Beskrivelse fra lokalitet:
Type objekt: Fangstgrav med ledegjerde. Vanlig muret steingrav. Ledegjerdetype: Steinrekke. Antall ledegjerder inn mot objektet: 1 System: Del av rekke. Forfatning: Mye forfalt, men synlig til identifisering. Fangstmotiv: Rein.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Type objekt: Fangstgrav med ledegjerde. Vanlig muret steingrav. Ledegjerdetype: Steinrekke. Antall ledegjerder inn mot objektet: 1 Retning på objekt: 20grader. System: Del av rekke. Forfatning: Mye forfalt, men synlig til identifisering. Marktype: Lynghei.Terreng: Skråning. Helling: Hellende. Hellingsretning: 320 grader. Fotografert. Sårbarhet for påvirkning og skade: Sikret gjennom spesielt vern. Påvirkningsstatus: Lite påvirket (usikkert). Fangstmotiv: Rein. Lengdemål på objektet i toppnivå: 150cm. Total dybde på objektet: 60cm.
Sunndalssetra består av to tradisjonelle stølsanlegg som ligger like ved hverandre. Gamlestølen (lokalitet 1) ligger lengst inne (like ovenfor dagens fellesfjøs), og som navnet antyder dette ansett for å være det eldste stølsanlegget. I området skal det være spo etter steingjerder og mulige tufter. Auresetra (lokalitet 2) er den stølen som har vært i bruk de siste hundre årene. Stølsanlegget har vært et av de største anleggene i distriktet, med 19 brukere fordelt på 7 sel og 5 fjøs (Aurdal 1972: 112). Flere av de gamle selene står fremdelses, hvorav enkelte har hatt fjøs i underetasjen. Disse ble trolig bygd etter at det ble laget vei frem til stølen i 1885, men det finnes også tufter etter sel som kan være eldre. På stølen var det dessuten slåttemark som ble slått hvert år. Det skal tidligere være funnet et gammelt bryne på Sundalssetra, men funnstedet er uvisst. Konklusjon Undersøkelsene i Sunndalen kan bidra til å kaste nytt lys over seter- og utmarksbruk i Sykkylven, og det er på tide å returnere til de problemstillingene som prosjektet ønsket å belyse. Auresetra er et relativt stort stølsanlegg, som ellers har en ganske typisk organisering for setrene på Nordvestlandet i nyere tid. Anlegget har hatt inngjerdete slåttevoller, med buer og fjøs som inngikk som del av gjerdene. Siden 1880-tallet har det vært vanlig med fjøs i underetasjen. Høyløene har derimot ligget lengre nede på vollen. Dyrene har beitet på utsiden av gjerdene, i alle fall forut for seterslåtten. Det er påvist to tufter fra nyere tid, men ingen forhistoriske strukturer. Det er mulig setervollen har endret seg noe over tid, blant annet ved at bebyggelsen flyttet noe lengre opp i terrenget og at vollene dermed ble utvidet, men det er lite som tyder på at seteren går tilbake til tiden før 1650. Etter dette har det trolig vært kontinuerlig stølsdrift frem til i dag. Ut fra navnet å dømme kunne en anta at Aure tidligere hadde seter på Gamlestølen. Det ble imidlertid ikke påvist spor etter bebyggelse på dette anlegget. Nærmest total mangel på kull i sjaktene gjør det lite sannsynlig at det har vært bosetning her. En tolkning er at Gamlestølen har vært en støl i ordet etymologiske betydning, en melkeplass i utmarka, et sted hvor buskapen stod mens en melket. Ordet støl har imidlertid også hatt betydningen slåttevoll. Som følge av tegn på dyrking og bearbeiding, og at gjerdet omkring synes å ha fungert som uthegning, fremstår denne tolkningen som mest sannsynlig. Mangelen på kull gjorde det umulig å få anlegget karbondatert. Det er også mulig å datere humus i jordsmonnet, men slike dateringer er svært usikre med så tynne kulturlag. Ut fra tilstanden på gjerdene er det sannsynlig at de har vært vedlikeholdt til utpå 1800-tallet. Det ble funnet spor etter eldre steingjerder, men den parallelle beliggenheten tyder på at disse har hatt samme funksjon. Dette indikerer kontinuitet i bruken av anlegget, og det er derfor svært tvilsomt at gjerdene går tilbake til forhistorisk tid. Ut fra registreringene er det vanskelig å slå fast hvilket av de to stølsanleggene som er eldst, men den nærmest parallelle beliggenheten kan tyde på at de har eksistert samtidig og slik har ¿tatt hensyn til¿ hverandre. Ettersom det ikke er funnet spor etter bosetning på Gamlestølen, er det kanskje mest sannsynlig at denne slåttevollen er sekundær, og at den ble utnyttet fra Auresetra. Den kan eksempelvis ha vært ryddet og slått av en mindre bruker under Aure. Navnet behøver heller ikke å antyde at stølen er eldre enn Auresetra, men kan like gjerne skyldes at den først gikk ut av bruk. Seterbruket nådde trolig en topp rundt 1850, særlig hva seterslåtten angikk, og Gamlestølen kan trolig ha blitt gitt opp like etter dette. Setervollene på Auresetra var derimot i bruk helt inn i det 20. århundre. De eldste sporene etter utmarksbruk på Sunndalssetra knytter seg til en tjærehjell i utkanten av Auresetra. At steingjerdet delvis krysset tjærehjellen kunne tyde på at denne hadde en høy alder, og karbondateringene viste at hjellen var i bruk omkring Svartedauen på 1300-tallet. Det skal også ha vært flere tjærehjeller i Sykkylven, blant annet ved Smiskardsnakken, men det er uvisst om disse er like gamle. Tjærehjellen er også interessant ettersom det nesten ikke finnes furu i dalføret i dag. En tolkning er at furuskogen ble uthogd under den såkalte hollendertiden på 1600-tallet, og at den aldri har gjenvunnet sin plass etter dette. En slik snauhugging er kjent fra skriftlige kilder. Det er også interessant at det bare ble påvist furu i den eldste av de to kullprøvene fra Auresetra, uten at kan gi noe sikkert belegg for tolkningen. Det ble ikke påvist spor etter jernproduksjon eller andre former for utmarksbruk, og det heller ingen tegn på at det noen gang har vært fast bosetning i Sunndalen. De sene dateringene gjør det dessuten vanskelig å knytte undersøkelsene til utgravningene på Aure, og til storgården i eldre jernalder. Områdene i Sunndalen har utvilsomt vært benyttet til beite i uminnelige tider, kanskje helt tilbake til det eldste jordbruket på Aure i yngre steinalder. Dette kan eventuelt belyses ved pollenundersøkelser i myr. I eldre jernalder har dalen trolig vært en viktig ferdselsåre for jernproduksjonen ved Nysetervatnet, som kan ha vært knyttet til Auregården, og i middelalderen ble det altså produsert tjære på Auresetra. Setringen tok imidlertid ikke til før i nyere tid, etter 1650. En mulig forklaring er at Aure tidligere har hatt seter nærmere gården, for eksempel på gården Stølen i Sykkylven. Andre undersøkelser i fylket har vist at setrene i fjerntliggende daler som regel er relativt unge. En hypotese er at disse ikke ble betraktet som fast eiendom, og at man derfor ikke hadde rett til å dyrke opp og anlegge slåttevoller i slike områder. Den intensive hugsten på 1500- og 1600-tallet kan imidlertid ha medført endringer i disse eiendomsforholdene, og dermed også lagt til rette for ryddingen av nye setre (Dahle 2005).