RØLDAL, gnr. 20 (=11) Prestegård (Røldal sogn). Kirken står på (gnr. 11/5) Prestegård. Sognet ble i 1848 skilt fra Suldal hovedsogn i Stavanger bispedømme og fikk konstituert prest, og i 1885 ble det eget kall (NG 439). Kirken er opprinnelig en enskipet, rektangulær stolpekirke uten eget kortilbygg, seinere remontert som stavkirke, og som ble til dels ombygd i 1844 og 1872. En del bevarte paneler, trolig rester av veggtiler, har malerier fra 1200-tallet. Grunnen under skipet er dekket av flate heller og svært store steiner ispedd leire, rester av et steingolv under nåværende tregolv. Disse store steinene og leira er hentet i områder utenfor elvesletta. Kirken var en meget besøkt valfartkirke, og i nyere tid er den beskrevet som en lovekirke med store ansamlinger særlig på St. Hansdagen. En stor samling votivgaver befinner seg i Bergens museum. Pilegrimsferdene hit ble stanset i 1835 (Bendixen 1904:539ff, Jensenius 1998). Fra kirken er bevart rester av to eller tre seinmiddelalderske alterskap (se nedenfor). ”Ein blind fiskar fekk noko tungt på snøret sitt i Krossfjorden [ut for Fana kirke] og han makta ikkje å få det inn i båten kor han streva. So lova han det etter tur til Fanakyrkja, Mostrakyrkja, St. Svithunkyrkja i Stavanger, Apostelkyrkja i Bergen, Avaldsneskyrkja osv., men då han nemnde den vesle stavkyrkja i Røldal, spratt det mest av seg sjølv inn i båten. Fiskaren strauk seg med handi over augo for å turka bort sveitten. Då fekk han att synet. Krusifikset vart ført med stor høgtid inn til Jondal og vart so bore oppetter Krossdalen [se under Jondal], som fekk namn etter denne hendingi. Oppe på fjellet måtte dei kvila på ein stad som seinare vart heitande Krossasete [se under Jondal]. På vegen frå Odda til Røldal måtte dei stogga fleire stader, soleis var det umogeleg å få det over ein bekk ved Skarde før dei lauga krusifikset i bekken. Denne bekken vart seinare kalla Ljosabekken og vatnet har lækjekraft” (Kolltveit 1952:477). Kolltveit legger til at den veien krusifikset ble ført fra Krossfjorden til Røldal ”er just ein gamal ferdaveg millom dei ytre og dei inste bygdene i Hordaland”. ”I en [Gravhøi], der ligger paa Præstegaardens Grund, fandtes i Aaret 1820 et Gravsted” (Neumann 1836:271), i tillegg er det funnet ei øks fra yngre jernalder på kirkegården (Dalen 1960:32) – trolig en vikingtids mannsgrav. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)