VIKLEM [Ørland] (ØRLANDET), gnr. 68 Viklem (Ørlandet sogn). Kirken står på (gnr. 68) Viklem, den tidligere Ørland prestegård. Eldste omtale av kirken er i 1589 (Væiklin, Thr.R. s. 72), men prest nevnes i 1342 (Erlenðr prestr a Væiklini, DN II:250). I utgangspunktet ble kirken trolig reist på 1100-tallet som en romansk kirke med rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Dens nåværende form og utseende antyder at den er blitt ny- eller ombygd rundt 1500: kirken har relativt tynne murer (ca. 1,3 m), bredden er for begge bygningsledd uforholdsmessig stor i forhold til lengden, korets grunnflate er uvanlig stor i forhold til skipets, skiftegangene i murene er ujevne og det er innslag av stor, rund åkerstein, og i skipets vestportal er det benyttet tiltuktet bruddstein i stedet for kvader. På 1770-tallet fantes det ikke portaler mot sør verken i kor eller skip, men disse kan eventuelt være gjenmurt etter en brann i 1766. Skipet har derimot fortsatt portaler mot vest og nord. Både i utvendige hjørner, i vindusåpninger og i skipets nordportal er det stedvis anvendt marmorkvader. Harde steinsorter til kvader er et trekk ved nær samtlige av de eldre romanske kirkene i Trøndelag. I og med at erkesetet brøt marmor på øya Almenningen utenfor Fosen gjennom store deler av seinmiddelalderen, kunne det tenkes at marmorkvaderne er hogd til kirken som den står i dag. Likevel, dersom disse kvaderne var blitt hogd til den stående kirken ville vi mest trolig ha funnet komplette marmorkvaderportaler og ikke portaler med kun innslag av marmor slik vi finner det nå. Derfor er det mer sannsynlig at kvaderne stammer fra en kirke i den eldre tradisjon fra før ca. 1200 med harde steinsorter til kvader, og et rimelig byggetidspunkt for den eldre kirken på Veklem kan være rundt midten av 1100-tallet. Kirken brant i 1766 og Schøning noterte under sitt besøk i 1774 (I:284): “Kirken er nu, efter Branden, sat istand igjen, men man har givet den et alt for lidet og uproportioneret Spir. Den har vinduer kun paa den søndre Siide, og desse have tilforn været meget trange og smaae; men nu har man giort et Par af dem større. Indfatningerne, om Dørre og Vinduer, ere af hvide Marmor- eller Kalk-Stene; Resten opført af brudte Graastene, dels af Kuppel-Steene”. Kirken ble rammet av lynnedslag og brant i både 1766 og 1854. Begge ganger ble den bygget opp igjen. I 1689 blåste takrytteren ned. Etter siste brann ble den gjeninnviet sommeren 1855 (Brendalsmo 2006:425ff m/ref.). Viklem er ikke nevnt på 14- eller 1500-tallet i de sentralkirkelige jordebøker eller som del av krongodset, så gården kan tidlig ha blitt lokalkirkegods, men den er uansett ikke omtalt som prestebol før i 1661 (brugis aff Pastor Ørieland, s. 30). I 1589 ble Veklem ført opp som hovedkirke i Ørilands gieldt med Nes som anneks. Hovedkirken skulle betjenes tre helligdager i strekk og Nes den fjerde. Å kirke i Åfjord ble eget sognekall først i 1588 og hadde før det ligget som anneks under Veklem (Dybdahl 1989:157), og rimeligvis ble den betjent av en residerende kapellan på Å. I 1774 (Schøning I:282f) var fortsatt Veklem hovedkirke og Nes anneks, nå sammen med den i 1637 nybygde kirken i Bjugn. Veklem var hovedkirke også i 1898, men nå hadde den Værnes kirke på Agdenes bygd 1897 som anneks. På samme tid var Bjugn hovedkirke med Nes som anneks (Helland 1898:38, 72). Viklem eller Ørland var et av de 20 kannikgjeld som Domkapitlet i seinmiddelalderen hadde kallsretten til (Dybdahl 1989:190). En ås rett vest for kirken heter Kjerkhaugen, et bruk av gården heter Prestbakken, og et stykke mot nordøst renner Biskopsbekken. Schøning noterte en lang rekke fornminner i området i 1774 (I:284f), derunder: “Tæt nordenfor Prestegaardens Huuse, paa Veklem, ligger en usædvanlig stor rund Jord-Høi, ligesaa høi, som Huusene, der ere 2de Loft høie. Den er en af de største og anseeligste, jeg her til Lands har fundet, ei mindre, end 200de Skridt, i sin største Omkreds, nederst ved Marken, men 34 Skridt høi, skraas opad. Man kalder den Tim-Hauen, og vil meene, at den er opført, for derpaa at sætte en Klokke-Stabel, et Huus, til at ringe og kime udi [...] Ei meget langt fra denne Høi, mod N.O. omtrent ligger en heel Samling af gamle runde og aflange Begravelses-Høie”. Tim-Hauen, som fortsatt ruver i landskapet til tross for en flat topp, har i dag en diameter på ca. 50 m og en høyde på ca. 7 m. Avstanden til kirken er 65 m. Ifølge observasjoner fra reparasjonsarbeidene på kirken i nyere tid ligger det “(…) i grunnmurens nordvestlige hjørne en lang stein, den strekker seg helt inn under våpenhusets gulv” (Olden et al. 1983:6). Muligens kan dette være en bauta tatt fra det gravfeltet som kirken helt tydelig er bygd i kanten av.