KINSARVIK (hovedkirke), gnr. 141 Kinsarvik allmenning (Kinsarvik sogn). Den romanske steinkirken står på (gnr. 141) Kinsarvik allmenning, der det opprinnelige gårdsnavn trolig er Kinsarvik (NG 457), og der de utskilte parter av denne er (139) Hus, (138) Bråvoll og (140) Sandvik (Kolltveit 1963:220). Allmenningen er etablert ved at et stykke av gårdens grunn gjennom hevd over tid var blitt til ”offentlig grunn” (Kolltveit 1964: 141f). Kirken har rektangulært skip og smalere, tilnærmet kvadratisk kor. Den har kleberkvader i veggåpninger og utvendige hjørner. Skipet har portaler mot nord, vest og sør, koret mot sør, og det er opprinnelig vinduer på samtlige vegger. Korbuenes bredde er 1,9 m. Kirken har et påfallende stort antall repositorier, derunder et i skipet, og muligens kan enkelte av disse ha vært helgennisjer. Portalbuene og kapitelene er hele veien temmelig nøkterne og antyder en byggetid i andre halvdel av 1100-tallet. Over skipets portaler mot nord og sør er det et uthogd kors med ringer over korsarmene, latinsk hhv. gresk. På skipets østvegg er det to alternisjer, og over det søndre var det bevart et bemalt, seinromansk ciborium i tre. Et tilsvarende har stått også over det nordre alteret. I 1686 hadde kirken setningsskader og revner rundt hvert av skipets hjørner i vest samt i korets hjørner i øst (Bendixen 1904:515ff). Skipet har brent før koret er blitt oppført, men avstanden i tid mellom de to bygningsledd er minimal. Samtidig finnes det eldre bygningsdetaljer i den stående kirke som antyder at den kan være påbegynt noe før 1150. Under den stående kirken er det dokumentert rester av en stolpekirke, ved myntfunn daterbar til midten/andre halvdel av 1000-tallet. Denne har hatt et skip på 8x5,8 m og et mindre kor med ukjente mål. Kirken hadde opprinnelig flatt loft. Dateringen på de 450 myntene funnet ved utgravingen i 1960 spenner fra 1050 til 1875 (Christie 1963). Ca. 1330 lå det meget godt med skyldparter til mensa, mange av disse i andre sogn (Odda, Ullensvang, Eidfjord, Granvin, Ulvik, Øystese), men kun seks til fabrica, samt tiende (BK 78b-79a). Det er ikke eksplisitt ført prestebol til kirken i BK, men en skyldpart i (140) Sandviik (BK 78b) lå da til kirkens mensa. Ifølge Olafsen (1903:8f) ble dette bruket av kirkestedsgården av praktiske årsaker prestegård i 1645, og fram til dette hadde et annet bruk (Bråvoll) hatt denne funksjonen. I og med at Bråvoll ikke lå til verken mensa eller fabrica ca. 1330, og det ikke er kjent makeskifte i seinmiddelalder, kan det være at et prestebol på Bråvoll ble opprettet etter at prestegjeld med annekser ble etablert i seinmiddelalder. Eventuelt at presten fortsatte å bo i ei stue på gården fram til reformasjonen, og at det først da ble gjort makeskifte. Ca. 1600 er det ikke eksplisitt nevnt prestegård til Kinsarvik kirke (JBB 229ff). ”Prestegaardens Huse [på Bråvoll] laa paa den østre Side af Elven; en Bro førte over denne lige bag Kirken; Mærker efter Brokarrene har været synlig til det sidste. Tufterne efter Prestegaarden har ogsaa været synlig til den senere Tid paa Sletten ligeover for Kirken. Elvens Løb var den gang lidt annerledes; som bekjendt har Kinso ofte gjort Skade og revet du meget Jord. Veien og Broen er nu flyttet længere op” (Olafsen 1903:9). ”For 15 a 16 aar siden [ca. 1735], da Det store Vandløb giorde Skade paa mange stæder, tog Elven bort den halve Kircke Gaard og stod Kircken (i) stor Fare at tage du, thi Vandet gick lige til Hiørnestenene af Choret. Derfor er der siden med meget bekostning bygget af Tømmer og Steene skræckelige Bryst-Verck og Bygninger imod Elvens Forse, saa Kircken paa den siide, seer ud som den bedste Skandtse eller Fæstning” (Meldal s. 5). Denne steindemningen mot elva Kinso sto fortsatt ca. 1900. I 1865 ble kirken skadet av et kraftig jordskjelv, og på et tidspunkt har kirken brent fullstendig ned så kun murene sto igjen (Bendixen 1904:527). Rundt 1900 kunne man fortsatt påvise tuftene av en gildestue. Ifølge tradisjonen var gildet viet St. Olav og jomfru Maria. Bygningen skal ha målt 20x20 alen, og ”man fornøiede sig under Selskabet med at fortælle om gamle Slægter og Slægtsforbindelser. Den sidste Lysepige døde i 1738 i en Alder af 80 Aar (…) Det maa saaledes have været omkring 1680, at Gildet ophørte” (Olafsen 1903:12). Tufta ble arkeologisk utgravd i 1957 (Kolltveit 1963:219f). Sira Torkel var prest i Kinsarvik i 1298 og både leste og skrev latin (DN IV:44), og han var da utpekt til å forkynne dommen over biskop Arne i Stavanger i dennes konflikt med sine kanniker. Dette er en av flere indikasjoner på at Kinsarvik allerede da hadde hovedkirkefunksjon. Dersom den er en av de gamle fylkeskirker er det således rimelig at det ikke ble skilt ut et bruk av kirkestedsgården til prestebol. Trolig var gården dessuten tingsted, og også dette kan peke i retning av Kinsarvik som gammelt krongods. Ved en tvist om landskyld i 1338 ble parter og vitner stefna til Kinzstarvikr der saken ble drøftet og deretter henvist til Gulatingslagmannen (DN V:119). Om lag 200 m sør for kirken heter det Krossåkeren, en antydning om et tidligere kors i friluft. ”Schnabel fortel i ’Hardangers beskrivelse’ at på [gnr. 140] Sandvik ’skal have staaet en Kirke kaldet Korskirken, hvorefter en Ager paa Gaarden kaldes Kors Ageren’” (Kolltveit 1952:474, se også nedenfor – trad.belagte kirker). Nord for kirkestedet og fjordbunnen, ute på en odde, heter det Kyrkjenes. ”Af en Skibsstøe for Langskibet Harringegeiten, som Schnabel omtaler, findes, ogsaa i Nærheden af Kirken, mærkelige Muur-Levninger” (Neumann 1836:269). Arkeologiske undersøkelser og andre funn på og ved Allmenningen i nyere tid viser kulturlag på rundt ½ m og funn med karakter som i middelalderbyene. Dette sammen med leidangsnaustet, gildestua, kirken og lendemannsgården (krongods) Huse tyder på et kaupsted der Allmenningen nå ligger (jf. Kolltveit 1963:214ff). Det er gjort en rekke gravfunn på så vel Huse som Bråvoll og Sandvik, men ingen i direkte nærhet av kirken. (kildegjennomgan til registrering av middeladerkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)