Hvelvet rom fra m.a. bispegård i N-fløyens Ø del, innebygget i kjeller til Ladegården. Hvelvene seinere. Identifisert som kapell, men dette tvilsomt. Rommet fremgravd og demontert, deretter gjenreist. Eldste omtale av en bispegård i Oslo er trolig i 1177 i forbindelse med et av kong Sverres angrep på Oslo: «Bisp Nikolas var ridande, og han hadde nokre klerkar i følgje med seg; han var oppi stretet utanfor garden sin da åtaket tok til» (Sverre-soga kap 135). Som Fischer (1950:102) påpekte er det sannsynlig at denne «gården» hadde samme lokalisering i byen som det seinere bispeanlegget, men at den på dette tidspunkt trolig ikke var befestet og hadde bygninger av tre (Dahlin 1990). Bispegården lå dermed tvers overfor byens domkirke, St. Hallvardskirken, skilt fra denne av Nordre strete. En østfløy i stein, to bygninger inntil hverandre, hvorav den ene et forsvarstårn, ble bygget på slutten av 1100- eller begynnelsen av 1200-tallet. På et seinere tidspunkt ble det bygd ei bro eller overbygd gang som førte fra bispegården over til domkirken. Etter kampene i 1240 ble broen av tre erstattet av en bro med bærefundamenter i stein. Bispegårdens nordfløy ble bygget i stein og tegl i to etasjer. Gerhard Fischer har antatt at det nordøstre rommet i første etasje var brukt somkapell. Rommet hadde lengderetning øst-vest med to små repositorier i østveggen, to vinduer i nordveggen, inngang vest i sørveggen og et trappeløp opp til hallen i 2.etasje bak vestveggen. Vest for trappen står ruinene av et tilsvarende rom i første etasje. Taket hadde krysshvelv i tegl. Bygningsteknisk ser kapellet ut til å være murt opp i førstningen av 1200-tallet, men hvelvene må være yngre, fra sent 1200-tall eller tidlig 1300-tall. På grunn av jernbaneutbygging ble deler av nordfløyen demontert rundt 1920. Rommet ble gjenoppbygd som en separat bygning oppå tunelltaket i 1961, noen meter høyere og litt forskjøvet i forhold til dets opprinnelige plassering, (Kartreferanse: CO 045-5-3)