LEIKANGER, gnr. 14 Leikanger prestegard (Leikanger sogn). Eldste omtale av kirken er ved presten i 1308 (sira Gvnnar a Læikangrvm, DN IX:80). Steinkirken fra 1100-tallet står på (gnr. 14) Leikanger prestegard, i ytterkant av den smale bremmen ut mot Sognefjorden. I stedet for det offisielle sognenavnet (Leikanger) blir i dagligtale brukt det gamle bygdenavnet Systrond (NG 124). Kirken blir av Bendixen på slutten av 1800-tallet beskrevet som en rundbuet steinbygning fra 1200-tallet, men der korbuen var ”simpelt spidsbuet”. Skipets vestportal og de bevarte opprinnelige vinduer var alle rundbuede og hogd i kleber. Ut fra beskrivelsen hadde vestportalen stiltrekk som daterer den til slutten av 1100-tallet, mens korportalen og korets østvindu hadde trekk fra tidlig gotikk. Kirkens innvendige mål var 15,2x8,1 m (Anker 2000:151f m/ref.). Trolig er koret blitt ombygd og utvidet rundt 1200 eller noe seinere, og i så fall har kirken hatt den tradisjonelle romanske grunnplan med et rektangulært kor, smalere og lavere enn skipet. I 1872 ble kirken kraftig ombygd idet det gamle koret ble revet, skipet ble forlenget mot øst og nytt kor bygd. Muligens kan steinen til kirkebyggingen være hentet i/ved Helleberget i prestegårdens utmark (Aaraas & al 2000b:174ff). Før ca. 1340 lå det 11 skyldparter til mensa men kun én til fabrica (BK 48a-b). Det er ikke ført skyld til mensa i kirkestedsgården beskrevet som åbol. Ut fra innførselen i bispedømmets jordebok fra 1470-80 (DN X:255), der det er notert at Fredrik på Halland på denne tiden overfor biskopen hadde kompensert sine tiendeinntekter fra Njøs kirke med 12 mmb i gården sin, er det sannsynlig at denne skyldparten utgjorde eller tilsvarte nåværende Leikanger prestegård – altså at prestebolet på kirkestedet er blitt opprettet først på et tidspunkt rundt eller etter dette. Innførselen er dessuten et godt eksempel på tradisjonen med legfolks tiendekaup. Ca. 1600 var Leikanger hovedkirke med annekser på Njøs, Fresvik, Rinde, Vangsnes og Tjugum (JBB 134ff). Kirkegården ble utvidet mot øst i 1870-åra, deretter i 1923 (prestens frukthage), og så sørover mot fjorden på slutten av 1970-tallet. I 1996 ble det opprettet hjelpekirkegård på Husabø. (Eggum 1999:43). I tingboka for 1670 opplyses det om en gammel Gidlis Kiedell som da sto på den gamle prestegården, hvilket klart viser til et middelaldersk gilde i grenda – rimeligvis knyttet til kirken på stedet (Bøthun 1965:366f). ”Sagnet som siger at denne Kirke har været opmuret til et Magazinhuus, eller Oplagssted for engelske Vahrer, medens Kopanger endnu var Kjøbstad, synes altsaa ikke usandsynlig” (Kloster 1944:140). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)