NÆRØYA [Nærøy] STA. MAURA, gnr. 14 Nærøya (Nærøya sogn). Eldste omtale av kirken er ved presten ca. 1293 (Kolbiornn j Niardæy, DN III:34). Kirken på (gnr. 14) Nærøya står i dag som ruin med tak over, noe vanskjøttet, etter en brann i 1847. Den har rektangulært skip med et smalere, rektangulært kor og et høyt tårn i vest. I tårnet løper en vindeltrapp opp i det sørvestre hjørnet. På grunnlag av stiltrekk ved kvader i veggåpningene er det rimelig å anta at kirken ble påbegynt tidlig på 1100-tallet og sto ferdig ca. 1180. Kirken har kvader i lokal marmor og i tillegg kleber fra en forekomst nord på Hålogalandskysten. Før brannene på 17- og 1800 tallet fantes det to enkeltblokker med steinhoder i gavlen på korets yttermur og en tilsvarende høyt opp på tårnets sørmur. I den nordre av de to alternisjene i skipets østvegg fantes det tidligere uthogde dyrehoder på søylens baser. I følge tradisjonen skal de to sidealterne ved skipets østvegg ha vært viet St. Johannes henholdvis Sta. Maria, og det sistnevnte skal ha vært knyttet til bondegildet på høvdingesetet på Ramstad rett sør for Nærøya. Kirkens dedikasjon er basert på Namdalsbøndenes segl i 1344: SIGILLUM UNIVERSITATIS ECCLESIAE: SCE MAURE DE NUMDAL. I Namdalens Beskrivelse fra 1597 står følgende om Nærøya kirkested: “(…) midt imellem Vichten og Løktens Fjerding ligger Nærøen Præstegaard, som er en liden omflydt Øe; og er ingen Skov paa Øen, men ikkun alleneste Fjeld og Myrer, og paa denne Øe staaer Kirken, og Præstegaarden ligger ellerenest paa denne Øe, og er dette en herlig Kirke, af idel hugne Stene opmuret, og med et skjønt høit Taarn, hvis Vindelsteen skal holde sig henved 70 Trappetrin”. I 1589 omtales fire kirker i Nerøø prestegieldt, och skall bygges det femte till paa Vecten (om denne siste, se Brendalsmo 2006:692f). Sognepresten tok seg av Nærøya, Vikna og Varøy, mens en kapellan hadde ansvaret for kirkene på Leka og Foldereid. Samtlige fiskeværskirker i Viknaskjærgården ble trolig betjent fra Nærøya fram til de ble nedlagt i tidlig nytid. Nærøya kirke brant i 1750, 1770 og i 1847, ved første og siste tilfelle som følge av lynnedslag. Etter den siste brannen ble kirkestedet flyttet inn på fastlandet til (15) Lundring, og en trekirke ble her innviet i 1851 (Brendalsmo 2006:687ff m/ref.). Eldste omtale av en prestegård er i 1589 (Thr.R. s. 75). Prestebolet er nok betydelig eldre, da gården lå til mensa i 1661 og ikke er nevnt som krongods eller under erkesetet i seinmiddelalder. Muligens kan den være benifisert krongods, da Nærøya i førkristen tid var Nærøya sete for sjøhøvdinger med forbindelser til Håløygætta og kan således være konfiskert krongods. På nordøstspissen av Nærøya er det ei bukt kalt Biskopstøa, og rett opp for denne ligger Biskopjordet. Helt i sørvest på øya heter det Kjerksanden, Kjerksandbukta og Kjerksandskjæret. Tvers av Oterholråsa, sundet øst for Nærøya, ligger Tjuvholmen. Mot nordvest, i sundet i nordvest mellom Nærøya og Stor-Svinøya heter det Marknadssundet. Schøning har opplysninger om det eldgamle markedet på Nærøya (II:205): “Paa Nærøen, ved Nærøsund, holdes det saa kaldte Nærø-Marked”. Etter 1984 er det i perioder utført undervannsarkeologiske undersøkelser i Marknadssundet (Jasinski 1993:50f). Gjenstander fra bunnlagene i sundet har et dateringsspenn fra 1300-tallet til rundt 1870, da markedet opphørte. Verken hos Schøning eller andre er det opplysninger om fornminner ved Nærøya kirke. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
Eldre beskrivelse:
Middelaldersk steinkirke, fylkeskirke i Naumdølafylket, muligens førkristent kultsted. Interessant personalhistorie kan knyttes til stedet; Snorri Sturlusson hadde sine røtter der og Petter Dass vokste opp på Nærøy prestegård. Kirken brant på 1700-tallet og i 1848. Sto som ruin frem til gjenoppbygging i 199. Kirken har stor lokal betydelse og inngikk i prosjekt om Nærøy som kulturmiljø i 1993.