Rundt kirken er det registrert en kirkegård fra middelalder. Det må antas at kirkegården har hatt en tilsvarende avgrensning som kirkegården slik den er avgrenset på de eldste kartene som er tilgjengelig (Digitalisert med utgangspunkt i Amtkart fra 1778, amt2_kristiania-26_1778).
I forbindelse med restaurering i 1861 gjennomført ved arkitektene H.E. Schirmer og W. von Hanno i 1861, ble det gjort omfattende arbeid knyttet til kirkens grunnmur og kjeller. Det skal ha blitt gravd ut omfattende masser av «jord, grus og ben av lik». Benene ble gjenbegravd i en grav på kirkegården. Kirkegulvet lå på dette tidspunkt i nivå med terreng, og ble senket en hel fot av for å avdekke søylebasene. Sokkel og grunnmur ble avdekket i en dybde på 16 tommer på kirkens sydvestre hjørne og ellers i sør og vest så mye som var nødvendig av dreneringshensyn. Også grunnmur på nordsiden og østsiden ble avdekket. En fjellknaus vest for kirken ble sprengt bort for å lage en plass foran kirken (se. Berg, A. i St. Halvard 1960, s. 138-139).
Under kor og tårn går fjellet nesten opp i dagen, mens terrenget synker vestover til ca. 6 m under dagens terreng ved skipets sydvestre hjørne. Så i 1902-1903 skal skipets pilarer og vegger ha blitt undermurt med teglsteinsfundamenter som går ned til fast fjell. (se Årbok til Foreningen for norske Fortidsminnesmerkers bevaring, 1956, s. 142.)
På 1950-tallet ble kirkens kjeller ombygd og det ble etablert et trappehus nord for kirken som fungerer som inngang til sakristi som har vært i kjellerlokalene og rømningsvei. 3-4 gravsteiner, 2-3 fra middelalder ble i denne forbindelse lagt på bakken SV for kirken der de fortsatt ligger i dag dekket til med presenning.