TINGVOLL, gnr. 51 Tingvoll prestegard (Tingvoll sogn). Eldste omtale av kirken er i 1357 (Þingualla kirkiu, DN IV:386), av presten i 1333 (sira Einare a Þingwelli, DN IV:206). Steinkirken fra midten/andre halvdel av 1100-tallet står på (gnr. 51) Tingvoll prestegard, rett opp i lia for Tingvollvågen, vegg-i-vegg med prestegårdstunet. Kirken har rektangulært skip (22x12,5 m) med smalere, nær kvadratisk kor (ca. 10x10 m), takrytter midt over skipet og våpenhus av tre ved skipets sørportal. Utvendige hjørner, veggåpninger, nisjer og figursteiner er hogd i marmor. Skipet har portaler i nord, sør og vest, koret i sør. Mot nord og sør har skipet to vinduer, i vestgavlen tre samt et rundt i gavltoppen. Koret har ett vindu mot nord hhv. sør, mens mot øst er det tre vinduer over alteret. Rundt hele kirken i vindushøyde innvendig går det ganger i murverket, og via disse har det vært tilgang til et lektorie over korbueåpningen samt en trapp opp til denne fra koret. På lektoriet har det (trolig) vært en kalvariegruppe med alter foran samt to sidealtere. I tillegg er det alterstuker i skipets østvegg på hver side av korbueåpningen. Øverst på korets østvegg er det spor etter en balkong, trolig for en klokkestapel. På skipets sørvegg øst for portalen er hogd ut et messeur rundt 1300. Rett øst for skipets sørportal er det en utvendig nisje i muren, og en tilsvarende men mindre finnes inne i skipets nordportal på østsiden. Koret har tønnehvelv i tre fra rundt 1400. I kirken er det en rekke spor av kalkmalerier, trolig fra første halvdel av 1400-tallet. Høyt opp på korets østvegg over alteret er en innskrift som på språklig grunnlag kan dateres til 1200-tallet: ”Ek bið fyrir Guðrs sakar yðr lærða menn er varðveita stað þenna, ok alla þa, er ráða kunnu bøn mína: minnisk sálu minnar í helgum bønum. En ek hét Gunnarr, og gerða ek hús þetta. Valete!”. Ved restaureringsarbeider i 1928-29 ble den gamle korbuen gjenoppført som kirkegårdsportal (Stige & Spurkland 2006). Tingvoll kirke betegnes i 1387 med uttrykket stadar (DN II:503), hvilket også finnes i innskriften på korets østvegg. Uttrykket bør helst kunne oversettes med ”sentralkirkelig institusjon” (Stefánsson 2000:183ff). Tingvoll kan belegges som hovedkirke tilbake til 1443 (DN XXI:415), og i 1480 var den ett av de seinmiddelalderske kannikgjeld (DN XVII:750). I 1432 skulle biskopen på visitas ha j Thinguallom iiii næter (AB 190). Kirken er ikke omtalt eksplisitt som fylkeskirke i middelalderen, men Schøning påsto i 1773 (I:104) at så var tilfellet og seinest har A. Dybdahl ukritisk gjentatt dette (Stige & Spurkland 2006:91ff). Gården var i 1432 utgangspunkt for skipreidenavnet (Thingwalla skipreido, AB 113). Tingvoll er ikke belagt som prestegård i middelalderen, men i seinmiddelalder må det være skjedd et makeskifte eller bruksendring for fra 1520 var gården fritatt skatter og således embetsgård for presten (Stige & Spurkland 2006:79ff). I 1589 var Tingvoll hovedkirke med annekser på Frei og Øre (Thr.R. 68f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan brendalsmo, RA sak 06/02235-69).