STAVANGER TRINITATIS (ST. SVITHUN) DOMKIRKE (hovedkirke). Bispesetet i Stavanger ble etablert en gang i tiden ca. 1120-1128 (Johnsen 1945:23). Første biskop var trolig engelskmann Reinald, nevnt 1135 (Soga om Magnus Blinde og Harald Gille kap. 8, Daae 1899:223). Domkapitlets storsegl har innskriften «Sigillum [Capituli] Trinitatis : Ecclesie : Stavangrensis : Ecclesie» (Kviterud 2006:111), og domkirken var således dedisert Den hellige treenighet – en Kristkirke som domkirkene i Bergen og Nidaros. Dedikasjonen til St. Svithun er først nevnt i 1204 (Hohler 1967:24). Kirkebygningen hadde opprinnelig et treskipet, rektangulært skip med smalere, rektangulært, rettavsluttet og trolig lavere kor. I vest hadde den et høyt tårn. Etter en brann i 1272 ble vesttårnet erstatt med en forhall med en noe større grunnflate. Koret ble nybygd og forlenget, men opprinnelig bredde ble opprettholdt. Dets østfasade ble reist med to hjørnetårn og et stort vindu. Det romanske koret hadde krypt, og denne beholdt sin størrelse og utforming ved ombyggingen av koret (Fischer 1964:Pl. I., Tillegg 1967). Den gotiske korbueåpningen var opprinnelig smalere, og den hadde dører – trolig med gitter (Stige 2013). I 1745 fantes fortsatt de middelalderske glassvinduer i korets østvegg bevart: «Midt i brystet bag alteret er et meget stort vindu med mange skjønne postementer og runddelinger af huggen veksten; i en af samme runddelinger sees endnu en katholsk bisp i sin fulle habit, brent med adskillige kolører i glasset» (de Fine 1870:175). Den romanske kirken ble bygd i bruddstein med grønnskifer i veggåpninger og utvendige hjørner, mens det til det gotiske murverket ble benyttet kleber. Hohler, i en sammenligning med andre norske katedraler, mener å kunne lese ut to eller tre byggefaser for kirken. Han mener videre at den romanske bygningens størrelse tilsier at den er reist som bispekatedral, selv om dette eldste koret hadde for liten plass til et kapitel på 12 kanniker. Dette forhold kan likevel forklares ved at det var kongen som lot bygge kirken, ikke biskopen selv. Han mener katedralen er påbegynt ca. 1105, og at dens østre del er «blitt sammenbygget med arbeider lenger vest, kan hende en allerede eksisterende kirke» (Hohler 1967:49ff). Kirken hadde høye murer som avgrenset området rundt den mot øst og sør, mens det mot vest og nord var vanlig kirkegårdsmur. Det er blitt gravlagt inne i og utenfor domkirken så vel i middelalderen som etter reformasjonen. Øst for kirken faller terrenget bratt ned mot nordenden av Breiavatnet, og da det forlengede koret sto ferdig ble det nødvendig å fylle opp terrenget. Fram til midten av 1800-tallet var det en høy forstøtningsmur noen meter øst før korets østvegg. Da kirken ble omfattende restraurert i 1867-74 ble det benyttet stein fra Hundvåg kirke og fra Utstein kloster (Stige 2013). Eldste omtale av en bisperesidens til kirken er i 1297 (biscops garð, DN II:39), men anlegget må være betydelig eldre. Den bevarte delen i stein, som utgjør underetasjen i nåværende bygning i Kongsgård, regnes å være reist etter brannen i 1272 (Helle 1975:89). Nyere undersøkelser har vist at den sørlige delen av underetasjen opprinnelig har vært en separat bygning, og som er rundt 50 år eldre enn resten av den, altså fra første fjerdedel av 1200-tallet. Den besto av to hvelvede rom med et forrom mot vest, og den har trolig hatt to etasjer i stein. Samtidig ble det dokumentert rester av en stavbygning under gårdsplassen på vestsiden av nåværende bygning. Flere radiologiske dateringer viser at bygningen ble oppført en gang etter 1020 og revet før midten av 1200-tallet (Meling 2013). Det er ikke usannsynlig at denne bygningen kan være del av et gårdstun på stedet fra før Stavanger ble bispesete. Bispegårdsanlegget var omgitt av mur mot vest og nord, og i sør og øst lå Breiavatnet. Sørportalen i domkirkens kor står rett vis-a-vis biskopens kapell i bispegården, og det gikk tidligere en overdekket gang mellom de to bygningene. «Ved den østre side, ganske nær hos kirken, staar skolen, som og er en gammel af graa- og veksten grunnmuret bygning, der forhen har været en latinsk skole, havende en lector, rector og trenne lærere» (de Fine 1870:200). Denne bygningen ble trolig revet i 1839 (Helle 1975:109), og den ble sannsynligvis reist tidlig på 1300-tallet som følge av at hertug Håkon i 1298 (DN III:41) ga kannikene en tomt som senere ble omtalt som skoletomta. En skolemester nevnes første gang i 1298 (Arnulfus scolasticus Stawangrie DN IV:36), men trolig hadde kanniken magistro Andree omtalt i 1263 (DN I:58) samme funksjon. Det er videre sannsynlig at munker fra Olavsklosteret i byen allerede på 1160-tallet sto for den geistlige opplæringen ved bispesetet (Helle 1975:108). Biskopen fikk i kong Håkon Håkonssons regjeringstid (1226-1254) fornyet et privilegiebrev utstedt av kong Magnus Erlingsson (1161-1184), trolig rundt 1180 (Ersland 2013), der denne hadde gitt «guði oc hinum hælga Sviðuno boeen sialvan Stafangr» med leidang og sakøre (DN I:51). Dette gjorde biskopen med sitt kapitel til øverste myndighet i Stavanger, med full doms- og styringsrett, og et byråd med egen borgermester kan ikke med sikkerhet belegges før på 1550-tallet (DN VI:791, Ersland 2013). Brevets ordlyd kan trolig tolkes slik at kongen ga bort innmarka til gården Stavanger, men at han selv beholdt resten av gårdsvallet. Ved en arkeologisk undersøkelse i kryptens golv i 1967 ble det dokumentert et antall graver eldre enn den stående kirken. Gavene lå noe mer orientert enn kirken og lå delvis innunder korets murer. 11 av disse er blitt radiologisk datert, og samtlige er eldre enn domkirken. De fleste er datert til 1000- og 1100-tallet, noen tilbake til 800-tallet (Denham et al. 2013). I grunnmuren på den nærliggende Mariakirken ble det ved dennes nedriving funnet en bautastein med runeinnskrift fra 1000-tallet (Lexow 1958:60f), noe som kan antyde at domkirken og Mariakirken ble reist i et førkristent gravfelt. «Lige tvert overfor kongsgaarden [dvs. bispegården] paa landevejen er opreist et gammelt stenkors, 5 alen høj og 1½ alen bred, af en hel sten; paa søndre side af samme staar udhuggen et hjerte med et kors over; paa den nordre side vises at have været udhuggen runebogstaver, som nu ere aldeles ukjennelige; bakken, hvorpaa korset staar, har siden været brugt i gamle tider til retterplads og kalles Stejlebakken» (de Fine 1870:203f). Korset har en runeinnskrift datert til tidlig 1000-tallet, og som settes i sammenheng med Olav den Hellige og Erling Skjalgsson: Alfgeirr prestr reisti stein þenna ept Erling, dróttin sinn, es hann barðisk við Óleif (Særheim 1996:35f). En rimelig antagelse kan i så fall være at Stavanger var en av Erlings gårder og at det var han som etablerte et kaupsted i området ved Vågen i vikingtid. (kartreferanse: AL 023-5-3). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendlasmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)