Beskrevet av Iversen, Eidsten og Roland 23-26.07.98 Saltpytt ¿ Ulvesanden ¿Fra N til Ø Saltpytt er slepa en sti som er lett å følge; er vardet med små varder ¿ hodestor stein oppå flyttblokk. Fra Ø Saltpytt er slepa en vanlig sti. Ca 15 cm bred og litt nedtråkka. Den går i skardet mellom Grothalsen og 1383-høyden. Like S for 1383-høyden står en sæeregen varde oppå en bergknaus; to reiste markante stein, begge er 80 cm høye, men den ene er plassert lavere enn den andre. Slepa passerer i 3 tydelige tråkk nedenfor bergknausen. I foten, og vest for 1383-høyden var det 4-5 parallelle tråkk som var veldig tydelige. Mellom 1410-høyden og 1383-høyden er det storsteinet ur, men det er satt opp varder slik at det er lett å se hvor en skal gå. Mellom denne ura og Starraslekja heller terrenget slakt nedover, og her er det lite synlige tråkk. Vadestedet over Starraslekja er greit. På N-siden av Starraslekja er slepa tydelig og i foten av Vardenutane er den godt nedtråkka. Herfra kommer man inn på Ugleflott, hvor slepa i partier er veldig godt synlig; på det bredeste 25 m. Like Ø for Ugletjønn er det et parti med mange far, på det bredeste 11 far a 9 m. Alle furene er gjengrodde og det er ingen spor etter slitasje av bruk i dag. Alle vardene er enkle; en stein oppå en større, men alderen er usikker.¿ Ulvesanden ¿ Bjønna ¿Gjennom Vestre Haugedalen er slepa bare delvis synlig i partier. I et parti er det flere far i en bredde av 24 m (koord 0421375.6648225). Over Haugedalsbrotet er den utydelig og vanskelig å finne. Fra Ø-siden av Brutjønnane er det mulig å følge ei varderekke til Brasfetåi, men det er ikke noe tråkk her. På V-sida av Brasfetåi går slepa ned til Storlega. I dette partiet er den en synlig sti som er lett å følge, men fra Storlega og til vadestedet i Bjønna er det ikke mulig å finne noen sti fordi det er så overgrodd av kratt.¿ Jakobsbu ¿ Hovlandsnuten ¿Fra Jakobsbu og inn i Jakobsbudalen er slepa synlig som en stiplet sti, men den er stedvis vanskelig å finne fordi det er så overgrodd med kratt. I partiet Ø for Hovlandsnuten er det mye myr, men ved å følge vardene kan man gå trygt over. Slepa er bare delvis synlig, men vardene ligger tett. Slepa dreier på N-siden av Hovlandsnuten. Over en strekning på 2 km står det 35 varder, og dette viser hvor viktig det var at vardene sto tett.¿ Hovlandsnuten ¿ Belebotn ¿Slepa er godt synlig hele veien og ikke vanskelig å følge. Den er 30-40 cm bred og varierer noe i dybde, fra 5 til ca 15 cm.¿ Bitdalen ¿ Rauland ¿Slepa går fra Bitdalsdammen, forbi Briskeroe og ned til Reinarvadet. Herfra går den opp lia og treffer bilveien. Den følger bilveien fram til Sveigen, der slepa et kort stykke ligger V for bilveien. Deretter følger de to traseene hverandre før de igjen skiller lag ved Ljoså. Slepa ligger Ø for bilveien og følger elvebredden. Slepa passerer gjennom Spjotar og Tverrakvålen og kommer inn på bilveien igjen ved Skulestaul. Ved Listaul ligger slepa Ø for bilveien og går direkte ned til Mostaul, som var markedsplass før Åmyri. Partiet fra Bitdalsdammen til Briskeroe er sti. Fra Briskeroe og forbi Reinarvadet er slepa i bruk av rideklubben, og bærer preg av det. Fra Reinarvadet og sørover har slepa en eller annen gang blitt omgjort til kjerrevei, og den er 2-2,5 m bred og overgrodd. De brukte denne slepa for å kjøre opp til stølene i Bitdalen.¿
Beskrivelse fra lokalitet:
Funn av kvartsavslag
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Funnstedet ligger på et av de høyeste platående, ca 7 m over normal lav vannstand og ca 10 m øst for hytta. Torvlaget var 10-12 cm tykt, og mellom dette og berget lå et 2-3 cm tykt grått sandlag. Avslagene, alle i kvarts, lå nederst i torva i et område på vel 1 kvadratmeter. Avslagene var meget små. Tilstøtende stikk ga negativt resultat, hvilket også stikkene på de andre platåene gjorde. Avslagene i kvarts: 35 små, 0 store.
Beskrevet av Iversen, Eidsten og Roland 29.07.98 ¿Fra Litlos til Moldnuten er den veldig nedtråkka; 15 ¿ 30 cm dyp og 30 cm bred. Mellom Moldnuten og Veaviknuten går den gjennom et myrparti, men den er lagt på de tørre rabbene slik at det er ingen problemer å følge den. Mellom Veaviknuten og elva går slepa gjennom ur, men den er lagt på best mulig måte slik at det er lett å gå for hesten og slik at den unngår kløvskott. Dette innebærer at den svinger mye, noe den ikke ville gjort hvis den var bedre for mennesker. Den kalles jo også ¿den gamle hestslepa til Hansbu.¿
Helleristningsfelt.
1995: 10-15 skipsfigurer på forvitret, glattskurt, avskallet berg med dreneringsgrøft ved foten. Et skip kan sees foran på berget, ellers er det spor av streker/figurer over store deler. Bergets tilstand er svært skjørt.
2002: Lokaliteten består av 31 skipsfigurer og fragmenter av skipsfigurer, ett med menneskefigurer om bord. Det største skipet måler 3 m i lengde, og fem av skipene er mellom 2,5 og 3 m lange. De fleste av skipene er hugget med doble stavner og mannskapsstreker. Feltet er sterkt skadet.
2016: Feltet ligger på et stort, markant berg som skrår rett ned i åkeren. Figurene er hugget på flere sider av svaberget med skråning mot N, NV og V. Generelt er figurene store, med dype furer, men berget er veldig skjørt og de fleste figurene er skadet av avskallinger. På grunn av bergets skjørhet og bratt helling kombinert med et sleipt dekke av lav og mose, ble undersøkelsen av berget svært begrenset.
Ø-del av feltet vender mot N og omfatter fire skipsfigurer, alle mer eller mindre ødelagt. Det Ø-ligste av skipene er atskilt fra de andre av en bergsprekk.
Midtre del av feltet vender mt NNV og NV. Ø i midtre del ble det gjenfunnet tre skipsfigurer, forholdsvis godt bevarte. Her skal det være flere figurer lenger ned mot åkerkanten, men disse ble ikke gjenfunnet. Figurene ligger trolig under et dekke av mose eller torv. Resten av midtpartiet er delt horisontalt av en bergsprekk. Øvre del er ekstremt skjørt og ødelagt og omfatter rester av minimum 2 store skipsfigurer. Nedre del kunne ikke undersøkes på grunn av bergets bratte helling og sleipe overflate. Berget virker noe mer stabilt her, men er dekket av et tynt moselag. Her skal det være tre store skip samt rester av to mindre skipsfigurer.
SV-del vender mot V og var svært overgrodd av lav og mose som gjorde at kun deler av figurene ble gjenfunnet. Her er det en del bergsprekker som deler ristningsflaten inn i flere mindre partier. Her skal det ligge totalt 10 skipsfigurer. Tilstanden på disse var vanskelig å avgjøre, men berget her virker noe mer stabilt.
På Sørveggen av Bremsneshatten vises hulen som en stor og bred sprekk i berget. Foran åpningen ligger det en stor steinur.
Selve hovedrommet er ca. 80 meter langt og 4 til 12 meter bredt. Innerst i hulen er det mellom 6-7 meter til taket i hulen. Det er også et mindre kammer innerst i hulen, som er koblet til bremsneshula med en trang passasje.
I motsetning til mange andre store huler på vestlandskysten er det ikke dokumentert noe spor etter menneskelig bosetting inne i hulen. Det skyldes at det ikke er foretatt systematiske arkeologiske undersøkelser, for opplysninger fra 1700- og 1800-tallet beskriver at det er funnet både bein og trekullrester inne i hulen. Det skal blant annet har ligget et menneskebein innerst i det lille kammeret. I 2023 ble det innlevert et stykke bein fra hulen, som var funnet av skoleelever for noen tiår siden. Beinet skal angivelig ha ligget 10 cm ned i jorden inne i hulen, men det nøyaktige funnstedet er ikke kjent. Beinfragmentet kan være bearbeidet, men dette er ikke bekreftet.
15 meter innenfor åpningen går det en stor steinrøys tvers over hulen. B.E. Bendixen undersøkte steinrøysen i 1870, og beskriver funn av tilspissede trepæler av bjørk og rogn som lå på delvis loddrett og vannrett i øverste steinsjiktet inne i røysa, samt noe kull. Alle pælene skal ha vært tilhogd av øks i enden. Bendixen tolker derfor at røysa er en mur som ble lagt opp i løpet av jernalder. Guttorm Gjessing (1945, s. 143-144), skriver at slike steinmurer forekommer i flere av de største hulene som har vært bosatt mellom stein- og jernalder.
Inne i hulen er det bare funnet en gjenstand fra forhistorisk tid. Funnet er en pilspiss av Sandbukt-typen av rødbrun Jaspis (en rød lettspaltet bergart.). Både piltypen og materialet den er laget av er sjelden i det sør-norske arkeologiske materialet. Pilspissypen var i bruk i Norge mellom 1800 og 900 f.kr., som vil si Bronsealderen.
Ved en registrering av Møre og Romsdal fylkeskommune ved Seivika (ID 260671-0) i Kristiansund dukket det opp en pilespiss av samme type, men i blågrå kvartsitt.
Beskrevet av Iversen, Eidsten og Roland 26.08.97 ¿Veien starter med bratt sti fra Skjeggedal til Topp. Denne er godt nedtråkka og lett å følge. Fra Topp til Gryteskar går den over svaberg. Resten av veien fra Gryteskar til Hærevarden går man over svaberg og stein, slik at ingen sti er synlig, og en må følge vardene.¿
Funn i kulturlagene viser at det har vært flere faser med bosetting i helleren i yngre steinalder og i bronsealder. En kan heller ikke utelukke at yngre og høyereliggende kulturlag kan være fjernet.
Beskrevet av Iversen og Roland 10.08.98 ¿De første km går gjennom tett skog. Slepa er veldig tydelig og godt nedtråkka. Enkelte steder er det vanskelig framkommelig fordi det er så bratt. Fra Ossete og opp på fjellet er stien mindre synlig og helt klart ikke så mye i bruk. På vei til Hallingskeid er den mange steder svært vanskelig å finne, og den går kilometervis over snøfonn. Den er dårlig oppmerket.¿