Gravrøys. Usikkert fornminne. Beliggende på høyeste punkt av mose- og lynggrodd bergrygg. Uregelmessig form. Vises i terrenget som en ansamling av noen spredte steiner. Største utstrekning ca. 5 m, største høyde 0,2 - 0,3 m. Overvokst av mose og lyng.
11 hustufter fra tidlig metalltid. Tuftene er hovedsakelig tilnærmet rektangulære og med en gjennomsnittlig størrelse på 5-6 x 7-8 m, det er også en mindre tuft på 3 x 3 m. Noen ligger i gammel dyrket mark og er mindre synlige enn andre. Detaljinformasjon om tuftene ligger under hvert enkeltminne. Ca. 40 m. mot S fra tuft 1 har Olga Hilja Johansen funnet en barberkniv av kobber. Nå tapt (Povl Simonsen: Varanger - funnene III, s. 257). Det er også et løsfunn av Pasvik-keramikk noe øst for tuftefeltet.
Kontroll 2024: Enkeltminner lagt inn fra punktsky sett opp mot rapport og kart. Må kontrolleres i felt. Denne lokaliteten nevnes under "Leirbekken 2" i Varangerfunnene III (s. 256-258). Odner (1960) har en kartskisse av tuftene og området rundt, og mener de fleste var utpløyde, men de tre N-ligste var uskadde. Det skal ha blitt funnet en skiferpil i nærheten av tuftene, som ligger litt lavere enn Leirbekken 1. De forteller videre at Åge Johansen skal ha funnet en "kultstein som var lagt som en hellelegning i trapesoid form ca. 2 m lang, litt over 0,5 m brei i ene enden og samme i den andre". Oppi disse var det brent aske, så sand og deretter et 2-3 cm lag med mørk, feit jord. Likeledes gjaldt en lignende hellelegning like ved, begge med retning Ø-V. Disse skal ha ligget på en liten haug SV for tuftene, mellom disse og et lite vann.
Steinrekke, muligens etter en tuft. Er avmerket som E 11 ved tidligere registreringer. Kunne ikke gjenfinnes ved innmåling i 2007. Skal ha bestått av 5 store steiner som dannet en rett vinkel.
Kullmile. Registrert som C 15 ved tidligere registreringer. Ved stikk med jordbor kom man da ned på et 1,2 meter dypt lag med brent og halvbrent tre. 3 x 4 meter, største høyde 0,3 meter.
Mulig kullmile. Avmerket som C 16 ved tidligere registrering. Man stakk da med jordbor og fant et 20 cm tykt kull-lag under 15 cm torv. Feltets utstrekning var på 3 x 5 meter. Kun en liten forhøyning kunne sees på overflaten.
Fra registreringen til Birkely i 2002: Et felt med 11 tufter. Tuftene ligger tett, nærmest opp på hverandre, noe som tyder feltets bruk over lang tid. Bosetninga kan være fra yngre steinalder til nyere på 1900-tallet. Tuftene er ikke målt opp enkeltvis, men registrert som et felt.
Fra kontrollregistreringen til Nilsen i 2008: Tuftene ble målt inn med håndholdt GPS. Se nærmere beskrivelse av hver enkelt struktur på enkeltminnene.
Befaring 2025: FFK (Schou) og Sametinget (Siri) befarte lokaliteten i forbindelse med utskiftning av stolpe på linja Smelror - Syltefjord. Alle synlige og definerbare strukturer ble innmålt, fotografert og diskutert. Som følge av dette har lokaliteten blitt delt opp i fire lokaliteter, hvor kun de store sentrale hustuftene fra gårdsbosetningen (ID 111390-2 til 10) innbefattes. Innunder her kan det også ligge en eldre sjøsamisk gård med gamme- og fjøstuft (ID 111390-7), hvis vernestatus må avgjøres av Sametinget. Gammetufta ID 111390-1 ble skilt ut som egen lokalitet, og likeledes gjorde tuftene helt i NØ, inkludert ID 111390-11. Foruten dette ble det registrert et tydelig vegfar etter gårdsvei i nedkant av tuftene, tre hellegroper skilt ut som egen lokalitet og flere tufter i det NØ-lige området som nok stammer fra 1900-tallet.
Da det tidligere hadde blitt registrert gårdshauger (nr. 3) under de store tuftene samtidig som sistnevnte hadde et tydelig yngre preg, ble det gravd prøvestikk for å assessere vernesituasjonen. Det ene av disse traff strandvollen (undergrunn) etter bare 30 cm med ett tykt lag inkludert sandlinser. Her ble det funnet tegl ned til minst 24 cm i tillegg til noe bein. Dette vurderes derfor som rester av gårdsbosetning ca. 1850-1940. Et annet prøvestikk i dypere masser nærmere elvebredden var tydelig lagdelt ned til ca. 60 cm hvor undergrunn av lys sand med rullestein dukket opp. Her var det mye bein av pattedyr og fisk, samt aske og trefliser. En større trebit ble truffet like over undergrunnen. De nedre massene skal C14-dateres, men innholdet minnet om yngre - ihvertfall etterreformatorisk - gårdsavfall mer enn førreformatorisk gårdshaug, tross mangel på tydelige kronologiske markører.
Ifølge "Hamningberg" (1982) av Erling Sundve fungerte Sandfjorden som sommersetringa til Hamningberg på 1900-tallet, men det skal ha vært helårsbosetning der med kyr før 1900. Under krigen bygde Hamningberg-folk ut slåttegammer, hytter og hus de hadde i Sandfjorden for å komme unna Hamningberg som bombemål. Området i Sandfjorden ned mot osen skal ha blitt kalt Toften og inneholdt ruiner og tufter, som antagelig refererer til denne lokaliteten. Det skal ha vært nordmannsgammer med tykke torvvegger og trekledning på innsida av Holmen på østsida av osen, trolig fra 18-1900-tallet (navngitte eiere, tuftene synlige i flyfoto). Likeledes skal det ha ligget gammer på hver side av Russelva (elva på NV-sida av osen, nærmest tyskerbrua), ca. 25 moh, altså rundt de øverste hyttene, begge av yngre dato (inn i krigsårene). På Ø-sida av den gamle brua skal det ha erodert ut flere pomorgraver (russerkirkegård). Ifølge folketellinga i 1801 bodde det da 14 personer i Sandfjorden fordelt på to eller tre hushold. Friis viser ingen fast bosetning her 1861 eller 1888.
1 arran, som ligger på en tørr VNV-ØSØ gående rygg. Typisk vårboplass. 8 arranstein delvis synlig. En stein på Ø-siden er brutt opp. Stikkprøve viser trekull ved ca. 8 cm. Virker svært gammel.