Beskrivelse fra lokalitet:
På den midterste og den Ø-re flyttblokken er det lagt opp en enkel tørrmur av kantrundete 30 - 50 cm store steiner. Murens største høyde er knapt ½ m og total høyde fra bakken til murtoppen er omtrent 1 m. Noen få steiner er falt ned. Området omkring er småtuet og fuktig enkelte steder. 100 m i SØ ligger en langstrakt, avrundet, 5 - 10 m høy bergrygg i lengderetning, NØ-SV. Man tolker oppmuringen som bogastille på grunn av halvsirkelformen og plasseringen i terrenget. Speidesektoren er NØ-Ø-S og dekker passasjen mellom bergryggen og vannet hvor det er spor etter en sti. 100 m Ø for bogastillet ligger en teltring - Hein 27.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Mulig bogastelle
Bogastillet er oppmuret av 30 - 60 cm stor morenestein inntil en 2 m lang og knapt meterhøy blokk. Oppmuringen er i underkant av 90 cm høy. Noen steiner har falt ned.
Graven er uten ledemurer. Avstanden til vannet er ca. 15 m, og det er god passasje på begge sider av graven. Den kan ikke forståes å være noe effektivt fangstmiddel uten en eller annen form for ledegjerder. Hvis slike har eksistert, må de ha vært av et ikkebestandig materiale, siden en i dag ikke kan finne spor av dem. Dyregraven er nedgravet i bakken og støttet opp av murer. Den er endel innrast, så det er vanskelig å få nøyaktige mål. Disse ble likevel anslått til 1,3 x 0,8 m, innvendig målt, lengdretning NØ-SV, parallelt med tangen. Dybden er nå ca. ½ m, men man ser tydelig huller nedover mellom de innraste steinene, så dybden er nok betydelig større. Dyregraven ligger sentralt i et område som er rikt på steinalderlokaliteter. Steinalderlokaliteten Hein 89 ligger 40 m V for graven. Under registreringen ble det i området sett ferske dyrespor, og det er tydelig at det fremdeles går reinsdyrtrekk her.
Fangstgropene går i en rekke over en rabbe på N-siden av Heinelva i Ø-kanten av Kløvsteinlonen. Systemet går i retning Ø-V og gropene er orientert med lengderetning omtrent N-S. 6 ¿ muligens 7 groper. Flatt, oversiktelig terreng på S-siden av elva. Bortsett fra D og E er gropene sammenraste og av ubestemmelig bredde. Lengden er tydeligst markert ved oppmuring. Grunnen består av morenegrus og sand med en del større steiner. Noen flyttblokker utover i terrenget. Samtlige groper har innvendig muring av stein, sannsynligvis hentet fra elva. Antydning til jordvoll på Vestre langside (laveste side) av 140, 141 og 142. Gropene 94 og 140 er omgitt av tett vierkratt. Grop 145 er overvokset med dvergbjørk. På rabben mellom grop 142 og 143 lå 20 morkne pinner av vier, uten bark, spisset og avskåret med kniv, ca. 20 cm lange og 1 cm i tverrmål. Dessuten en del kortere og tynnere trepinner, tydeligvis forarbeidet med kniv. Ubestemmelig alder. Oppå rabben ble observert reinhår (avrøyting) og sommerekskrementer av rein, sannsynligvis fra siste forsommer. Ingen spor av ledemurer til gropene. Vierkrattet i nærheten har imidlertid store nok busker til gjerdemateriale. Fangstgravsystemet ligger i en naturlig trekkvei for reinen. Både fra N og S-siden vil det høve for reinen å krysse elva under rabben, og den kan da vanskelig unngå å komme inn i gravsystemet dersom det er et kort ledegjerde i forbindelse med dette. Rabben er godt synlig på lang avstand. Hein 143 er det best bevarte dyregrav vi fant under sommerens registrering på Hardangervidda.
Sannsynlig fangstsystem av dyregraver. Indikasjonene på dyregraver er ikke helt overbevisende, det er ikke tydelige steingjerder, og gravene er noe diffuse i formen. 1 - 2 m. o. vannstanden i elva og dammen. Det er en mulighet for at disse steingropene kan være dannet av vann og frostsprengning. Men det er også rimelig at dyregravene på dette sted vil bli ødelagt i forbindelse med snø,, flom, frost og varme. Vegetasjonen under kollene tyder på tykt snødekke om vinteren. Fra N vil området ved disse kollene være et meget sannsynlig trekksted for rein som skal over elva, og gropene ligger i de mest naturlige gangstier. Ledegjerder vil lett kunne lages av vier som vokser i mannshøyde i oller. Konklusjon: Registreres som sannsynlige fangstgravsystem.
Fangstanlegg som består av to dyregraver, minst tre fastringer og en grop som man tolker som vaktbu. NØ for elva er terrenget her steinete og tildels dekket av ur. Ca. 100 m NØ for elva går et brattere høydedrag, slik at den naturlige passasjen langs elva her må gå i det steinete terrenget. Dyregravene ligger i forholdsvis framkommelig terreng med ur i NØ og med ur mellom. Ledegjerder på opptil 15 m lengde sperrer av det mindre steinrike terrenget, se skisse. Stien langs elva passerer tett forbi dyregrav, Hein 91.
Sees tydelig fra N mellom 3 kantete flyttblokker, oppmuring av flataktige steiner, gjennomsnittlig 0,3 x 0,25 x 0,1 m. Oppmuringen ligger skrått ned mot V. På øversiden (S-siden) 0,8 m høy muring, på nersiden (N-siden) 1,5 m høy. Gjennomsnittlig 0,6 m brei og 0,5 m dyp. Alle stein sterkt tilgrodd med mørk steinlav. Virker urørt gjennom lengre tid.
1969: I strandbeltet er det litt utvasket sand. Over 10 m utstrekning ble det i sanden funnet rødbrent, ildskjørnet stein av nevestørrelse eller litt mindre. Tross omhyggelig leting ble det ikke funnet avslag her. Det ble heller ikke funnet antydning til trekull. Stranda har flere steder brukbare båtplasser. De skjørbrente steinene lå i et par konsentrasjoner. På grunn av beliggenhet og utseende mener man meget taler for at det er en steinalderlokalitet her. Konsentrasjonen ga absolutt ikke inntrykk av å være av "kaffebål-typen". Derimot har man ved flere steinalderlokaliteter med daterbare funn sett lignende konsentrasjoner av ildskjørnet stein. Lokaliteten ligger ca. 150 m Ø for steinalderlokaliteten Hein 100. 1974: Nitid leting resulterte i 2 biter av en slipt skiferpilspiss. De lå for det meste dekket av sanden med 1 m mellomrom fra 3 m S for vannkanten til kloss i vegetasjonsgrensen. Stykkene har rombisk tverrsnitt og samhørende skrå bruddflater i forhold til pilens lengdeakse. Den korteste biten har bevart ansatsen til tange. Selve spissens odd mangler på den lengste biten. Stykkenes lengde målte tilsammen 7 cm, bredden er 1,5 cm.
Steinmuring opptil flyttblokk danner et rektangulært skjul orientert NNV-SSØ med åpning mot SSØ. Innv. lengde ca. 1,2 m Øvre bredde ca. 1.0 m Bredde i bunn 0,70 m Størst høyde 1.0m, minste høyde ca. 0,70 m. Murtykkelse 0,3-0,5 m. Det er benyttet stein fra bekkefaret, maks. størrelse ca. 0,5 x 0,4 x 0,3 m. Oppmuringen virker lite forseggjort. Noe nedrasing. Steinene har mindre flekker av gul og sort steinlav. Bunnen i oppmuringen har jordlag bevokst med litt krekling, reinlav, skogstorkenebb og tyttebærlyng. Sparsom vegetasjon omkring. Snøen har øyensynlig ligget lenge her. Ser ut til å bli godt beite i nærheten senere på sommeren. Skjulet gir utsyn oppover og nedover langs bekkedalen, men sparsomt utsyn til sidene (Ø og V) grunnet de høye melene. Har antakelig vært brukt i forbindelse med høstjakten. Reintrekk langs denne åsen.