1964: Fornminne: Gårdshaug, oval som skråner ned til alle kanter, bortsett fra mot V, mot vei. Ved låven er gravet minst 2 m ned i kulturlaget. På toppen av haugen, ved graving til vannledning, gravet ned i kulturlaget påca 1 m. Undergrunn berg. 2005: Området ble først maskinelt avtorvet. Store deler av utgravningsfeltet var forstyrret av nyere tids aktivitet og avtorvingen avdekket ikke godt bevarte gårdshauglag. Det ble derfor gravd prøveruter (1m2). Utgravningene viste diverse strukturer og gjenstandsfunn fra gårdsbosetning på Vollstad på 1800- og 1900-tallet. De gav også gjenstandsmateriale som viste til aktivitet i yngre steinalder.
Beskrivelse fra lokalitet:
Varde, steinrøys med trestokk, ligger på en steinknaus på det høyeste punktet på øya. Varden er bygget som en røys, 2 m bred i bunnen, med en rund stokk av 10 cm diameter som peker ca 3 m til værs.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Varde av stein, bygget som en tilnærmet sirkulær røys med diameter ca. 2 m. En trestokk er satt i midten av røysa.
STEINSETTING. "Stein lagt opp i en ring av 40 cm høyde, innvendig diameter 4 m. Ø siden er en liten fjellknaust med en steinblokk oppå. En liten forhøyning av stein i midten, mest mosedekket. ""Veggene"" 70 cm brede. "
Virgohamna har en mangfoldig historie fra hvalfangst til ekspedisjoner. Her er spekkovner, graver, tuft etter Arnold Pikes hus fra overvintringen i 1888 (den første turisten som overvintret) og rester etter to meget kjente og eventyrlige forsøk på å nå Nordpolen. Fra 1896 og 1897 er det spor etter Salomon Andrées ekspedisjon med ballong. Det er rester etter ballonghus og gassproduksjonsanlegg. Det er reist ei minnestøtte over ekspedisjonen. Walter Wellmans ekspedisjon med luftskip (1906, -07 og - 09) har etterlatt rester av luftskipshangar, bolighus, gassproduksjonsanlegg og luftskip. Området er mye besøkt og utsatt for slitasje. Det er mange løse gjenstander som er viktige for helheten.
Det ble i 2000 vedtatt områdefredning og ferdselsregulering. Informasjonsheftet ”Virgohamna. I lufta mot Nordpolen” gir rettledning på hvor besøkende skal gå, og ikke gå, for ikke å skade kulturminnene der. Adgangsbegrensningen gjør at alle som vil gå i land i Virgohamna må melde fra om dette til Sysselmannen, og på den måten vil kulturminnevernet ha oversikt over hvem som går i land, samtidig med at en kan sette vilkår. Området er tilrettelagt med skilt og stier, og det er utarbeidet to ulike hefter som omhandler kulturmiljøet (Bjerck og Johannesen 1999; Sysselmannen 2000). Ferdselen er regulert utenom sårbare områder. Forskrift om områdefredning og ferdselsregulering av 3. mai 2000 regulerer turisttrafikken i området. Alle turistfølger må ha godkjent tillatelse fra Sysselmannen for å besøke lokaliteten.
De eldste kulturminnene i Virgohamna er fra den nederlandske hvalfangststasjonen kalt Harlinger kokerij. Historiske kilder forteller at landstasjonen ble etablert i 1636 i det som den gang het Houker Bay. Ikke mange år etter var hvalen nesten forsvunnet fra fjordene og de nære kyststrøkene ved Svalbard. For å fangste hval måtte man nå langt til havs og ut i isen. Landstasjonen mistet derfor sin betydning, og allerede i 1671 beskriver Martens en landstasjon som er i sterkt forfall. Lagerbygninger og bolighus har tykke islag på gulvene. Frostsprengte tønner og fat, ambolt, smedverktøy og annet utstyr stikker opp av isen.
Tuftene etter husene som Martens beskriver er fortsatt synlige i Virgohamna. Det er også fundamentene etter tre doble spekkovner på den steinete stranda. På ovnenes sider ligger oppbygde ramper som lettet transporten til og fra kokekarene.
I 1888 satte engelskmannen Arnold Pike opp et prefabrikkert hus på tuftene av det gamle Harlinger kokerij. Pike skulle overvintre på Svalbard for å oppleve de dramatiske årstidsskiftningene i dette eksotiske ødelandet. Planen hadde vært å gå inn i Storfjorden, men de dårlige isforholdene førte til at de slo seg ned i Virgohamna i stedet. Huset ble senere brukt av både Andrée og Wellman, og så sent som i 1920–21 ble det benyttet av fangstmennene Arthur Oxaas og Georg Nilsen. I 1925 ble huset revet og flyttet til Barentsburg. Hva som senere skjedde med det er uvisst.
Sommeren 1896 etablerte den svenske ingeniøren Salomon August Andrée sin ballongbase i Virgohamna for å forsøke og nå Nordpolen med ballongen «Örnen». I bukta ble det oppført ballonghus og bolig samt et eget gassproduksjonsanlegg for fremstilling av hydrogengass til selve ballongen. Vær og vind var ugunstig sesongen 1896, og ferden mot polen ble avlyst. Året etter var Andrée tilbake igjen for å gjøre et nytt forsøk. Til tross for betenkelige værforhold lettet ballongen fra Virgohamna i 1897 med Frænkel, Strindberg og Andrée om bord. Begivenheten ble fulgt av en hel verden, og i fjorden utenfor Danskøya hadde flere cruiseskip ankret opp for å få med seg hendelsen. Ballongen startet sin ferd nordover og forsvant snart ut av syne bak breene og fjellene på nordvesthjørnet av Spitsbergen. Ingen visste mer om ekspedisjonen og dens endelikt før 33 år senere da restene etter ekspedisjonen og deltakerne ble funnet ved en tilfeldighet på Kvitøya.
Noen år etter Andrées avreise ble det igjen aktivitet i bukta. Denne gangen i forbindelse med Walter Wellmans forsøk på å nå Nordpolen med luftskip. Han bygde luftskipshangar, hus og gassproduksjonsanlegg. I alt gjorde Wellman tre forsøk på å nå Nordpolen, i 1906, 1907 og 1909. Alle tre gangene gikk alt som kunne gå galt, galt. Wellman og hans mannskap, som Vaniman, var pionerer innen luftskipsteknologien og konstruerte løsninger som var langt forut for sin tid. Men i 1906 gikk den nye teknologien fullstendig i vranglås, og det var bare å oppgi forsøket. Luftskipet var ikke tett og motorene fungerte ikke. I 1907 lettet luftskipet men falt etter kort tid ned på Smeerenburgbreen. I 1909 gikk det slik: «America» steg opp og svevet optimistisk nordover samme vei som «Örnen» 12 år tidligere – over Hollenderneset og Fuglesongen og inn over fastisen som lå i Norskøysundet. Men så gikk slepelinen av og falt i en haug ned på isen. Vinden begynte å bli besværlig, og etter en stund havnet også luftskipet på isen.
Rittmester Gunnar Isachsen med marinefartøyet «Farm» var i nærheten og kom til unnsetning. Luftskipet ble buksert baklengs tilbake til utgangspunktet i Camp Wellman. For å lette det slik at det kunne taues inn i hangaren, ble det hogd hull på bensintankene i kjølen. Drivstoffet fosset dermed ut. Da ballongen ble dratt opp på land og kom i skrå posisjon, strømmet gassen opp i forenden; luftskipet steilte som en hest, slet seg fri og steg opp i luften. Gondolen løsnet og krasjet i bakken. Ballongen steg høyere og høyere helt til den eksploderte med et fryktelig brak og falt ned i sundet. Wellman bukket og svingte med luen. Deretter hentet han en flaske champagne og satte seg til å legge kabal. Etter en stund ga han ordre om å forlenge hangaren med 11 meter (Rossnes 1993:119). Det ble ingen ny start for Wellman fra Virgohamna på Danskøya.
Andrée og hans ekspedisjon har satt mange fysiske spor etter seg i Virgohamna. Her ligger rester etter ballonghuset og gassanlegget i form av spiker, bolter, vaier, plankebiter, bardunfester, hauger med rustent jernfilspon og mye mer. Lengst vest i bukta ligger restene etter Wellmans base. Her er restene av den store hangaren han bygde for luftskipet America, bolighus, kasser og tønner med jernfilspon til hydrogengassanlegget, rustne bensinfat, jernskrap i alle størrelser og fasonger, verktøy, utstyr og annet materiell. Sporene er tydelige i landskapet. Men allerede under Nansens besøk i Virgohamna i 1912 beskriver han et anlegg som i stor grad er preget av forfall. «Ballong-huset var blåst ned, etter at rovgjerrige fangstmenn hadde forsynt seg av stål-stag og annet brukbart. Ting av alskens slag lå strødd utover mellom steinene. En mengde bensin-fat av jern, kasser, verktøy, hermetikkbokser, stål-tau vridd i alle mulige buktninger, syre-ballonger, tønner med jernfilspån, strekkskruer, osv. Anleggene til å utvikle vannstoff-gassen sto der enda. Det meste av brukbare og verdifulle ting, særlig av metall, var vel nå blitt plyndret, men det lå meget igjen – fangst-mennene og turistene hadde ennå ikke rådd med alt.» (Nansen 1920: 149–150). Gjennom sine betraktninger gir Nansen et innblikk i hva som skjedde etter at anlegget var forlatt. Restene av ballonghus og luftskipshangar ble brukt som materiallager for fangstmenn og vitenskapelige ekspedisjoner. Det som var brukbart ble hentet, plukket fra hverandre og brukt om igjen andre steder. Dette satte fart i den naturlige nedbrytningen.
GRAVFELT. Hovedfelt:på 10 x 25 m (største lengde fra sjøen innover) samt flere graver høyere oppe i fjellsiden. Minst 13 graver røyset ned. Noen røys med flere graver. Noen synlige kistebiter og noen kister uten lokk og fyllt med stein. Noen få bein synlige inne i røysene. Minst 1 trepinnebit ved enden av en røys. Oppover fjellsiden like over hovedfeltet er minst 6 røyser. I en ses en hel kiste med hodeskalle og noen bein. Lokket er for det meste intakt. Kisten er 1,95 m lang og 45 cm bred i midten. Ved siden av den ligger resten av en bred kiste - 64 cm - med solide endebord. Nå fyllt med stein. Noen av røysene med 2 kister. MILJØOVERVÅKINGSSYSTEM SATT UT OVER GRAVFELTET I 1998.
GRAVFELT. En 5 m høy haug med 20 gravrøyser på toppen. Siden mot sjøen har rast ut en del - det er mye sand og grus i haugen. I rasskråningen ligger rester etter ca. 6 graver med synlige kister og beinrester. Andre siden av haugen mot Jensenvannet skråner slakere - også på Ø og V sidene. Noen synlige kisterester i røysene på toppen, og en nedrøyset hodeskalle synes i en. Noen dobbelgraver. I de fleste er det ikke beinrester å se, bare kistesidene synlige i noen og resten av trepinne i noen. Hele haugen er 45 x 17 m og er tydelig synkende ved raskanten. Se dokumentasjon fra utgraving av Albrethsen 1984
HAUG (TUFT) MED GRAVER. Ved S siden (mot fj ellet) er en voll av større stein og grus 5 m lang. Fra denne går vollen 0,5 m ut mot sjøen og den enden er raset i sjøen. I raskanten ligger 2 kister helt oppe i dagen og lagt ende til ende. Den østlige er 1,80 m lang og mest utrast - trolig bare bunnen igjen med stein oppå. Noen bein i nærheten. Den andre kisten (vestlige) er helt synlig og holder på å rase i sjøen. 1,90 x ca 0,45 m, men den ytre siden er raset ut. Inneholdt en fin hodeskalle og skjelettet var komplett over midjen men raset ut under. Raskanten er 1-1, 50 m høy. Kisten ser ut til å ha vært pakket med sagflis rundt liket. Sannsynligvis er disse 2 graver forsvunnet i sjøen i løpet av vinteren 1979/80. En vest/jakke som var rundt øvre delen av skjelettet ble tatt med til Tromsø Museum samt andre tøy- rester og knapper fra samme grav. 1,60 m lenger V i raskanten er resten av et brent område (Spekkovn A4-121). . Like bak denne haugen og nesten innunder fjellveggen ligger 2 graver til ( Gravfelt A4-122)
2 GRAVRØYSER. Synlige kisterester i steinrøyser. Den ene røys måler 3, 50 x 3, 80 m. En større stein står mellom røysene som ellers er sammenhengende. Den vestligste grav ligger helt på brinken av raskanten.