Middelalderkirkegård i bruk. Gravlegging etter 1945. Mer enn 10 gravlegginger etter 1945. Yngste grav 2007. Avgrenset ved terrengnivåforskjeller samt kirkegårdsstier i S, N, V og Ø. Graveren påviste lokalitet med tegl, kirken nevnt i 1580, hadde tegltak.
Kirkegården ble i 1854 utvidet og regulert (Gjone op.cit.).
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 154) Presthus er i 1476 (Spongareidh kyrkio, DN XV:101). Sognet nevnes noen tiår tidligere (DN VII:405) og presten i 1328 (DN IV:178). Selve kirkebygningen kan tidfestes til rundt midten av 1100-tallet. Den opprinnelig romanske steinkirken hadde rektangulært skip og smalere, nær kvadratisk kor. I 1830 ble den utvidet mot vest og fikk tverrskip og ved dette korsformet grunnplan (Ekroll 1997:246).
Middelalderkirkegården er i bruk. 6 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 1962. Avgrenset av kirkegårdsmur i N og Ø, anslagsmessig avgrensning i S og V.
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 154) Presthus er i 1476 (Spongareidh kyrkio, DN XV:101). Sognet nevnes noen tiår tidligere (DN VII:405) og presten i 1328 (DN IV:178). 8).
Middeladerkirkegården er i bruk. Mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 2006. Avgrenset av terrengnivåforskjeller i N, S, Ø og V.
Fornminne: Gravhaug, er 6 meter i diameter og tilnærmet rund. Den er bygd opp av stein i hodestørrelse og bevokst med skog. Høyden er omtrent en meter. Det var utkastet 2 store hull midt på haugen. Begge hullene var ca 1 meter i diameter og dybden på det dypeste var 1 meter på det største og 80 cm på det andre. Informasjonene er fra grunneieren Johan Bjerring.
ÅHEIM (VANYLVEN) ST. EDMUND [St. Jetmund], gnr. 46 Åheim (Vanylven sogn). Eldste omtale av kirken er i 1403 (Jatmvndar kirkiv, DN VIII:232). Steinkirken står på (gnr. 46) Åheim. I 1722 ble målene oppgitt å være 28x13 alen, derav 9 alen for korpartiet. I 1766 ble den beskrevet som følger: ”Vandelvs-Kirke, som er Hoved-Kirken i Kaldet, bygt i Catholske Tider, og opført af Kampesteen, med meget store og jævnhuggede Grundsteene (…) Paa Vestre Kant har den i de seenere Tider faaet en Tilbygning af Træe, bekostet af Statlandets nærmeste Beboere, hvilke ai altid kan komme over paa hin Side af Landet til deres egen Sogne-Kirke (…) Indvendig har den ingen betydelige Zirater”. Kirken ble i 1863 revet ned til om lag 1 m over bakkenivå, men både korportalen, korbuen var bevart in situ. Ny kirke for Vannylven sto samme år ferdig på (43) Slagnes noen kilometer lenger nord (AJ 095-5-2), en langkirke i stein. I 1931 ble den da gjengrodde kirketufta ryddet, og fra 1937 ble bygningen gjenreist under ledelse av Cato Enger. I 1957 sto den ferdig og ble vigslet av biskopen. Engers undersøkelser av ruinen viste at kirken opprinnelig hadde hatt rektangulært skip (utv. 11,7x8,2 m) og smalere, nær kvadratisk kor (5,6x5,6 m). Skipet hadde portaler mot nord og vest, koret mot sør, og alle veggåpninger var i marmor. Portalvangene var svært nøkterne, mens korbueåpningen hadde tre recesser med søyler. Dette gir en sannsynlig datering av kirken til første halvdel av 1100-tallet. På skipets østvegg er det en alternisje på hver side av korbueåpningen. Bygningens rektangulære form i tidlig nytid bør således være resultat av en yngre ombygging/utvidelse av koret. Pga. plassmangel på kirkegården ved den nye kirken ble kirkegården rundt den gamle kirken i 1923 utvidet med 700 m2 mot vest (Fiskå & Halse 1963, Fiskå 1965:41ff, 103f, Strøm II:312). I 1589 ble Vanylven residerende sognekall under Volda (Thr.R. 62), men i 1741 ble det eget sognekall med Syvde som anneks (Strøm II:301). Dedikasjonen etter DN VIII:232 (1403). Bnr. 1 av Åheim heter Prestegarden og bnr. 6 Prestebakken. En haug ute på odden på (71) Tue, tvers av Åheimselva for Jetmundskyrkja, heter Klokkehaugen. (Kildegjennomgang for registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Middelalderkirkegården er i bruk. Ved registreringen i 2009 var det mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse var da fra 2008. Avgrenset ved hjelp av plantegning utført av M. Flornes, samt kirkegårdsgjerde i Ø og V.
Steinkirken, som er bygd av kalksteinskvader, har rektangulært skip med et smalere, rektangulært kor med tønnehvelv. Nær skipets nordvesthjørne løper en vindeltrapp i vestveggen opp til loftet over skipet. Sakristiet på korets nordside er en tilføyelse fra seinmiddelalderen, liksom et tverrskip på skipets nordside er etterrerformatorisk (Bugge 1957:472ff). Kirken er trolig reist på 1100-tallet, men skipets spissbuede vestportal og enkelte andre spissbuer viser at det er gjort bygningsmessige endringer tidlig på 1200-tallet. På korets østvegg utvendig fantes 1775 en innmurt stein i murlivet, hvorpå det var ¿afbildet et Kors indsat som i en dobbelt Ring¿ (Schøning II:85), muligens et vigselkors. Dedikasjonen baserte Schøning (II:86) på at et engstykke vest for kirken i 1775 bar navnet Mari Lia. Stange er opprinnelig gårdsnavn for kirkestedsgården, mens bygda også ble kalt Skaun (NG 154, 173). Stange var nok krongods i første halvdel av 1200-tallet, for da ribbungene fikk høre at kong Håkon var i Tunsberg angrep de Skaunbygda: ¿Der var det tettsett med kyrkjer og gode gardar. Men så snart som vaktmennene vart var dei, ringde dei med hærklokka i hovudkyrkja på Stange¿ (Soga om Håkon Håkonsson. Kap. 126). Det framgår at kongens sysselmenn da satt på Stange. Rett nordøst for kirken og prestegården under bnr. 6 heter det Korslund, en mulig referanse til et tidligere kors i friluft. At det var tett med kirker i Skaun stemmer godt med så vel belegg i diplomatariet som med muntlig tradisjon. Kirkestedsgårdene Kjemstad og Huseby er nabogårder til Stange i vestnordvest, og flere andre av gårdene i den fruktbare skråningen ned/vest mot Mjøsa har hatt kirker.
Middelalderkirkegården er i bruk. Flere enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 2010. Avgrenset av kirkegårdsmur i V, anslagsmessig avgrensning i NSØ - basert på Bøe 1997.