Middelalderkirkegård i bruk. Gravlegging etter 1945. Mer enn 10 gravlegginger etter 1945. Yngste grav 2007. Ny avgrensing i 2015 er den mest sannsynlige, jf. merknad.
Fornminne: Rundrøys, klart markert, men dekket av tett vegetasjon. Bygd av rundkamp. Midt i røysa en forsenkning. Dybde 80 cm, diameter 3 meter. I forsenkningen ligger det en helleformet stein, lengde 1,5 meter, bredde ca 0,5 meter, tykkelse 0,30 meter. Orientert SØ-NV. S-delen av røysa er en del utkastet, her vokser en bjørk. Røysa er mosegrodd. Mål: diameter 12 meter, høyde 0,9 meter.
HOV (HURUM) STA. MARIA (hovedkirke), gnr. 9 Hov (Hurum sogn). Den romanske steinkirken har rektangulært skip og smalere, tilnærmet kvadratisk kor med apsidal avslutning. Kirken brant i 1686, den ble etter en langvarig reparasjon tatt i bruk igjen i 1694, og i 1849 ble den omfattende ombygd. Kirkegården har i nyere tid vært avgrenset ved en steinmur, og arealet ble utvidet kort før 1808 (NK 64). Kirken står på grunnen til (gnr. 9/1) Hov, kort vei opp for det nordre av dagens tun. I gårdsvallet inngår også landtungen over mot Strømmen i Vestfold, restene av den moreneryggen som etter istiden her sperret av Drammensfjorden. Et av brukene (9/18) under Hov heter Klokkerstua, og navnet finnes allerede i 1712. På denne tiden var den ikke lenger klokkerbolig men kun et avtrederom for klokkeren. I 1720 nevnes plassen som tingstue, hva den fortsatt var rundt 1900 (NG 357). Historikken rundt prestebolet ved Hov kirke er noe uklar. Hov ble 1188-90, i et brev skrevet av kong Sverres bror Erik, skjenket Hovedøya kloster (Reg. 1346). Gaven gjentas av kong Erling Magnusson 1204 (Reg. 1364). Under kong Håkon (1229-63) var det strid mellom klosteret og biskopen i Oslo om eiendomsretten til gården (Reg. 1350-53). Ca. 1400 ble prestbolet ført som Prestbolet alt men med skyldstørrelse (RB 106), rimeligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården, for øvrig sammen med et annet bruk (Laduængena) av samme gård (RB 106f). En periode på 1600-tallet ser det ut til at hele Hov var prestegård (NG 356). Ved innføring av en jordegave ca. 1400 var sira Haluardr Gudleifss koorsbrodr vaar tilstede samme med (trolig) sognepresten ved Hov kirke (sira Gregorius) og flere gode menn fra sognet (RB 107f). I 1400 skulle biskopen under visitas lligge firi Hofs kirkiu ok Straums kirkiu ij neter og han tok (samlet) 4 huder i katedratikum (RB 552). Drøye 100 m sørvest for kirken, på det øvre av Hov-tunene, ligger restene av et større gravfelt. (kartreferanse: CL 038-5-4) (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU vd Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Beskrivelse fra lokalitet:
HUSBY [Huseby kirkeruin], gnr. 16 (=51) Bakkan (Skaun sogn). Ifølge Snorre bodde høvdingen Einar Tambarskjelve på Husby rundt år 1000 (Soga om Olav den heilage, kap. 39). Det eneste samtidige skriftlige belegg for en kirke på Husby i middelalderen er en omtale i et diplom i 1391 (DN II:527). Schøning beskrev kirketuften i 1773: “Strax sønden for den [gården] staaer en Levning af en Steen-Muur, opført af hugne, eller som hugne dannede Steene udvendig, men indvendig fyldt med smaae og runde Steene. Tæt hos samme ligger ogsaa en temmelig stor aflang Steendynge. Den Beretning er derfor riimelig, at her har tilforn staaet en Kirke, om til privat, eller almindelig Brug, er uvist”. 50 år seinere ble ruinen beskrevet av Klüwer som en borgruin: “Paa en Terrasse, af en langsom heldende Lid, hvor der er en vid Udsigt over hele Dalen, [findes endnu] Rudera af Einar Tambarskjelvers Borg, som har været opført af 2½ Alens tyk Muur, 36 Alen lang mod Øst og Vest, samt 17 Alen bred. Under den vestre Deel har der været en meget dyb Kjelder, hvis Hvælvning tillige med de tilbageværende Muure af Borgen først for 20 Aar siden skal være nedbrudte, og benyttede til Syldmure, Skorstene, Trapper m.m., paa de noget nordenfor liggende Gaarde”. Han refererte også et lokalt sagn om at “borgen” engang etter 1050 var blitt omgjort til et kloster, og som deretter ble nedlagt da en munk skulle ha drept sin prior foran alteret under en gudstjeneste. Resultatene fra arkeologiske undersøkelser på 1800-tallet antyder at kirken brant på et tidspunkt etter ca. 1450, men ruinen er såpass brutt ned at både denne og utgravningene som er gjennomført på stedet gir temmelig begrensede kunnskaper om bygningen. Det ser ut til at kirken var en rundbuet romansk kirke av den vanlige trønderske typen med rektangulært skip, smalere og lavere nær kvadratisk kor i øst, tre innganger i skipet og en i koret. En fortykkelse av skipets østmur og de siste 1,5 m av skipets langvegger utvendig mot øst gjør at det faller rimelig å se Olavskirken i Nidaros som stilmessig forbilde for kirken på Husby. Om dette er rett, ble trolig også Husby-kirken reist i tiden etter ca. 1140 men før ca. 1180. Et større tiltak i kirken ble gjennomført da golvet i koret på et tidspunkt ble hevet, og en trapp med tre trinn ble satt inn i korbueåpningen (Brendalsmo 2006:508ff m/ref.). Mht. Husby kirkes sogn, kan det ut fra opplysningene i brevet fra 1391 (DN II:527) se ut til at dette var sosialt og ikke geografisk avgrenset: gården (31-34=66-69) Krokstad lå da i Husby sogn, men denne gården ligger sør for Ven kirke som i sin tur ligger sør for Husby kirke, og gården burde således ha sognet til Ven kirke. Rundt 1920 ble flatene inntil kirkeruinen på Husby pløyd opp. Bonden fant da spor etter hva han mente måtte være en hustuft på 18x10 m rett nord for kirkens skip, trolig eldre enn denne da tuftens sørside lå bare få meter fra kirken. Stolpehullene dannet en rektangulær form med et stort ildsted i midten. På skrå ned mot koret fra nordnordøst traff han på en 3 m bred, steinsatt vei. Bonden koblet veien til lokal tradisjon om at Einar Tambarskjelves skåle skulle ha stått rundt 100 m fra kirken mot nordøst (Saltnessand 1949). I 1773 fantes det ikke mange fornminner på Husby (Schøning I:203): “(…) et Par udgravede Høie, ved Veien, et Støkke nedenfor Huusby”. Nicolaysen (1862-66:576) nevner derimot flere løsfunn fra jernaldergraver på gården, tydeligvis utpløyde eller plyndret, hvilke Rygh (1880:53) stedfester til blant annet tunområdet rundt kirken. Schwach (1848) nevner dessuten følgende: “Da Steengulvet [i kirkeruinens kor] var optaget, forefandtes et Jordlag omtrent 1 Alen tykt, og derunder atter et Gulv; Men dette bestod af Leerskifertavler, der ved opbrydningen gik i Smaastykker. Ved fortsat gravning under dette Gulv fandtes et meget forvitret Laarbeen af en Oxe, Tanden af en Hest, en meget forrusten Meisel af Jern, samt et noget mindre forrustet Knivsblad med Stilk, der har gaaet gjennem et Træskaft, hvoraf lidt Trøske var igjen, og som i Ænden har været befæstet med en endnu tilstedeværende Kobberplade”. Trolig er dette er deler av gjenstandsinventaret fra en jernaldergrav. Det er i dag ingen synlige fornminner i området nær kirkeruinen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70).
Eldre beskrivelse: Ruin etter privatkapell på storgården Huseby, der etter tradisjonen Einar Tambarskjelve skal ha bodd. Plassen omtalt i Sigrid Undsets bøker.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Ruin av lite privatkapell med kor og skip. Utvendig størrelse på skipet ca 12 x 9 m, på koret ca 5 x 6 m. Ø-hjørna på skipet har halvmeterbrede utspring, muligens for å gi plass til alternisjer. Bevart murhøyde opptil 50 cm.
Middelalderkirkegården er i bruk. Fler enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 2011. Avgrensingen basert på georeferert historisk kart.
1875 sto nåværende kirke ferdig, en langkirke i tømmer. Denne ble reist utenfor men helt inntil den gamle kirkegården. Ut fra utskiftningskartet 1865 ser det ut til at nykirken ble reist inntil/sør for daværende kirkegård. Kirkegården ble i 1873 og 1903 utvidet med 2 mål mot sørøst, den første utvidelsen ved tvangstakst for å få plass til nykirken; i 1923 videre mot sørøst og seinest i 1989 (Haugsgjerd 1974:13ff, Farstad 2000:35ff).