En tjæremile som ligger i en svak nordvendt skråning, det ligger et lite tjern i enden av skråningen. Tjæremila er hesteskoformet med renne ut mot nord. Mila er bevokst med tyttebærlyng og et furutre i vestre voll. Tjæremila har voll med unntak i sør der den går i ett med terrenget. Yttre mål:7 x 7 meter. Mål topp voll: 4,2 meter målt øst-vest. Indre mål: 3,2 meter målt øst-vest. Mål bunn: 1,7 x 1 meter. Dybde innside mila: 0,8 meter. Renna ut er traktformet og er 3 meter ut fra indre grop, bredde topp voll over renna er 1,5 meter.
En tjæremile som ligger i en sørvendt skråning mot et tjern. Mila ligger i blandingsskog. Tjæremila er hesteskoformet med renne ut mot sør. Svak voll i nord, men tydelig ellers. Vollen er 1 meter høy fra utsiden i vest. Yttre mål: 9 x 8,5 meter, mål topp voll: 5,3, Indre mål: 3,8 meter. Den er 1 meter dyp. Målet i bunnen 2 x 0,6 ,men går ut i en renne videre som er 4 meter lang og 0,5 meter bred. I enden av renna en svak antydning til grop.Det ligger et lite dødt tre i mila. Det er synlig rullestein på innsiden av mila.
Gravrøys som ligger helt mot vannkanten og på østsiden av på Østre Furuøy i Mangensjøen. Øya er delt i to eiendommer hvor røysa sannsynligvis har vært brukt som grensemerke da grensen mellom Nordre og søndre Mangen går tvers over røysa. Røysa er 7,5 meter i diameter og består av jevnstore steiner. Stein er tatt fra røysa for bålplass rett ved. Høyden på røys er 0, 7 meter. Gravrøysa er lagt på en berg. Endel steiner ligger ut i sjøen på østsiden så mulig at det har vært rast eller kastet stein ut her fra røysa. Det vokser et par furutrær i røysa, men lite vegetasjon ellers.
Felle/russisk revefelle. Ansamling av teljete pinner av ulik lengde ? ca 1,6 m N-S. Mindre biter spredt om i terrenget umiddelbart omkring. Mulige deler av russisk revefelle.
Hyttetufta er rektangulær med grusvoller på V,S og Ø-siden. Grusvollene er fra 1,5 m til 2,0 m brede og høyden går fra ca. 0,65 m innerst mot hytteveggen og ut til Ø. Vollen er laget av den grusen som finnes på stedet og er ubevokst.Tuftas innvendige mål er ca. 3,0 m i NØ-SV og ca. 2,5 m NV-SØ. Det er stolper i de fire hjørnene, diam. ca. 20 cm. I SV og NØ er de jevne med bakken. I SØ står stolpen ca. 20 cm over veggbordene og i NV ca.20 cm over bakken. Hjørnestolpene har to spor i rett vinkel på hverandre som de liggende veggplankene står inn i. I tuftas NØ-hjørne står det fire stolper, ca. 17 cm i diam. og 20-30 cm over bakken, i en firkant på ca. 1,0 X 1,0 m. Inn-vendig, på tuftas Ø- S- og V-vegg er to omfar veggbord synlige, det nederste kun delvis. Veggplankene var høvlet, hadde not og fjær og sto inn i sporene på hjørnestolpene. Veggplankene var ca.2,60 m lange, 25-30 cm brede og 5 cm tykke.(Se egen tegning). Tufta har ingen markert N-vegg. Området N for tufta, i en lengde av ca. 2,30 m, er noe høyere enn området omkring, ujevnt og med spredte småstolper og bordbiter. Ingen konstruk-sjoner trer klart fram. På terrassen, mot elva ca. 8 m rett V for tufta, er restene av et båtoppsett. Her ligger 5 bord, ca. 10 cm brede og fra 1,10-1,20 m lange, med innbyrdes avstand fra 1,40-1,60 m. De er høvlede og sagde. Båtoppsettet peker mot elva.
LIKNESET GRAVFELT. En større forhøyning dekket av mange steinrøyser- graver. Det skal har vært telt 2-300 graver her for noen få år siden. Trestumper (trolig rester av kors) i mange røyser. Kistebord stikker fram i noen av røysene, samt noen få bein. En del av gravene er fremdeles meget godt tildekket. Den øverste del av gravfeltet ser ut til å være lagt ut med gravene i rekker med en gangvei imellom. Kanten av gravfeltet mot sjøen er nå en raskant der det sikkert er forsvunnet en del graver. Noen kunne ses på vei nedover. Ellers var det en hel rad på brinken som kommer til å rase ut snart. MILJØOVERVÅKINGSSYSTEM SATT UT OVER FELTET I 1998.
Per 2020 er det registrert 211 graver, men vi vet det hra vært flere. Det antas at den innerste/midterste delen av feltet er eldst.
I 2019 ble tre graver fra denne delen av feltet gravd ut og tatt med til Svalbard Museum. Hensikten var å dokumentere og sammenligne nedbrytningsprosessen av materialet med det som ble tatt opp på 1970-tallet. Kistene ble åpnet på museet i februar/mars 2020. Det ble funnet skjelettdeler og tekstiler av varierende bevaringsgrad.
Undersøkte graver:
1985: nr: 214, 215, 216A/216B, 217, 220.
1986: nr: 219, 222.
1989: nr: 212, 213, 221, 223.
1990: nr: 211, 2189
2016: nr: 200, 201, 202.
2019: nr: 1, 66, 78.
GRAVFELT. "Hele neset er spekket med graver som har vært røyset ned, med kistebitene stikker nå fram. Nesten ikke benrester å se. Noen av gravene har tydeligvis blitt åpnet. Ellers går det stier etter turisttrafikk overalt, ett sted med et ""morsomt"" skilt ved veiskillet. Gravplassen likner mer på en campingplass enn det det egentlig skal være. Leirplasser, små søppel- ansamlinger, grillplasser mm midt opp i feltet. Ellers har det tydligvis være mote å etterlate navn (særlig til turistskip) og årstall for besøket stavet ut med hvitmalte stein på bakken eller malt direkte på større steinblokker. Et minnesmerke fra 1935. Slide 20/2: Malt navn på landingsplassen. " Spekkovner i strandsonen, men også de i svært dårlig forfatning bl.a. på grunn av erosjon (Albrethsen 1987) Bergmester Mercoll sier i et intervju med Aftenposten i 1932 at "turistene har herjet forferdelig i gravfeltet" og at de i 1930 måtte begrave en hel del bein som lå slengt utover. MILJØOVERVÅKINGSSYSTEM SATT UT OVER DET "NORDLIGE FELTET" AV HEIN BJERCK OG GEIR OLSEN I 1999.
Lokaliteten og gravene er kartfestet basert på dronefoto fra 2017. Flere graver var ikke synlige.
Virgohamna har en mangfoldig historie fra hvalfangst til ekspedisjoner. Her er spekkovner, graver, tuft etter Arnold Pikes hus fra overvintringen i 1888 (den første turisten som overvintret) og rester etter to meget kjente og eventyrlige forsøk på å nå Nordpolen. Fra 1896 og 1897 er det spor etter Salomon Andrées ekspedisjon med ballong. Det er rester etter ballonghus og gassproduksjonsanlegg. Det er reist ei minnestøtte over ekspedisjonen. Walter Wellmans ekspedisjon med luftskip (1906, -07 og - 09) har etterlatt rester av luftskipshangar, bolighus, gassproduksjonsanlegg og luftskip. Området er mye besøkt og utsatt for slitasje. Det er mange løse gjenstander som er viktige for helheten.
Det ble i 2000 vedtatt områdefredning og ferdselsregulering. Informasjonsheftet ”Virgohamna. I lufta mot Nordpolen” gir rettledning på hvor besøkende skal gå, og ikke gå, for ikke å skade kulturminnene der. Adgangsbegrensningen gjør at alle som vil gå i land i Virgohamna må melde fra om dette til Sysselmannen, og på den måten vil kulturminnevernet ha oversikt over hvem som går i land, samtidig med at en kan sette vilkår. Området er tilrettelagt med skilt og stier, og det er utarbeidet to ulike hefter som omhandler kulturmiljøet (Bjerck og Johannesen 1999; Sysselmannen 2000). Ferdselen er regulert utenom sårbare områder. Forskrift om områdefredning og ferdselsregulering av 3. mai 2000 regulerer turisttrafikken i området. Alle turistfølger må ha godkjent tillatelse fra Sysselmannen for å besøke lokaliteten.
De eldste kulturminnene i Virgohamna er fra den nederlandske hvalfangststasjonen kalt Harlinger kokerij. Historiske kilder forteller at landstasjonen ble etablert i 1636 i det som den gang het Houker Bay. Ikke mange år etter var hvalen nesten forsvunnet fra fjordene og de nære kyststrøkene ved Svalbard. For å fangste hval måtte man nå langt til havs og ut i isen. Landstasjonen mistet derfor sin betydning, og allerede i 1671 beskriver Martens en landstasjon som er i sterkt forfall. Lagerbygninger og bolighus har tykke islag på gulvene. Frostsprengte tønner og fat, ambolt, smedverktøy og annet utstyr stikker opp av isen.
Tuftene etter husene som Martens beskriver er fortsatt synlige i Virgohamna. Det er også fundamentene etter tre doble spekkovner på den steinete stranda. På ovnenes sider ligger oppbygde ramper som lettet transporten til og fra kokekarene.
I 1888 satte engelskmannen Arnold Pike opp et prefabrikkert hus på tuftene av det gamle Harlinger kokerij. Pike skulle overvintre på Svalbard for å oppleve de dramatiske årstidsskiftningene i dette eksotiske ødelandet. Planen hadde vært å gå inn i Storfjorden, men de dårlige isforholdene førte til at de slo seg ned i Virgohamna i stedet. Huset ble senere brukt av både Andrée og Wellman, og så sent som i 1920–21 ble det benyttet av fangstmennene Arthur Oxaas og Georg Nilsen. I 1925 ble huset revet og flyttet til Barentsburg. Hva som senere skjedde med det er uvisst.
Sommeren 1896 etablerte den svenske ingeniøren Salomon August Andrée sin ballongbase i Virgohamna for å forsøke og nå Nordpolen med ballongen «Örnen». I bukta ble det oppført ballonghus og bolig samt et eget gassproduksjonsanlegg for fremstilling av hydrogengass til selve ballongen. Vær og vind var ugunstig sesongen 1896, og ferden mot polen ble avlyst. Året etter var Andrée tilbake igjen for å gjøre et nytt forsøk. Til tross for betenkelige værforhold lettet ballongen fra Virgohamna i 1897 med Frænkel, Strindberg og Andrée om bord. Begivenheten ble fulgt av en hel verden, og i fjorden utenfor Danskøya hadde flere cruiseskip ankret opp for å få med seg hendelsen. Ballongen startet sin ferd nordover og forsvant snart ut av syne bak breene og fjellene på nordvesthjørnet av Spitsbergen. Ingen visste mer om ekspedisjonen og dens endelikt før 33 år senere da restene etter ekspedisjonen og deltakerne ble funnet ved en tilfeldighet på Kvitøya.
Noen år etter Andrées avreise ble det igjen aktivitet i bukta. Denne gangen i forbindelse med Walter Wellmans forsøk på å nå Nordpolen med luftskip. Han bygde luftskipshangar, hus og gassproduksjonsanlegg. I alt gjorde Wellman tre forsøk på å nå Nordpolen, i 1906, 1907 og 1909. Alle tre gangene gikk alt som kunne gå galt, galt. Wellman og hans mannskap, som Vaniman, var pionerer innen luftskipsteknologien og konstruerte løsninger som var langt forut for sin tid. Men i 1906 gikk den nye teknologien fullstendig i vranglås, og det var bare å oppgi forsøket. Luftskipet var ikke tett og motorene fungerte ikke. I 1907 lettet luftskipet men falt etter kort tid ned på Smeerenburgbreen. I 1909 gikk det slik: «America» steg opp og svevet optimistisk nordover samme vei som «Örnen» 12 år tidligere – over Hollenderneset og Fuglesongen og inn over fastisen som lå i Norskøysundet. Men så gikk slepelinen av og falt i en haug ned på isen. Vinden begynte å bli besværlig, og etter en stund havnet også luftskipet på isen.
Rittmester Gunnar Isachsen med marinefartøyet «Farm» var i nærheten og kom til unnsetning. Luftskipet ble buksert baklengs tilbake til utgangspunktet i Camp Wellman. For å lette det slik at det kunne taues inn i hangaren, ble det hogd hull på bensintankene i kjølen. Drivstoffet fosset dermed ut. Da ballongen ble dratt opp på land og kom i skrå posisjon, strømmet gassen opp i forenden; luftskipet steilte som en hest, slet seg fri og steg opp i luften. Gondolen løsnet og krasjet i bakken. Ballongen steg høyere og høyere helt til den eksploderte med et fryktelig brak og falt ned i sundet. Wellman bukket og svingte med luen. Deretter hentet han en flaske champagne og satte seg til å legge kabal. Etter en stund ga han ordre om å forlenge hangaren med 11 meter (Rossnes 1993:119). Det ble ingen ny start for Wellman fra Virgohamna på Danskøya.
Andrée og hans ekspedisjon har satt mange fysiske spor etter seg i Virgohamna. Her ligger rester etter ballonghuset og gassanlegget i form av spiker, bolter, vaier, plankebiter, bardunfester, hauger med rustent jernfilspon og mye mer. Lengst vest i bukta ligger restene etter Wellmans base. Her er restene av den store hangaren han bygde for luftskipet America, bolighus, kasser og tønner med jernfilspon til hydrogengassanlegget, rustne bensinfat, jernskrap i alle størrelser og fasonger, verktøy, utstyr og annet materiell. Sporene er tydelige i landskapet. Men allerede under Nansens besøk i Virgohamna i 1912 beskriver han et anlegg som i stor grad er preget av forfall. «Ballong-huset var blåst ned, etter at rovgjerrige fangstmenn hadde forsynt seg av stål-stag og annet brukbart. Ting av alskens slag lå strødd utover mellom steinene. En mengde bensin-fat av jern, kasser, verktøy, hermetikkbokser, stål-tau vridd i alle mulige buktninger, syre-ballonger, tønner med jernfilspån, strekkskruer, osv. Anleggene til å utvikle vannstoff-gassen sto der enda. Det meste av brukbare og verdifulle ting, særlig av metall, var vel nå blitt plyndret, men det lå meget igjen – fangst-mennene og turistene hadde ennå ikke rådd med alt.» (Nansen 1920: 149–150). Gjennom sine betraktninger gir Nansen et innblikk i hva som skjedde etter at anlegget var forlatt. Restene av ballonghus og luftskipshangar ble brukt som materiallager for fangstmenn og vitenskapelige ekspedisjoner. Det som var brukbart ble hentet, plukket fra hverandre og brukt om igjen andre steder. Dette satte fart i den naturlige nedbrytningen.