RANEM (OVERHALLA), gnr. 44 Haugom/45 Ranem (Ranem sogn). Eldste omtale av kirken er i 1326 (Ranhæims kirkiu, DN III:144), men den har et krusifiks fra slutten av 1100-tallet (Brendalsmo & Frøysaker 1997:44). Den romanske steinkirken står på skillet mellom (gnr. 44) Haugom og (45) Ranem. Den har rektangulært skip og et smalere, rektangulært kor. Den har kvadermarmor fra et lokalt brudd i veggåpningene og utvendige hjørner. Bygningens grunnplan ser ut til å være stukket ut som et enhetlig foretagende, da alle hjørner har rette vinkler, skipet ligger i rett forlengelse av koret og grunnmurene har et enhetlig preg. Likevel er koret trolig murt opp som et selvstendig ledd først. Ut fra stiltrekk ved dekorkvaderen er det rimelig å anta at kirken er påbegynt tidlig på 1100-tallet og ferdigstilt kort etter 1150. De eldste myntene som ble funnet under utgravningen av kirken kunne dateres til andre halvdel av 1100-tallet. På et tidspunkt er golvnivået i korets østre del blitt hevet med ett trinn, slik vi også finner det ved kirkene på Værnes, Sakshaug og Alstahaug. Vi kan ikke tidfeste dette arbeidet i Ranem kirke, men det skjedde kanskje på samme tid som i disse øvrige kirker, på 12- eller 1400 tallet. Da H. Christie undersøkte lagene inne i kirken i 1959 ble det registrert stolpehull eldre enn den stående kirken. Disse var for få og sto for spredt til at det kunne trekkes sikre konklusjoner. I ettertid holder likevel Christie (pers.kom.) det for mulig at de kan stamme fra en eldre trekirke på stedet. Utgravningen viste at steinkirken må være reist på en form for oppfylling. De eldste golvlagene i kirken lå direkte på et lag av marmorflis fra byggetiden og derunder fulgte mørke og faste jordmasser i både skip og kor. Disse massene hadde dannet terreng da kirken ble bygget. Terrengmassen viste klare tegn på å være utsatt for utvasking under åpen himmel over lang tid, men lagene kunne ikke være urørt naturbakke, for massene hadde tydelig lagdeling med humusholdige skikt som viste at de måtte være påført i flere omganger. Kirkegårdsgraverne kunne i 1993 bekrefte forekomsten av disse lagtypene på 1,5 m dyp både øst og nordøst for kirken. Christie konkluderte i 1959 med at forhøyningen skyldtes “en omfattende oppfylling en gang lenge før kirken ble bygget”. Siden det ikke kunne dokumenteres entydige spor etter en eldre kirke enn den stående mente han at oppfyllingen måtte ha andre årsaker. Oppfyllingen kan ha to forklaringer. Kirken kan enten være bygd på en kraftig plattform av jord, slik tilfellet ser ut til å være for Oddernes kirke i Vest-Agder. Alternativt kan kirken være bygd oppe på en meget stor gravhaug, slik tilfellet er med kirker som bl.a. Nesland kirke i Telemark og Gjerdrum i Akershus – begge 1100-talls kirker. Uansett er det klart at Ranem kirke er blitt reist midt inne i et førkristent gravfelt, og det er fortsatt mulig å skille ut 2-3 gravhauger inne på kirkegården øst og nordøst for koret. Ranem kirke var i 1589, 1597 og 1774 hovedkirke i Offuerhalds gielt. Hele tiden lå kirkene på Skage, Grong, Romstad (Høylandet) og Gløshaugen (Harran) som anneks. I 1818 ble Sævik sogn overført fra Fosnes til Overhalla prestegjeld, Grong ble utskilt som eget prestegjeld med Harran og Høylandet i 1820, og Namsos ble eget prestegjeld med Sævik i 1860. Ca. 1900 var Overhalla eget prestegjeld med Ranem som hovedkirke og Skage som anneks. Kirken brant i 1899 og ble bygd opp igjen året etter, men den ble fullstendig restauret først på slutten av 1950-tallet (Brendalsmo 2006:670ff m/ref.). En omtale av Ranem i 1647 tyder på at gården enten var gammelt krongods eller tilhørte kirkens fabricagods, da det her heter at Ranum haver alltid ligget under prestebolet efter bevilling (Flotten 1968:450f). Trolig var gården krongods, på samme måte som nabogårdene (utskilt fra Ranem) Haugom og Svenning, og dette blir noe nær bekreftet ved at Ranem var det sted der sysselmannen skrev sine brev i 1411 (DN III:602) og 1509 (DN XI:609). Eldste eksplisitte omtale av et prestebol til kirken er likevel i 1589 (Thr.R. s. 76). Erkebiskop Aslak Bolt skulle ha 5 overnattingsdøgn på Ranem under sine visitaser: Item i raneime i øfre halfuo v næter (AB s. 115). Schøning (II:145f) observerte følgende fornminner i området ved Ranem kirke i 1774: “Ved Gaarden Ranum, som nu bestaaer af 3de Gaarde, have ligget 2de store runde Høie, men som nu, formodentlig ved Pløining ere næsten jævnede med Jorden. Hos dem ligge endeel mindre (note: Tæt ved Kirkegaarden, eller ei langt derfra, ligger især en stor aflang Haug, som man kalder Thrond-Haugen, af en Thrond, som der skal ligge begraven [...] Ved den ligge et Par runde Haue. Elven har brudt saa nær her ind, at den har borttaget en Kant af den lange Høi)”. I tillegg fant Schøning (II:150) på gården Grande hvor presten bodde “en aaflang, rundagtig Steen, af hvid Marmor eller Kalk-Steen”. Steinen hadde presten bragt med seg fra Ranem, og Schøning mente den hadde stått på en av kirkens gavler. Det er nok snarere tale om en av de mange fallosformede steinene vi finner på førkristne gravplasser fra eldre jernalder (jfr. Sandnes 1965:136). Siden steinen nok kommer fra gravfeltet på Ranem bekrefter det i så fall gårdens høye alder.
(Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU, RA sak 06/02235-70).