Eksakt lokalisering av lavranskirken er uavklart. Bakgrunn for grov stedsfesting er et kart fra 1811-1814 samt Wienberg 1991:23.
Murfundamenter til romansk basilika, viet Laurentius. Bygget av granittkvadre, med markert vestfront som evt. kan ha båret to hjørnetårn, basilikalt skip med kort tverrskip og midttårn båret av fire kraftige pillarer. Søyleportaler mot V og S. Korpartiet seinere ombygget i gotisk stil med sideskip og polygonal koravsluttning. Lengde 41 m.
Historikk:
ST. LAVRANS.
Eldste eksplisitte omtale av Lavranskirken i de skriftlige kilder er i 1200-1201 under beleiringen av Berget (Sverre-soga kap. 167, 172). Den var da en steinkirke med et høyt tårn. To bevarte kapiteler daterer den til kort etter 1100. Høyst sannsynlig er det også Lavranskirken som omtales rundt 1018 (Soga om Olav den heilage kap. 83-84), tilknyttet hendelser i kort avstand fra kongens gård i byen. I så fall var dette en trekirke. Deretter nevnes det i 1235 at kong Håkon da hadde til oppbevaring «mykje gods» (mikit fè) i Lavranskirken (Soga om Håkon Håkonsson kap. 185). I samme saga (kap. 332) opplyses det at kongen hadde latt bygge «kongsgarden ved Lavranskyrkja», noe som støtter opp om antagelsen om at Lavranskirken var kongskirke, jf også utgiverne av biskop Glostrups visitaser: «(…) det fordums kongelige Capel, St. Laurentii Kirke» (s. 135). Trolig lå det eldste sedvanlige bispesetet på Østlandet i Tønsberg med bispegårdsanlegget på Teigar, og Lavranskirken regnes å være bygd av kongen som biskopens katedral (Johnsen 1929:240ff, Brendalsmo og Molaug 2014). Wienberg mener det korte skipet i steinkirken viser at den ikke opprinnelig ble bygd som sognekirke (1991:24), et argument som støtter opp om en slik tolkning. I Magnus Håkonssons bylov av 1276 (NGL II:241-42) er Lavranskirken utpekt som stedet der bymennene skulle holde stopulsvorðr, og vekterruta tok sitt utgangspunkt i Lafranskirkiu. Kirken ble revet i 1810-14. Klüwer fikk under sitt besøk i byen i 1823 laget en planskisse samt en akvarell av kirken sett fra sør «(…) ved Hjelp af Folks Hukommelse» (Vestfoldminne 1967:32f). På akvarellen er det en tekst som avslutter med at kirken «(…) blev slöÿfet formedelst Alderdom i Aaret 1810». I tillegg er den kjent fra prost Müllers beskrivelse i 1750 (Müller 1842) samt Arendts grunnplan fra 1797-1814 (Wienberg 1991). Kirken var en treskipet basilika i kvader og med korte tverrskip nærmest koret og tårn over korsskjæringen. Tverrskipene stakk ikke nevneverdig utenfor skipets veggløp men var utvendig markert med gavl mot nord og sør, og tårnet hvilte på fire kraftige pillarer. Vestfronten hadde et kraftig murverk for å kunne bære to lavere hjørnetårn. På grunnplan under disse ble det i løpet av middelalderen anlagt gravkapeller. Fra sørvesthjørnet av skipet gikk et trappeløp opp gjennom vestveggen – trolig til et vestgalleri over kapellene. Begge disse var hvelvslått. Kirken har muligens opprinnelig hatt et lavere, smalere og rektangulært kor med rett avslutning, lik gamle Aker kirke i Oslo. Muligens er det kort tid etter blitt føyd til en apside. Den apsidale koravslutningen som vises på grunnplanene er trolig fra rundt 1300, og trolig er utvidelsen av koret mot nord og sør – slik at også koret fikk tre rom avdelt med søylerader – skjedd samtidig. Fra samme tid er i så fall sakristiet mot nord også reist. Rommene på hver side av selve koret var slått med krysshvelv. Til støtte for en slik tolkning av korets to byggetrinn er at korportalen mot sør framstår på Arendts plan med sin enkle utforming som klart yngre enn de to søyleportalene i skipet mot vest og sør. Disse har et tydelig romansk preg. Da biskop Eystein i 1396 på visitas i Tunsbærghs profastadøme skulle undersøke de økonomiske forhold ved kirken fant han fra gamlom registris at det hadde vært fiorar prebende att forno, og at landskylden til disse da hadde ligget til blant annet ymse altere. Disse hadde fulgt kirkens fire prester. I tillegg var det landskyldinntekter som skulle dekke utgifter ved gudstjenesten, kantortjenesten og sakristiet, det lå inntekter til kirkens vedlikehold og ikke minst til kommunet. Det fantes i 1396 kun èn prest ved kirken, og slik hadde det vært i lang tid, men tidligere hadde den vært en kollegiatkirke med (minst) fire prester, prost, kantor, diakoner og betjenter. Prosten var samtidig kannik ved Hallvardskirken i Oslo, og kallsretten lå også til domkirken (RB 181ff, Johnsen 1929:177-189). Prosteembetet ved Lavranskirken er belagt fra 1315 (DN IV:112) og ut middelalderen. Av biskopens jordebok framgår det dessuten at prester ved kirken hadde rett til de tollavgifter som ble innkrevd i Sandefjorden i Sandar (RB 190, 192), men denne rettigheten ble på denne tiden overdratt Oslobispen mot en gårdpart (Johnsen 1929:185). Kirken eide ifølge Johnsen «et meget betydelig jordegods» (241 mb, Emanuelsson 2005:127f). Det er kjent tre altere i kirken foruten høyalteret, for Maria, for Det hellige kors og for Olav (RB 193-194, Johnsen 1929:184). Førstnevnte var stiftet av ridder og fehirde Bjarne Audunsson (DN IV:112). De to sistnevnte var trolig stiftet av en Bjarne Amundsson og hans to brødre (RB 193). At det i 1398 var en latinskole i byen er sikkert (DN XI:93), og rimeligvis må denne ha vært tilknyttet Lavranskirken (Johnsen 1929:247, jf biskop Glostrups visitasreiser 1622 s. 135). Ved en anledning benyttes uttrykket staðr om Lavranskirken (1315, DN IV:112), en betydning som kun ble anvendt om domkirker, klostre og kirker med et større presteskap. I 1407 nevnes en prostegård i byen (Bryniulfs husum sæm kallas profastagarden, DN XI:112), men ikke eget bosted for sognepresten. I 1320 nevnes at kirken hadde sogn, den dro tiende og hadde prest som giør gutz tenest for folcket (DN IV:146), og den hadde kirkegård (DN XI:55, I:429). Opplysninger fra nyere tid tyder på at Lavranskirkens sogn i det store og hele omfattet områder utenfor selve byen (Brendalsmo 1994 bilag 2). At Lavranskirkens skulle hatt sogn betviles likevel av utgiverne av biskop Glostrups visitaser 1617-1637 (s. 135): «(…) nogen egentlig Menighed har Kirken altsaa neppe havt, men der er dog holdt Gudstjeneste». De skriver videre at Lavranskirken en tid etter reformasjonen fungerte som byens ene sognekirke – Sta. Maria var da den andre – men var fra ca. 1680 anneks under Sem kirke. Dennes sogneprest tok da bosted inne i byen. Fra 1739 var Lavranskirken anneks til Mariakirken fram til den ble revet rundt 1810. I 1345 befalte kong Magnus at Bjarne Audunssons bror oppfylte de løfter fehirden hadde gitt til Lavranskirken i sitt testamente, og brevet ble beseglet av her Arne Asslackson cantzeler (DN IV:285), hvilket tyder på at kongen fortsatt hadde rettigheter og plikter i forhold til denne kirken. Kirken er ikke nevnt i 1574-77 (St.). «[Sanct Laurentii kirke] er engang bleven antendt ved lynild, som dog strax blev dempet, og skal efter beretning, have tildraget sig i begyndelsen af det 17de seculo, anden gang, som skal have været 1682, er den ved uforsigtighed af arbeiderne, der skulde tiære taarnet, bleven opbrændt, og siden paa jndbyggernes egen bekostning opbygget. Laurentii kirke er [1743] en stor grundmuret kirke, men formedelst mange derudi befindende pillere, paa visse stæder ubeqvem at høre prædikanten, taarnet ovenpaa af bord» (Røgeberg 2005:327). Til samme tid fantes også en tradisjon om byens tidligere bestand av kirker: «Her udi byen findes nu ikkun 2de kirker, den eene kaldet Frue, og den 2den Laurentij kirke, hvis ælde, eller naar samme ere bygte, ingen veed, eller findes noget om, men der meenes at her i gamle dage skal have været 7 kirker, foruden klostre» (Røgeberg 2005:324f). Nåværende Tønsberg domkirke, en teglbygning, ble i 1858 innviet på tuftene etter Lavranskirken. (kartreferanse: CL 030-5-3). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo - ny tekst 2016)