål for pilegrimer. Kirkegården er fortsatt til en viss grad i bruk (Aaraas & al 2000a:191). Ca. 1330 ble det ført landskyld kun til fabrica, et høvelig antall parter, samt tiende (BK 19b-20a). Ca. 1600 var Kinn hovedkirke med annekser på Bremanger og Svanøy (JBB 117ff). Fram til 1863 besto Kinn prestegjeld av sognene Kinn, Eikefjord, Svanøy og Bremanger (Løyland 2006:319 note 155). Prestegården lå tidligere på Kinn men ble i nyere tid flyttet til naboøya Skorpa. Tvers av sundet øst for Kinn heter det Korsneset. Det finnes en rekke gravrøyser og hustufter på øya, samtlige i sør. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)