ULLENSVANG (hovedkirke), gnr. 76 Prestegarden (= Ullensvang) (Ullensvang sogn).Steinkirken står på (gnr. 76) Prestegarden hvis opprinnelige navn skal være Ullensvang (NG 449). Den eldste utgaven av kirken hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor, med vest-og sørportale i skipet og sørportal i koret. I 1883-84 ble kirken restaurert og samtidig ble skipet forlenget mot vest med en tredjedel av lengden. Kiirken fikk i tillegg vesttårn, og den tidligere vestportalen ble flyttet til tårnets vestvegg. Ved langveggene vest i skipet fantes rundt 1900 fortsatt rester av moldbenker (Bendixen 1904:496ff). Det ser ut til at det er benyttet kleber og noe marmor i veggåpningenes innfatninger. Portalene samt korbuen er spissbuet, vestportalen har tidlig-gotisk hundetannornamentikk, korets østvindu har midtpost og to kløverbladvinduer samt overliggende firpassvindu og der det for enden av og øverst på dekklisten over vinduet finnes i alt tre mannshoder, så trolig er kirken reist rundt 1200. Kirkegården ble på 1860-tallet utvidet mot sør, noe som var medvirkende til at sognelyden klaget over at nå var siste rest av den eldgamle kirkealmenning tatt fra dem. Almenningen her hadde samme opphav som for Kinsarvik og Odda: et stykke av prestegårdens grunn var gjennom hevd over tid blitt til ”offentlig grunn” (Kolltveit 1964: 141f). Ca. 1330 lå det høvelig med skyldparter til mensa, mens det betraktelig mindre fabricagodset – inkl. kyra – skulle deles likt mellom kirke og prest (BK 79b-80a). Det nevnes ikke prestebol i BK, men i 1380 (DN III:428) omtales prestloftenu a Vllinsuanghe. Ca. 1600 var Ullensvang hovedkirke med Odda som anneks, og det må ha vært prest der, men ingen prestegård nevnes eksplisitt og landskyld til fabrica ved Odda kirke er heller ikke ført (JBB 227f). Opprettelsen av stilling for en fast vicarius ved Ullensvang kirke i 1340 ved en større jordegave (DN XII:90, BK 79b), gitt av flere verdslige kvinner om menn, kan antyde at kallet allerede før dette hadde ligget til kannikene ved domkirken, men at disse ikke hadde vært så nøye med å holde leieprest ved kirken. To kanniker (sira Þorbiarnar korsbrodhir at Kristkirkiu, DN XII:72, 1328 og Gudmundir Bardharson korsbrodhir at Krist kirkiu, DN XII:84, 1335) er nevnt som eiere av jordegods i Ullensvang og kan således ha vært prester der, men det kan ikke bekreftes (Olafsen 1903:15). 2. oktober 1309 (DN I:123, III:83) var biskopen på visitas på Ullensvang.”I Nærheden af Kirken ligger en anseelig, af Kampesteen sammenkastet Høi, der fører Navn af Kongshougen, og i hvilken Sagnet beretter, at Harald Graafeld skal ligge begraven. Ved Gravning deri skal man have fundet nogle Oldsager, ligesom i en af de flere mindre Steenhøie, der omgive Kongshougen, skal være fundet et Gravsted med en Askeurne” (Neumann 1836:270). Fram til kirkegårdsutvidelsen lå det to gravhauger rett sør for kirken (Fett 1954:15). Drøye 500 m sør for kirken heter det Prestahagen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)