Dyregrav, tilnærmet sirkulær, NØ-SV-orientert; ingen voll, men tydelig i terrenget. L 2m, br 1,5m, dybde 0,5m Dyregrav, oval, SØ-NV-orientert; tydelig i terrenget, delvis utrast i NØ. L 3m, br 2m, dybde 0,5m
I nedre kant av skråningen og hvor denne flater ut mot elvebredden, lengst S: 1. Kullgrop, rektangulær, VSV-ØSØ-orientert. Kraftig voll. Lett synlig. Steile sider mot flat bunn. L 6m, br 3,5m, dybde 1,3m 17m NV for 1 og lavere i hellinga: 2. Kullgrop, rektangulær, NNV-SSØ-orientert, markert ved meget kraftig voll, noe gjengrodd, men tydelig i terrenget; steile sidevegger mot grøftforma bunn. Den jevne overflata brytes av gamle stubber. L 6m, br 4,5m dybde 1,3m.
På et berg N på tunet: Nesten kvadratisk haug, nok opprinnelig rund. Klart markert. Det er tatt masse fra toppen av haugen slik at den nå er nesten helt flat, men det ligger igjen 15-20cm med grus, jord og stein oppå fjellet. Haugen er gresskledt. L NØ-SV 13m, br 12m. Kan være noe tvilsom som fornminne.
Beskrivelse fra lokalitet:
Del av vei med hulveispreg. For beskrivelse se 008254. (ID 9542?)
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Ca. 200 meter av den sørligste delen av dette veifaret ble gjensregistrert i 2012, og det er kun dette strekket som beskrives. I sør, nærmest skytterhuset, går veien langs foten av en skråning. Her skjærer den seg noe inn i terrenget i sørøst og mot den våte flaten i nordvest er veien bygd opp med noe stein og jord. I den østlige delen av planområdet går veifaret i bunnen av et søkk og bærer ikke preg av å være oppbygd. Langs store deler av veifaret ligger det steiner på nordvestlige side av veien, disse er i sør en del av veikonstruksjonen mens de lengre mot nordøst trolig er et resultat av rydding av veien. Bredden på veifaret varierer noe, fra 3,5 meter til 5 meter, men veien holder hovedsakelig en bredde på ca. 4 meter, og den har ikke hulveipreg. Veifaret blir i dag brukt som tursti, både for gående og ridende. Dekket på veien er primært jord, med steiner og grus. Veifaret går over en kullmile, Id160759, og alderen på denne delen av veifaret kan derfor diskuteres.
Ca 3m V for Huldreveien, i et hjørne av eiendommen: Gravrøys, rund. Klart markert mot Ø, uklart mot V. Tydelig i terrenget. Bevokst med løvkratt. Påført rydningsstein i NV. Krater i midten. D 6m, h inntil 0,3m. Kan være usikker som fornminne pga mye stein ellers i området.
Kontrollregistrering 2016 ved AFK: Røysa ble innmålt på nytt, og geometrien er justert mot øst. Røysa har en ujevn form og overflate på grunn av flere større stubber fra trær samt nyere steinpåkast. Grunn fordypning sentralt i røysa, uklart markert. Usikkert om fordypningen går ned i selve røysa eller om kantene er dannet av påkastet stein i nyere tid. Røysa har en halvsirkelformet kant i øst. Røysa har her flere lag av rundkamp på opp mot 50 cm i diameter. Det ligger spredt stein mellom røysa og gjerdet i øst. Røysas nord- og sør-side er uklart markert på grunn av større stubber og stående løvtrær, men røysa ligger her høyere enn omliggende terreng. Røysas vestkant er uklart markert og går kant i kant med terrenget. Det er her lite synlig stein. Vegetasjonen består av torvdekke av varierende tykkelse, løvkratt, voksne løvtrær og en gran. Hogstavfall fra mindre løvtrær ligger på røysas sørvestdel. Et metallgjerde går langs med eiendomsgrensen ca 1,3 m sør for røysas sørligste kant. Fra røysas østkant og til metallgjerdet langs med Huldreveien i øst, er det ca 1 meter. Huldreveien ligger ca 80 cm lavere enn opprinnelig terreng, og spredt stein vises i veiskjæringen. Det er ca 2,5 meter mellom Huldreveien og metallgjerdet. En sti, orientert ca øst-vest, går sør for metallgjerdet i skogsterreng som stiger mot vest.
Opprinnelig beskrivelse av Olstad 1996: «Nr 10 ligger på en løsmasseflate som skråner svakt fra SSØ mot NNV. Flaten er tydelig avgrenset topografisk av bergknauser Ø, V og S. Mot N og NNV utgjør markant fall i terrenget avslutning av flaten som ligger 82-83 moh. Til tross for at det ble tatt 3 prøvestikk på flaten, så ble det ikke gjort artefaktfunn under registreringen i 1995. Flatens typiske beliggenhet og karakteristiske utseende gjør det imidlertid svært sannsynlig at det er en steinalderboplass her. Uleselig rødmerking på trærne i området støtter denne antagelsen, da rødmerking ble brukt for å markere boplasser under registreringen i 1989. Lokalitet nr. 10 ble derfor antagelig funnet i 1989. Det avgrensede og avmerkede arealet på boplassen måler ca. 29 m NNV-SSØ og 11 m VSV-ØNØ, det utgjør mao. Ca. 315-120 kvadratmeter. Registreringen i 1995 ga ingen holdepunkter for å si at hele dette arealet er artefaktførende. De 3 funntomme prøvestikkene antyder isteden at denne boplassen kan være relativt funnfattig. Undergrunnen på lok. 10 er typisk podsoll.»
I Askeladden ligger id 79034 og id 12280 tett opp til hverandre. Mye tyder på at det er id 12280 Olstad mener å ha gjenfunnet og kalt lok 10.
Lengst i N og helt opp til skogkanten: 1. Rektangulær dyregrav. Tydelig markert. L Ø-V 6m, br ca 4m, dybde 1,4m. 2m Ø for 1.: 2. Avlang dyregrav. Tydelig markert. L N-S 5m, br 3m, dybde 0,6m, unntatt mot S, der dybden er ca 1,2m. Ca 17m SØ for 2.: 3. Rund dyregrav. Klart markert. D ca 3,5m, dybde 1,5m. Det er ikke spor etter steinsforing i noen av gravene, de eralle bevokst med gress og små løvtrær. Olav Fosse, Bjørkedalsvegen, Eidanger, fortalte at det også i dag går et godt dyretrekk forbi gravene og at han selv har skutt flere rådyr her. Ca 100m SØ for dyregravene, i en åpen glenne i skogen, er det en gammel hustuft (husmannsstue?) Den er ca 7 x7m. Ca 35m VSV for tuften er det et naturlig oppkomme med godt drikkevann. I skogen S for og tett inntil tuften er det lagt opp en del større og mindre rundkamp i sirkel(?)formasjoner. Det er vanskelig å få noen oversikt over et eventuelt system i disse steinformasjonene fordi skogen er usedvanlig tett. Det er brukt til dels stor stein.