Litt S for toppen av nuten ligger det både dyregraver og et reinsgjerde. Reinsgravene sperrer av et lite pass som leder ut til skråningen mot Tjønnstøyltjønn. Det er antakelig 3 graver som ligger etter hverandre på langs. De er nå igjenkastet, og da terrenget omkring er meget steinet, er det vanskelig å bestemme hva som er dyregraver og hva som er naturlig. Det er delvis benyttet store moreneblokker som sidevegger i gravene. Reinsgjerdet ligger helt ute ved stupet. Det går fra bergveggen ut mot bratthenget og sperrer av en smal passasje. Passasjen fører bort til en heller litt lengre N. Prøvestikkene ga bare ubetydelig med kull, og helleren viste ingen spor etter å ha vært benyttet under jakten, f.eks. i form av oppbygde bogastill. Antakelig har den ligget litt for langt unna gjerdet, og det var ingen passasje videre forbi helleren. Ovenfor reinsgravene er det flere knauser som kunne brukes som skjulesteder, og hele anlegget har en utmerket beliggenhet med henblikk på styrtfangst.
Kontrollregistrert av TFK 06.06.25: Ledegjerde ble gjenfunnet og målt inn. Av dyregravene ble det funnet bare én som med litt godvilje kan tolkes å være en igjenfylt fangstgrav. Lokaliteten var opprinnelig kartfestet ca. 50 m S for nåværende. Nåværende geometri passer imidlertid veldig godt med opprinnelig beskrivelse, til tross for at to av dyregravene ikke kunne identifiseres i felt.
Langs hele vestre neset strekker det seg en fin sandstrand, delvis dekket av store stein som stammer fra et dyrkningsforsøk. Lengst ute på denne sandstranden var det funnet flint og bergkrystall. Undersøkelsen. I flere prøvestikk ble det funnet kull, og en rekke prøvegravninger viste et nesten sammenhengende kullag under torven langs hele sandstranden. Halvor Killingtveit mente at dette kunne skyldes at de før pleide trekke opp båtene her for å tjærebre dem. På et mindre område langt inne på odden fantes ikke vegetasjon. Under et ca. 10 cm tykt lag av sand og grus med spredte kullbiter fantes her et tynt lag torvjord. Under dette var det igjen grus. Dette skyldtes, sa Halvor Killingtveit, dyrkningsforsøket tyve-tredve år før vår undersøkelse. De hadde da spadd opp torven, snudd den og kastet jord over. Ytterst på sandstranden, der hvor det tidligere var funnet flint og bergkrystall, ble det gravet en sjakt fra vannkanten og innover. Her ble funnet en del avslag av bergkrystall løse i sanden. For om mulig å finne et kulturlag ble det ytterste av torvkanten skåret vekk i 5-6 meters lengde og 1/2 til 1 m innover. I et ca. 40 cm dypt lag av uensartet sand ble funnet små kullbiter og avslag av bergkrystall. En 2 m bred sjakt videre innover ble gravet, men heller ikke her ble funnet urørt kulturlag. Innerst var det også slutt på funnene. En del flint ble funnet på ca. 1/2 m dyp ute i vatnet.Konklusjon. Det synes som om hele boplassen er vasket ut i vatnet, og merkene etter normal flomvannstand var også i høyde med de innerste av funnene.
Tokke-Vinjeprosjektet 2024: funn av ett bergkrystallavslag i overflaten.
Løsfunn av en 9,5 cm lang skiferpilspiss med rombisk tverrsnitt, rette, parallelle egglinjer, tange og mothaker. Pila var knekt i to omtrent 1/3 inn fra tangen og spissen noe skadd. De to bitene lå med ca en halvmeters avstand til hverandre. Det var ingen andre funn i umiddelbar nærhet, så det er nærliggende å tolke denne pilspissen som bortskutt. Funnet på sørspissen av den samme tangen som lok. S3 lå på. Alder: Yngre steinalder, trolig perioden ca 3500-2500 f.Kr.
Opprinnelig tekst: Undergrunnen består av fin steinfri sand og lokaliteten er praktisk talt helt plan. Bak boplassen - mot øst - er terrenget noe myrete, men på selve boplassfeltet var det tørt selv under kraftige regnskyll. Boplassen ble lokalisert ved funn av skjørbrent stein. Prøvegraving gav flere funn av skifer, flint og bergkrystall.
Lokaliteten ble etterregistrert i 2018 av Telemark fylkeskommune. Denne lokaliteten ligger nå i dag under vann. Høyre vannstand over lengre tid har endret lokalitetens karakter. Torv og vegetasjon er vasket vekk og bølger har flyttet grus og sand opp i strandsonen. I sen sommer 2018 var vannstand mye lavere enn vanlig. Det ble prøvestukket ved plassen. Lokaliteten ble ikke gjenfunnet, men den kan fortsatt ligge der.
Rundrøys, klart markert. Bevokst med mose, gress, lyng og mindre løvtrær. I S og Ø ligger røysa opp mot to bergknauser som den delvis dekker. Toppen avflatet med grop, d 5m, dybde 0,25m. Muligens er stein herfra benyttet til et N-S-gående steingjerde 2m Ø for røysa. D 10m, h 0,75-1m.
På boplassen ble prøvegravet et område 4,3 m x 1,5 m. I prøvefeltet var et 1-4 cm tykt kullag, som ikke så ut til å dekke mer enn det utgravde området. Det ble funnet avslag av flint og bergkrystall i og like under kullaget. Det ble også funnet kvartsitt med slagmerker. I et par prøvestikk andre steder på sletten ble det funnet kvartsitt med slagmerker og enkelte kullbiter.
Helleren som har gitt stedet navn ligger på N siden ca. 150 m fra stranden (fig. 54-55). Den vender rett mot sør og er plagsomt varm på solrike dager. Bakveggen skråner jevnt utover, ved dråpefallet er helleren 6 - 8 m høy. Fra V mot Ø faller "gulvet" ca. 1 m. Helleren er på det dypeste ca. 2 m fra dråpefallet til bakveggen. Selv i kraftig regn er helleren helt tørr, uten noe vannsig langs bakveggen, det dryppet bare ganske ubetydelig et par steder.
Undersøkt på nytt i 2025. Typologisk datert til steinalder-bronsealder, C14-datert til eldre jernalder og middelalder. Opprinnelig veldig feilplassert i Askeladden. Oppdatert geometri 2025.