Varde. Klart markert og godt synlig. Oppbygd av stein. En reist stein på ca 30-40 cm i midten, støttet opp av 15-20 mindre stein. Gress og mose vokser rundt.
Boerne/forrådsgrop. Gressbevokst. Uklart markert og lite synlig. Rund, ca 0,75-1 meter i diameter og med en dybde på 20-30 cm. Med jordbor kan i alle fall 3 steiner kjennes i sidene av gropa. Tolkning er mulig lagrings- eller forrådsgrop, men gropa er noe usikker som kulturminne, ettersom ingen teltboplass er lokalisert i nærheten.
Gjerdet har en lengde på ca 600 meter, og strekker seg fra kanten ned til Botenelvdalen i NØ og til kanten mot Riehppe i SV. Ved gjerdets NØ-lige og SV-lige ende stuper terrenget bratt ned mot henholdsvis Botnelvdalen og Riehppe, slik at det sperrer av hele halvøya mellom Mannfjorden og Sørfjorden.. Høyden på gjerdet er av varierende størrelse, fra 0,30 til 1 m. Deler av gjerdet er delvis nedrast. Gjerdet er bygd opp av naturstein av varierende størrelse, tørrmurt. Spesielt i den nordlige delen av gjerdet kan man se at det også har vært benyttet trepåler, sannsynligvis etter den siste bruksfasen. Gjerdet er ikke et sammenhengende steingjerde, flere steder er naturlige terrengformasjoner utnyttet, slik som bergknauser og vann. I gjerdets N-lige del, ved lite vann, deler gjerdet seg flere steder i to, der den ene delen ser ut til å være eldre enn den andre. Den nyere del, samt spor etter trepåler og stolpehull, er sannsynligvis spor fra bruken til Mathias Nilsen og hans familie.
Avlang steinlegning, orientert Ø-V. Uklart markert og lite synlig i terrenget. Bygd av rundete og kantrundete steiner (ca. 03m store). Ujevn overflate. Enkelte stein i dagen. Overgrodd med lyng og mose. Mål: L ca. 9m, br, 4m.
Utstrekning: Middelsstor steinalderlokalitet ("leir") som ved 35 m høyere havnivå lå i en mindre innbuktning ytterst på vestsiden av en traktformet vik som skar seg inntil det som idag er utløpet av Kvennavatnet. Brukbar havn og ly for vind fra alle retninger unntatt fra NØ. Slak skråning med jevn overflate i det funnførende område. Potensiell boflate er hele 3000m2. (Men mer ujevnt og sterkt skrånende i utkantene). Middelskornet, sammenhengende løsmassedekke.
Teltboplass. Uklart markert og lite synlig. En stein kan kjennes i V, ellers ingen synlige árransteiner. Den frodige gressvegetasjonen kan tyde på at man kan ha melket rein her. Boplassen ligger like ved bekk.
Beskrivelse fra lokalitet:
Lokalitet bestående av heller, ildsted og to steinformasjoner.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Heller, ildsted, steinformasjon og oppmuring av stein.
Stor steinalderlokalitet som ved 45m høyere havnivå lå i en vik ytterst på vestsiden av en traktformet bukt (Kvennavatn-Litlvatnbassenget). Brukbar hav og ly for vind fra NV og i mindre grad fra N, S og SV. Slak skråning med noenlunde jevn overflate. Den potensielle boflaten var ca. 7500m2, og har sammenhengende, middelskornet løsmassedekke.
MO, gnr. 61 Mo (Slidre sogn). Eldste omtale av en kirke med sogn på (gnr. 61) Mo er i 1368 (Moos kirkiu sokn, DN III:361). Kirken er ikke nevnt i Stavanger bispedømmes jordebok ca. 1620 (St.S. 157ff), så trolig var den seinest lagt ned på slutten av 1500-tallet. Steinkirken stod helt nede ved bredden av Slidrefjorden. Ruinen er avmerket på ØK. Murene sto ennå i mannshøyde 1750 og var fortsatt synlige tidlig på 1800-tallet: «Den har ei været stor, men opbygget af skjønne Stene, som Slidre Hovedkirke». I 1743 beskrev sogneprest Herman Ruge den slik: «Paa gaarden Moe nedenfor gaarden ved ælven mod Slidrevandet, staar en gammel steenkierke, hvis wegge endnu ere i behold. Og bevares der paa gaarden Moe hos Knud Moe eet stort træbægere, mahlet, i model af en ordinair kierkekalk, der siges at have været brugt i samme kierke til sacramentes uddeelelse», (Røgeberg 2004:285). Ruinene av Mo kirke ble arkeologisk undersøkt og restaurert i 1972-77. Kirken var svært liten og hadde et nær kvadratisk skip med smalere, nær kvadratisk kor. Skipet hadde inngang i vest og koret i sør. Funn av et spissbuet vindu til korets østvegg antyder en datering til 1200-tallet, mens myntfunn fra kong Sverres tid viser til andre halvdel av 1100-tallet. Kirken har ikke hatt kvader. Kirkegården var rektangulær og avgrenset ved en steingard (Jahnsen 1983:48ff). Slike proporsjoner kan antyde at kirken er reist i seinmiddelalderen, hvilket understøttes av at et vindu i korets østvegg har spissbue. På den annen side antyder grunnplanet en datering til romansk tid, noe som finner støtte i myntfunnet, og østvinduet kan gjerne være satt inn eller ha fått endret form i ettertid. Funn av fragmenter av tre gravsteiner med hjulkorsform fra 11- eller 1200-tallet ble funnet under utgravningen (Jahnsen 1983:50), noe som også kan støtte opp under en datering av kirken til 1100-tallet. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert 12.11.13).
Eldre beskrivelse: Ruin etter liten steinkirke av naturstein fra middelalderen