Kulturmiljøer



Filter
  • K10

    https://api.ra.no/kulturmiljoer/collections/kulturmiljoer/items/K10
    navn
    • Verdensarven Vestnorsk fjordlandskap, Nærøyfjorden
    kulturmiljøkategori
    • Verdensarv
    vernedato
    • 2010-07-31T00:00:00Z
    vernetype
    • Verdensarvstatus (UNESCO)
    datafangstdato
    • 2012-02-16T00:00:00Z
    førsteDigitaliseringsdato
    • 2012-02-16T14:41:54Z
    kulturmiljøid
    • K10
    informasjon
    • Verdsarven Vestnorsk fjordlandskap omfattar Geirangerfjorden i Møre og Romsdal og Nærøyfjorden i Sogn og Fjordane. Dei to spektakulære fjordområda ligg 120 km frå kvarandre og er eksempel på klassiske fjordlandskap i geologisk tyding. Dei viser utviklinga av landskapet frå siste istid og fram til i dag. Begge områda er døme på unge, aktive isbrelandskap. Spor i landskapet viser at fjordområda har vore brukte av menneske sidan isen trakk seg tilbake for 10 000 år sidan. På små flater langs fjordane ligg gardsbruk, og på berghyllene over fjorden ligg fjellgardar. Dei fleste av dei er no fråflytta. Gardane ligg på stader som gir vern for snø- og steinras. Bosettinga viser at det har vore drive eit nøysomt jordbruk tilpassa ein farefull, men samstundes rik natur. Fleire av dalane i fjellet har setre. Områda er lite påverka av menneske. Utanfor tettbygde stader er det få synlege tekniske inngrep som til dømes kraftledningar mellom brear, snaufjell og fjord. Geirangerfjorden og Nærøyfjorden er difor dei største urørte fjordlandskapa i Noreg. Nærøyfjordområdet har stor variasjon i landskapstypar frå nakent høgfjell kring Fresvikbreen til lune viker med varme- kjær lauvskog nede ved fjorden. Den 17 km lange Nærøy- fjorden er berre 250 m brei på det smalaste og omkransa av fjell som når opp i 1760 moh. Hengande dalar, fossefall, skarpe gjel og store rasfelt er dramatiske innslag i dei stup- bratte fjellsidene. Høgfjellsområda har rolege former og er restar etter det gamle slettelandet slik det låg før isen tok til å grave ut dei mektige dalgangane. Den storfelte rasskrå- ninga som strekkjer seg frå fjellet Bleia og ned til botnen av Sognefjorden syner at fjordlandskapet framleis er i utvikling. I dette dramatiske landskapet veks den sjeldne urvalmua. På rassikre stader kring fjordane ligg fleire mindre grender der jordbruket er viktigaste næringsveg. Vestnorsk fjordlandskap vart innskreve på Verdsarvlista, lista over verda sin kultur- og naturarv i 2005.
    kulturhistoriskKontekst
    • ikke registrert
    kommune
    • Aurland
    fylke
    • Vestland
    endret
    • 2023-06-30T09:10:40Z
    opphav
    • Riksantikvaren, Hovedkontor
  • K101

    https://api.ra.no/kulturmiljoer/collections/kulturmiljoer/items/K101
    navn
    • Mosjøen Sjøgata
    nasjonaleinteresser
    • Kulturmiljøet er av nasjonal interesse på grunn av sin betydning som en viktig handels- og industriby i Nordland noe som vises gjennom det godt bevarte bygningsmiljøet. Kulturmiljøet Sjøgata forteller Mosjøens historiske utvikling fra uregulert strandsted til planlagt by, og er fortsatt i dag et viktig handelssentrum for innbyggere og besøkende.
    kulturmiljøkategori
    • Kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse
    datafangstdato
    • 2012-04-26T00:00:00Z
    førsteDigitaliseringsdato
    • 2012-04-26T09:29:06Z
    kulturmiljøid
    • K101
    informasjon
    • Mosjøen var et godt tilgjengelig strandsted og en naturlig havn for bøndene i Vefsnadalføret og innlandet når de skulle til fiske eller få ut produkter sjøveien. Samtidig var dette nærmeste sted å få inn varer fra sjøtransport utenfra. Byen vokste uregulert fram på en flat sandør på ca. 1 km2 og fra 1876 ble utbyggingen styrt av ulike byplaner. Bebyggelsen startet langs stranda på Vefsnas østside med naust, og buer (brygger) som ble benyttet til både oppbevaring og overnatting. I 1782 og 1794 ble to handelssteder etablert i hver sin ende av den brukbare strandstrekningen, ca. 400 meter fra hverandre. Mellom disse grodde tettere bebyggelse opp. Da Mosjøen ble fast tingsted, stimulerte det også veksten på bekostning av andre strandsteder ved fjorden. Flere håndverkere slo seg ned her, den første av de mange kaffebuene kom omkring 1850. Kulturmiljøet Sjøgata er den «selvgrodde» byen/strandstedet med naust, brygger, lagerhus og vanlige toetasjes byhus for kombinert handel og bolig. Det er et sammenhengende kulturmiljø med 1800-talls med godt bevart trehusbebyggelse. Faglige råd for forvaltning Generelle råd De etterfølgende faglige rådene skal bidra til å ivareta kulturhistoriske og arkitektoniske verdier i forvaltningen av kulturmiljøet. Verneverdiene forutsettes ivaretatt av kommunen i deres plan- og byggesaksbehandling. Dette gjelder både hensyn til viktige enkeltbygg, kulturminner, grøntområder og kulturlag innenfor kulturmiljøet samt landskapsrelaterte og strukturelle sammenhenger. Kommunen kan bruke rådene som bestemmelser i kommune-, område- eller detaljplaner. I det tilfelle kan det være hensiktsmessig at anbefalingen «bør» erstattes av «skal». Dette vil gjøre rådene juridisk bindende, og bidra til å sikre en god forvaltning av kulturmiljøverdiene.   Landskapsnivå • Utbygging og utfylling av sjø- og havneområder som visuelt og funksjonelt skiller den historiske byen fra sjøen bør unngås. • Gateløp som er åpne mot sjøen bør ikke lukkes igjen. • Innenfor området bør terreng og vegetasjon bevares, og eksisterende naturtyper bør ivaretas. • Tak bør vurderes som del av byens taklandskap og behandles som en del av tiltakets samlede arkitektoniske uttrykk. Ved eventuelle nybygg og ombygginger bør tekniske anlegg, som heisoppbygg og ventilasjonsanlegg m.m., integreres i den arkitektoniske utformingen. • Ethvert tiltak innenfor kulturmiljøet bør ha gode visuelle kvaliteter både i seg selv, i forhold til tiltakets funksjon, og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering. Områdenivå • Ved brann eller annen uopprettelig skade bør ny bebyggelse gjenoppbygges som rekonstruksjoner på dokumentert grunnlag. • I tilstøtende randområder bør nye tiltak ikke redusere opplevelses- eller bruksverdien knyttet til det historiske bymiljøet. • Utfylling av tomtearealer anses som uheldig tiltak som svekker lesbarheten og opplevelsen av det historiske bebyggelsesmønsteret. • I kulturmiljøet bør historiske bygningshøyder og gesimshøyder være førende for eventuelle nybygg. Den historiske bebyggelsens karakteristiske volum med skala og proporsjoner, samt plassering av bygninger bør videreføres ved nye tiltak. • Gater og smug bør ikke bygges igjen da dette vil forringe kulturmiljøets historiske karakter og lesbarhet. • Bebyggelsesmønsteret, torgene, og gatestrukturen er en viktig del av kulturmiljøets historie og bør bevares og videreføres. Objektnivå • Ved vedlikehold og utbedring bør kulturhistoriske og arkitektoniske verdier som knytter seg til de historiske byggenes detaljer bevares, derav material- og fargebruk, dør- og vindusutforming og øvrige bygningsdetaljer. Originale bygningsdeler bør bevares, dersom disse er tapt bør de rekonstrueres etter historiske forbilder. • Riving av trehus bør unngås. Dette gjelder også for murhus av kulturhistorisk interesse innenfor området. • Stedegen byggeskikk og håndverkstradisjon bør opprettholdes og videreføres ved eventuelle nye tiltak, herunder endringer, til-, på- og nybygg. Ved eventuell oppføring av tilbygg bør tilpasses eksisterende bebyggelse og underordnes denne. • Der det er gjennomført uheldige tiltak som har svekket kulturmiljøets egenart bør det gjennomføres byreparasjon i form av tilbakeføring og gjenoppbygging som viderefører den lokale byggeskikken. • Den historiske fargepaletten bør videreføres, eventuelt tilbakeføres på dokumentert grunnlag.   Elementnivå • Eksisterende gatebelegg, gatemøblering og elementer som er karakteristiske for området bør bevares eller tilbakeføres. Utbedring bør skje ved bruk av tradisjonelle materialer og teknikker. • Nytt gatebelegg, gatemøblering og elementer som innføres i området bør utformes i henhold til historisk forbilde som samsvarer med områdets stedegne karakter. • Tekniske innretninger, herunder også skilt og reklame, bør gis en diskret utforming og ha en plassering, materialbruk og fargevalg som harmonerer med områdets karakter. • Eksisterende logoer og skilt av kulturhistorisk betydning bør sikres. Nye skilt bør utformes med utgangspunkt i områdets historie. • Karakteriserende elementer som kaifronter og brygger bør ivaretas. • Eksisterende trapper, forstøtningsmurer, hageanlegg, gangveier og andre konstruksjoner som er karakteristiske for området bør bevares eller tilbakeføres. Utbedring bør skje ved bruk av tradisjonelle materialer og teknikker. • Hageareal og verdifulle trær bør bevares.
    beliggenhet
    • Mosjøen ligger sør i Nordland, ved utløpet av elvene Vefsna og Skjerva innerst i Vefsnfjorden. Kulturmiljøet Sjøgata ligger nede ved sjøen/elva.
    utbyggingsperiodeÅrstallFra
    • 1700
    utbyggingsperiodeÅrstallTil
    • 1900
    kulturhistoriskKontekst
    • ikke registrert
    by
    • Mosjøen
    kommune
    • Vefsn
    fylke
    • Nordland
    endret
    • 2023-05-11T14:30:06Z
    opphav
    • Riksantikvaren, Hovedkontor
  • K102

    https://api.ra.no/kulturmiljoer/collections/kulturmiljoer/items/K102
    navn
    • Narvik Trekanten
    nasjonaleinteresser
    • Industriområdet i Narvik har nasjonal interesse på bakgrunn av kulturmiljøets rolle i utviklingen av Narvik gjennom fremveksten av malmindustrien på begynnelsen av 1900-tallet. Narvik var, og er fortsatt, utskipningshavn for svenske malmforekomster og kulturmiljøet inneholder både området for dagens malmutskipning og området som skal utvikles for ny bruk. Kulturmiljøet er svært sammensatt og består av tidstypisk industri- og jernbanearkitektur og funksjonærboliger som sammen med strukturerende elementer som jernbanespor mv. har stor opplevelsesverdi. Sammenhengen mellom de ulike områdene, som havn, de funksjonsbygde anleggene og funksjonærboligene, er viktige for å forstå helheten og utgjør et verdifullt kulturmiljø. Industribygningene har i tillegg stor bruksverdi både for fortsatt industriell drift og ny bruk.
    kulturmiljøkategori
    • Kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse
    datafangstdato
    • 2012-04-26T00:00:00Z
    førsteDigitaliseringsdato
    • 2012-04-26T11:18:41Z
    kulturmiljøid
    • K102
    informasjon
    • Industriområdet vokste frem rundt 1900 da jernbanen (NSB) og den svenske malmgruvebedriften LKAB samarbeidet om å bygge Ofotbanen. Ofotbanen dannet det økonomiske grunnlaget for Narviks utvikling og strekker seg mellom Narvik havn, over svenskegrensen og er knyttet til LKAB sin malmvirksomhet i Kiruna, Malmberget og Svappavaara i Nord-Sverige. Under bombingen av Narvik under andre verdenskrig ble det betydelige skader på hele utskipningsanlegget, lager- og verkstedbygninger, sporområde, ledningsnett og materiell. Ved gjenoppbyggingen benyttet man mulighetene for å modernisere anleggene og rasjonalisere driften. Nye malmkaier ble utstyrt med transportbånd med direkte føringer til skipene som økte lastekapasiteten betydelig. Byen nøt etter hvert godt av den internasjonale høykonjunkturen og dermed inntektene fra LKAB. Kulturmiljøet er sammensatt og omfatter LKABs industriområde, verkstedsområder, funksjonærboliger og havneområde. Kulturmiljøet inneholder blant annet opprinnelige lagerhus, smie, kompressorstasjon, lokomotiv- og vognverksteder, jernbanespor, administrasjonsbygg, samt funksjonærboliger. Industribygningene er fra begynnelsen av 1900-tallet, de fleste i pusset tegl, representerer den tidstypiske industriarkitekturen. Funksjonærboligene består av 7 like vertikaldelte tomannsboliger som ligger på rekke langs Havnegata. Disse ble bygget rundt 1920, er godt bevart og er representative for funksjonærboliger fra den tiden. Faglige råd for forvaltning Generelle råd De etterfølgende faglige rådene skal bidra til å ivareta kulturhistoriske og arkitektoniske verdier i forvaltningen av kulturmiljøet. Verneverdiene forutsettes ivaretatt av kommunen i deres plan- og byggesaksbehandling. Dette gjelder både hensyn til viktige enkeltbygg, kulturminner, grøntområder og kulturlag innenfor kulturmiljøet samt landskapsrelaterte og strukturelle sammenhenger. Kommunen kan bruke rådene som bestemmelser i kommune-, område- eller detaljplaner. I det tilfelle kan det være hensiktsmessig at anbefalingen «bør» erstattes av «skal». Dette vil gjøre rådene juridisk bindende, og bidra til å sikre en god forvaltning av kulturmiljøverdiene. Landskapsnivå • Ethvert tiltak innenfor kulturmiljøet bør ha gode visuelle kvaliteter både i seg selv, i forhold til tiltakets funksjon, og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering. • Siktlinjer fra kulturmiljøet og til de omkringliggende områdene bør ivaretas. Områdenivå • Sammenhengen mellom de ulike funksjonene i kulturmiljøet bør ivaretas. • Sammenhengen mellom kulturmiljøet og havneområdet bør ivaretas. Funksjonærboligområdet • Ved brann eller annen uopprettelig skade bør ny bebyggelse gjenoppbygges som rekonstruksjoner på dokumentert grunnlag. • I tilstøtende randområder bør nye tiltak ikke redusere opplevelses- eller bruksverdien knyttet til det historiske bymiljøet. • I kulturmiljøet bør historiske bygningshøyder og gesimshøyder være førende for eventuelle nybygg. Den historiske bebyggelsens karakteristiske volum med skala og proporsjoner, samt plassering av bygninger bør videreføres ved nye tiltak. • Eksisterende bebyggelsesmønster bør opprettholdes. Industriområdet • I de ulike kulturmiljøene bør historiske bygningshøyder og gesimshøyder være førende for eventuelle nybygg. Den historiske bebyggelsens karakteristiske volum med skala og proporsjoner, samt plassering av bygninger bør vurderes videreført ved nye tiltak. Objektnivå • Ved brann eller annen uopprettelig skade bør funksjonærboligene gjenoppbygges som rekonstruksjon på dokumentert grunnlag. • Ved vedlikehold og utbedring bør kulturhistoriske og arkitektoniske verdier som knytter seg til de historiske byggenes detaljer bevares, derav material- og fargebruk, dør- og vindusutforming og øvrige bygningsdetaljer. Originale bygningsdeler bør bevares, dersom disse er tapt bør de rekonstrueres etter historiske forbilder. • Stedegen byggeskikk og håndverkstradisjon bør opprettholdes og videreføres ved eventuelle nye tiltak, herunder endringer, til-, på- og nybygg. • Der det er gjennomført uheldige tiltak som har svekket kulturmiljøets egenart bør det gjennomføres byreparasjon i form av tilbakeføring og gjenoppbygging som viderefører den lokale byggeskikken. • Den historiske fargepaletten bør videreføres, eventuelt tilbakeføres på dokumentert grunnlag. • Eksisterende industri- og jernbaneanlegg bør være strukturerende for nye tiltak. Elementnivå Nytt gatebelegg, gatemøblering og elementer som innføres i kulturmiljøet bør utformes i henhold til historisk forbilde som samsvarer med kulturmiljøets stedegne karakter. • Eksisterende logoer og skilt av kulturhistorisk betydning bør sikres. Nye skilt bør utformes med utgangspunkt i kulturmiljøets historie. • Karakteriserende elementer som jernbane mv. bør ivaretas. • Eksisterende trapper, forstøtningsmurer, gangveier, terrasseringer og andre konstruksjoner som er karakteristiske for kulturmiljøet bør bevares eller tilbakeføres. Utbedring bør skje ved bruk av tradisjonelle materialer og teknikker. • Hageareal og verdifulle trær bør bevares.
    beliggenhet
    • Narvik ligger innerst i Ofotfjorden. Kulturmiljøet omfatter hele industriområdet midt i Narvik.
    utbyggingsperiodeÅrstallFra
    • 1900
    utbyggingsperiodeÅrstallTil
    • 1975
    kulturhistoriskKontekst
    • ikke registrert
    by
    • Narvik
    kommune
    • Narvik
    fylke
    • Nordland
    endret
    • 2023-05-11T14:30:06Z
    opphav
    • Riksantikvaren, Hovedkontor
  • K104

    https://api.ra.no/kulturmiljoer/collections/kulturmiljoer/items/K104
    navn
    • Narvik Sentrum BSR
    nasjonaleinteresser
    • Sentrumsområdet i Narvik har nasjonal interesse på grunn av sin industri-, byplan-, arkitektur- og gjenreisingshistoriske rolle. Kulturmiljøet består i hovedsak av mellomkrigs- og gjenreisningsbebyggelse oppført etter byplan av Sverre Pedersen og etter regulering av den norske etaten BSR (Brente steders regulering). Narviks historiske utvikling formidles gjennom kulturmiljøets kontakt med omkringliggende natur og industriområdet samt opplevelsen av det ensartede bygningsmiljøet som kvartalene med mellomkrigs- og gjenreisingsarkitekturen utgjør.
    kulturmiljøkategori
    • Kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse
    datafangstdato
    • 2012-04-26T00:00:00Z
    førsteDigitaliseringsdato
    • 2012-04-26T12:53:39Z
    kulturmiljøid
    • K104
    informasjon
    • Etter byggingen av Ofotbanen mellom Kiruna og Narvik rundt 1900 og første verdenskrig vokste Narvik raskt og det ble behov for å regulere byen. Byplanlegger Sverre Pedersen laget byplan for Narvik i 1926. Som følge av denne byplanen ble torvet etablert med ny torvhall som fond-motiv i 1930. Med utgangspunkt i broen og torvet ble så reguleringen skrittvis gjennomført. Sist på tretti-tallet ble det bygget en rekke bolighus og forretningsbygg og av viktige offentlige bygninger sto kirken ferdig i 1925, brannstasjonen i 1933 og sykehuset, som var bygget i 1920, fikk et moderne tilbygg som sto ferdig i 1938. Flere andre store prosjekter var også i startfasen, men så kom krigen. Narvik ble bombet ved starten av annen verdenskrig og allerede høsten 1940 startet arbeidet med ny reguleringsplan for byen. Reguleringsarbeidet ble utført av «Brente Steders Regulering» som Sverre Pedersen ledet. Den nye planen for Narvik bygget i hovedsak på Pedersens plan av 1926. Gjenreisningsbebyggelsen i sentrum er i hovedsak konsentrert i de tre kvartalene som omkranser Torvet, samt fire tilstøtende kvartaler. Forretningsbyggene til Kongens gate og Dronningens gate er reist etter BSR retningslinjer utarbeidet under krigen. Bygningene ble oppført i tre etasjer med saltak og med sidefløyer til tverrgatene mellom Kongens gate og Dronningens gate. Bygningene er oppført i god materialkvalitet hvor utvendige detaljer er bevarte flere steder og bygningene bidrar på den måten til å øke kulturmiljøets opplevelsesverdi. I første etasje hadde forretningene store glassflater mot gaten, mens de to øvrige etasjene har pussede murflater med enkeltstående vinduer. Byens hovedgate, Kongens gate, var ensidig bebygd sør for Torvet for å integrere naturen i byrommet gjennom akser og siktlinjer. Flere planer om bebyggelse har opp gjennom årene ikke ført frem. En viktig del av opplevelsesverdien er utsikten fra byens hovedgate mot fjellene i syd og vest, mot havna, Framnesodden og LKAB-området. Musikkpaviljongen tegnet av Jan Inge Hovig (tidligere byarkitekt) på det sentrale torget utgjør et viktig samlingspunkt ved høytider. Faglige råd for forvaltning Generelle råd De etterfølgende faglige rådene skal bidra til å ivareta kulturhistoriske og arkitektoniske verdier i forvaltningen av kulturmiljøet. Verneverdiene forutsettes ivaretatt av kommunen i deres plan- og byggesaksbehandling. Dette gjelder både hensyn til viktige enkeltbygg, kulturminner, grøntområder og kulturlag innenfor kulturmiljøet samt landskapsrelaterte og strukturelle sammenhenger. Kommunen kan bruke rådene som bestemmelser i kommune-, område- eller detaljplaner. I det tilfelle kan det være hensiktsmessig at anbefalingen «bør» erstattes av «skal». Dette vil gjøre rådene juridisk bindende, og bidra til å sikre en god forvaltning av kulturmiljøverdiene. Landskapsnivå • Siktlinjer mellom byens østre og vestre del bør ivaretas. • Tak bør vurderes som del av byens taklandskap og behandles som en del av tiltakets samlede arkitektoniske uttrykk. Ved eventuelle nybygg og ombygginger bør tekniske anlegg, som heisoppbygg og ventilasjonsanlegg m.m., integreres i den arkitektoniske utformingen. • Ethvert tiltak innenfor kulturmiljøet bør ha gode visuelle kvaliteter både i seg selv, i forhold til tiltakets funksjon, og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering. Områdenivå • I tilstøtende randområder bør nye tiltak ikke redusere opplevelses- eller bruksverdien knyttet til det historiske bymiljøet. • I området bør historiske bygningshøyder og gesimshøyder være førende for eventuelle nybygg. Den historiske bebyggelsens karakteristiske volum med skala og proporsjoner, samt plassering av bygninger bør videreføres ved nye tiltak. • Eksisterende bebyggelsesmønster bør opprettholdes. • Eiendoms- og tomtestruktur bør gi føringer for den prinsipielle bebyggelsesstrukturen. Der den historiske tomtestrukturen slås sammen er det viktig at den uttrykker seg i fasadenes inndeling og rytme. • Bebyggelsesmønsteret, torgene, og gatestrukturen er en viktig del av områdets historie og bør bevares og videreføres. Objektnivå • Ved vedlikehold og utbedring bør kulturhistoriske og arkitektoniske verdier som knytter seg til de historiske byggenes detaljer bevares, derav material- og fargebruk, dør- og vindusutforming og øvrige bygningsdetaljer. Originale bygningsdeler bør bevares, dersom disse er tapt bør de rekonstrueres etter historiske forbilder. • Stedegen byggeskikk og håndverkstradisjon bør opprettholdes og videreføres ved eventuelle nye tiltak, herunder endringer, til-, på- og nybygg. Ved eventuell oppføring av tilbygg bør tilpasses eksisterende bebyggelse og underordnes denne. • Der det er gjennomført uheldige tiltak som har svekket kulturmiljøets egenart bør det gjennomføres byreparasjon i form av tilbakeføring og gjenoppbygging som viderefører den lokale byggeskikken. • Den historiske fargepaletten bør videreføres, eventuelt tilbakeføres på dokumentert grunnlag. Elementnivå • Eksisterende gatebelegg, gatemøblering og elementer som er karakteristiske for området bør bevares eller tilbakeføres. Nytt gatebelegg, gatemøblering og elementer som innføres i området bør utformes i henhold til historisk forbilde som samsvarer med områdets stedegne karakter. • Tekniske innretninger, herunder også skilt og reklame, bør gis en plassering, materialbruk og fargevalg som harmonerer med områdets karakter. • Eksisterende logoer og skilt av kulturhistorisk betydning bør sikres. Nye skilt bør utformes med utgangspunkt i områdets historie. • Parker, hageareal og verdifulle trær bør bevares.
    beliggenhet
    • Narvik ligger innerst i Ofotfjorden. Kulturmiljøet omfatter sentrumsområdene på østsiden av byen i tilknytning til Kongensgate og Dronningensgate og avgrenses mot nord av Brannbakken, og i sør av Havnegata.
    utbyggingsperiodeÅrstallFra
    • 1940
    utbyggingsperiodeÅrstallTil
    • 1965
    kulturhistoriskKontekst
    • ikke registrert
    by
    • Narvik
    kommune
    • Narvik
    fylke
    • Nordland
    endret
    • 2023-05-11T14:30:06Z
    opphav
    • Riksantikvaren, Hovedkontor
  • K105

    https://api.ra.no/kulturmiljoer/collections/kulturmiljoer/items/K105
    navn
    • Stamsund
    nasjonaleinteresser
    • Kulturmiljøet har nasjonal interesse på grunn av Stamsunds næringshistoriske rolle og representerer et av de største fiskeværsmiljøene i Lofoten, i tillegg til å være et typisk Lofotvær der bebyggelsen og næringsstrukturen er tilpasset landskapet. Stamsunds og fiskeværets historie og betydning formidles gjennom de ulike bygningstypene, deres plassering og funksjon samt sammenhengen mellom disse. I tillegg viser det nærmere 1,4 km lange kaianlegget i hugget naturstein Stamsunds betydning som handelssted og kommunikasjonsknutepunkt.
    kulturmiljøkategori
    • Kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse
    datafangstdato
    • 2012-04-26T00:00:00Z
    førsteDigitaliseringsdato
    • 2012-04-26T13:00:26Z
    kulturmiljøid
    • K105
    informasjon
    • Utviklingen av Stamsund startet med gjestgiveribevilgning og handel i 1796. I 1831 ble fiskeværet etablert og etter at Julius Marencius Johansen kjøpte hovedeiendommen i Stamsund begynte en rivende utvikling. Stamsund var på den tiden et selvforsynt lokalsamfunn blant annet med egen sparebank, post, telegraf, rådhus, brannstasjon, hotell og flere butikker. Her er det rorbuer, væreierbolig, lagerbygninger, fiskefabrikker, og andre fabrikkbygninger som var, og fortsatt er, tilknyttet produksjon av sjømat. Det lange kaianlegget som stod ferdig i 1926 gjorde det lettere for store båter å legge til kai og det førte til at Stamsund ble et stopp for Hurtigruten og ekspansjon av produksjonen. Stamsund er et typisk Lofotvær, hvor bygningsstrukturene og bygningstypene med deres innbyrdes eiendomsmønster er strukturert etter de naturgitte omgivelser og basert på produksjonsvilkår. Mønsteret og stilkarakteren er variert og sammensatt og knyttet til funksjonsmangfoldet innenfor fiskeværssamfunnet. Hovedveien J. M. Johansens vei som går gjennom kulturmiljøet som inneholder alt fra små stuer til hybelhus, butikker og hotell. Ved kaia er det væreierboligen med hageanlegg og allé som fortsatt dominerer sammen med industribygningene og fiskeoljetanken aller ytterst. De rødmalte rorbuene ned mot sjøen viser hvordan fiskerne ble innlosjert. Faglige råd for forvaltning Generelle råd De etterfølgende faglige rådene skal bidra til å ivareta kulturhistoriske og arkitektoniske verdier i forvaltningen av kulturmiljøet. Verneverdiene forutsettes ivaretatt av kommunen i deres plan- og byggesaksbehandling. Dette gjelder både hensyn til viktige enkeltbygg, kulturminner, grøntområder og kulturlag innenfor kulturmiljøet samt landskapsrelaterte og strukturelle sammenhenger. Kommunen kan bruke rådene som bestemmelser i kommune-, område- eller detaljplaner. I det tilfelle kan det være hensiktsmessig at anbefalingen «bør» erstattes av «skal». Dette vil gjøre rådene juridisk bindende, og bidra til å sikre en god forvaltning av kulturmiljøverdiene. Landskapsnivå • Utbygging og utfylling av sjø- og havneområder som visuelt og funksjonelt skiller den historiske byen fra sjøen bør unngås. • Innen kulturmiljøet bør terreng og vegetasjon bevares, og eksisterende naturtyper bør ivaretas. • Tak bør vurderes som del av byens taklandskap og behandles som en del av tiltakets samlede arkitektoniske uttrykk. Ved eventuelle nybygg og ombygginger bør tekniske anlegg, som heisoppbygg og ventilasjonsanlegg m.m., integreres i den arkitektoniske utformingen. • Ethvert tiltak innenfor kulturmiljøet bør ha gode visuelle kvaliteter både i seg selv, i forhold til tiltakets funksjon, og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering. Områdenivå • Ved brann eller annen uopprettelig skade bør ny bebyggelse gjenoppbygges som rekonstruksjoner på dokumentert grunnlag. • I tilstøtende randområder bør nye tiltak ikke redusere opplevelses- eller bruksverdien knyttet til det historiske bymiljøet. • Bebyggelsesmønsteret, torgene, og gatestrukturen er en viktig del av kulturmiljøets historie og bør bevares og videreføres. • Utfylling av tomtearealer anses som uheldig tiltak som svekker lesbarheten og opplevelsen av det historiske bebyggelsesmønsteret. • I kulturmiljøet bør historiske bygningshøyder og gesimshøyder være førende for eventuelle nybygg. Den historiske bebyggelsens karakteristiske volum med skala og proporsjoner, samt plassering av bygninger bør videreføres ved nye tiltak. Objektnivå • Ved vedlikehold og utbedring bør kulturhistoriske og arkitektoniske verdier som knytter seg til de historiske byggenes detaljer bevares, derav material- og fargebruk, dør- og vindusutforming og øvrige bygningsdetaljer. Originale bygningsdeler bør bevares, dersom disse er tapt bør de rekonstrueres etter historiske forbilder. • Væreierboligens hage bør opprettholdes med vegetasjon, gangveier og knauser. • Stedegen byggeskikk og håndverkstradisjon bør opprettholdes og videreføres ved eventuelle nye tiltak, herunder endringer, til-, på- og nybygg. Ved eventuell oppføring av tilbygg bør tilpasses eksisterende bebyggelse og underordnes denne. • Der det er gjennomført uheldige tiltak som har svekket kulturmiljøets egenart bør det gjennomføres byreparasjon i form av tilbakeføring og gjenoppbygging som viderefører den lokale byggeskikken. • Den historiske fargepaletten bør videreføres, eventuelt tilbakeføres på dokumentert grunnlag. Elementnivå • Eksisterende gatebelegg, gatemøblering og elementer som er karakteristiske for kulturmiljøet bør bevares eller tilbakeføres. Utbedring bør skje ved bruk av tradisjonelle materialer og teknikker. • Tekniske innretninger, herunder også skilt og reklame, bør gis en diskret utforming og ha en plassering, materialbruk og fargevalg som harmonerer med kulturmiljøets karakter. • Karakteriserende elementer som kaifronter bør ivaretas. • Eksisterende trapper, forstøtningsmurer, hageanlegg, terrasseringer og andre konstruksjoner som er karakteristiske for kulturmiljøet bør bevares eller tilbakeføres. Utbedring bør skje ved bruk av tradisjonelle materialer og teknikker. • Grønt- og hageområder samt verdifulle trær bør bevares.
    beliggenhet
    • Stamsund ligger i Lofoten, vendt mot Vestfjorden, i Vestvågøy kommune. Kulturmiljøet omfatter den ytterste delen av Stamsund med J. M. Johansens vei, Burekka og Skjæret.
    utbyggingsperiodeÅrstallFra
    • 1850
    utbyggingsperiodeÅrstallTil
    • 1950
    kulturhistoriskKontekst
    • ikke registrert
    by
    • Stamsund
    kommune
    • Vestvågøy
    fylke
    • Nordland
    endret
    • 2023-05-11T14:30:06Z
    opphav
    • Riksantikvaren, Hovedkontor
  • K106

    https://api.ra.no/kulturmiljoer/collections/kulturmiljoer/items/K106
    navn
    • Svolvær Svinøya og Bukkedauden
    nasjonaleinteresser
    • Kulturmiljøet er av nasjonal interesse på grunn av Svinøyas og Bukkedaudens nærings- og byutviklingshistoriske rolle i utviklingen av Svolvær fra fiskevær til by. Historien formidles gjennom øyenes beliggenhet samt den godt bevarte bebyggelsen og bebyggelsesstrukturen som viser et mangfold av funksjoner som er knyttet til handelsstedet.
    kulturmiljøkategori
    • Kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse
    datafangstdato
    • 2012-04-26T00:00:00Z
    førsteDigitaliseringsdato
    • 2012-04-26T13:05:49Z
    kulturmiljøid
    • K106
    informasjon
    • I 1820-årene vokste Svinøya frem som et handelssenter. Kulturmiljøet er selvgrodd og de ulike funksjonene som er nødvendig i et kystsamfunn kan ses i bygningenes utforming. På Svinøya er bygningsmiljøet er godt bevart og omfatter en væreiergård, flere bolighus, rorbuer, flere store brygger, butikk og fiskebruk. Dagens fiskebruk/industrimiljø er fra tidlig 1900-tallet og er fremdeles i drift. Bukkedauen tilhørte fiskeværet Svinøya og hvor det ble oppført brygger og lagre der noen fortsatt står i dag. Faglige råd for forvaltning Generelle råd De etterfølgende faglige rådene skal bidra til å ivareta kulturhistoriske og arkitektoniske verdier i forvaltningen av kulturmiljøet. Verneverdiene forutsettes ivaretatt av kommunen i deres plan- og byggesaksbehandling. Dette gjelder både hensyn til viktige enkeltbygg, kulturminner, grøntområder og kulturlag innenfor kulturmiljøet samt landskapsrelaterte og strukturelle sammenhenger. Kommunen kan bruke rådene som bestemmelser i kommune-, område- eller detaljplaner. I det tilfelle kan det være hensiktsmessig at anbefalingen «bør» erstattes av «skal». Dette vil gjøre rådene juridisk bindende, og bidra til å sikre en god forvaltning av kulturmiljøverdiene. Landskapsnivå • Utbygging og utfylling av sjø- og havneområder som visuelt og funksjonelt skiller den historiske byen fra sjøen bør unngås. • Tak bør vurderes som del av byens taklandskap og behandles som en del av tiltakets samlede arkitektoniske uttrykk. Ved eventuelle nybygg og ombygginger bør tekniske anlegg, som heisoppbygg og ventilasjonsanlegg m.m., integreres i den arkitektoniske utformingen. • Ethvert tiltak innenfor kulturmiljøet bør ha gode visuelle kvaliteter både i seg selv, i forhold til tiltakets funksjon, og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering. Områdenivå • Ved brann eller annen uopprettelig skade bør ny bebyggelse gjenoppbygges som rekonstruksjoner på dokumentert grunnlag. • I tilstøtende randområder bør nye tiltak ikke redusere opplevelses- eller bruksverdien knyttet til det historiske bymiljøet. • I kulturmiljøet bør historiske bygningshøyder og gesimshøyder være førende for eventuelle nybygg. Den historiske bebyggelsens karakteristiske volum med skala og proporsjoner, samt plassering av bygninger bør videreføres ved nye tiltak. • Bebyggelsesmønsteret, torgene, og gatestrukturen er en viktig del av kulturmiljøets historie og bør bevares og videreføres. Objektnivå • Ved vedlikehold og utbedring bør kulturhistoriske og arkitektoniske verdier som knytter seg til de historiske byggenes detaljer bevares, derav material- og fargebruk, dør- og vindusutforming og øvrige bygningsdetaljer. Originale bygningsdeler bør bevares, dersom disse er tapt bør de rekonstrueres etter historiske forbilder. • Stedegen byggeskikk og håndverkstradisjon bør opprettholdes og videreføres ved eventuelle nye tiltak, herunder endringer, til-, på- og nybygg. Ved eventuell oppføring av tilbygg bør tilpasses eksisterende bebyggelse og underordnes denne. • Der det er gjennomført uheldige tiltak som har svekket kulturmiljøets egenart bør det gjennomføres byreparasjon i form av tilbakeføring og gjenoppbygging som viderefører den lokale byggeskikken. • Den historiske fargepaletten bør videreføres, eventuelt tilbakeføres på dokumentert grunnlag. Elementnivå • Tekniske innretninger, herunder også skilt og reklame, bør gis en diskret utforming og ha en plassering, materialbruk og fargevalg som harmonerer med kulturmiljøets karakter. • Eksisterende logoer og skilt av kulturhistorisk betydning bør sikres. Nye skilt bør utformes med utgangspunkt i kulturmiljøets historie. • Karakteriserende elementer som kaifronter og ev. kraner bør ivaretas. • Eksisterende trapper, forstøtningsmurer, hageanlegg, gangveier og andre konstruksjoner som er karakteristiske for kulturmiljøet bør bevares eller tilbakeføres. Utbedring bør skje ved bruk av tradisjonelle materialer og teknikker. • Grønt- og hageareal samt verdifulle trær bør bevares.
    beliggenhet
    • Svolvær ligger i Lofoten i Vågan kommune. Kulturmiljøet ligger på to øyer rett utenfor Svolvær sentrum.
    utbyggingsperiodeÅrstallFra
    • 1820
    utbyggingsperiodeÅrstallTil
    • 1920
    kulturhistoriskKontekst
    • ikke registrert
    by
    • Svolvær
    kommune
    • Vågan
    fylke
    • Nordland
    endret
    • 2023-05-11T14:30:06Z
    opphav
    • Riksantikvaren, Hovedkontor
  • K108

    https://api.ra.no/kulturmiljoer/collections/kulturmiljoer/items/K108
    navn
    • Levanger Sentrum
    nasjonaleinteresser
    • Levanger sentrum har bevart mye av særpreget som treby fra slutten av 1800-tallet, og har en spesiell byplanhistorie etter flere store branner. Levangers byutviklingshistorie er spesiell fordi den gjenspeiler bygningslovgivning og byggeskikk over tid. Byen er pioner når det gjelder bygningslovene av 1845 og 1896 og har en av de få enhetlige bebyggelsene i Norge fra den korte perioden mellom bygningsloven av 1896 og murtvangsloven av 1904. Byen var det eneste større tettstedet som unngikk omfattende bombing under krigen. Levanger sentrum ble midlertidig fredet 10. desember 2008. De nasjonale interessene vil bli nærmere avklart gjennom fredingssaken
    kulturmiljøkategori
    • Kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse
    datafangstdato
    • 2012-04-26T00:00:00Z
    førsteDigitaliseringsdato
    • 2012-04-26T13:31:09Z
    kulturmiljøid
    • K108
    informasjon
    • I 1846 brenner byen, og hele byen ødelegges. Norge fikk sin første bygningslov i 1845, og loven anga hovedform for nye byplaner og dimensjonen for gater og plasser. Videre stilte loven nye og strengere krav både til brannsikring og trafikkorganisering. Levanger var den første byen som ble planlagt og bygd opp etter den nye loven. Byplan fra 1846 var en rutenettplan; dette ga utvidelsesmuligheter i flere retninger. En tverrgående parkakse omtrent midt i byen var brannskille. Levangerplanen ble utformet etter datidens internasjonale og enerådende byplanidealer. Det var en ren gateplan med et regelmessig, ensartet gatenett og en lukket kvartalsbebyggelse. Det var enkelt å stikke ut nye tomter, og gjenreisningen gikk raskt. Differensieringen mellom gatene var liten, veksten foregikk i tre retninger og det var funksjonsblanding mellom boliger, forretninger og husdyrhold. Bebyggelsen besto hovedsakelig av rektangulære, laftede 2-etasjes trehus, ofte kjøpt inn fra omlandet. Husene hadde saltak, og fasadene var i enkel empirestil. Uthus og verksteder var i bakgårdene. Det var stor forskjell i boligstandarden, og enkelte store trepaléer dominerte den øvrige bebyggelsen. Ny brann i 1877, men byen bygges opp etter samme plan. All bebyggelse lå innenfor bygrensen; dvs. omtrent ved nåværende stadion. I 1897 brant byen nok en gang; 400 hus brant ned. Norge fikk ny bygningslov i 1896, og denne stilte strengere brannkrav enn 1845-loven. Tiden rundt århundreskiftet var en oppgangstid for Levanger, og mange var redde for at murtvang ville hindre rask gjenoppbygging av byen. Den nye lovens minimumskrav til brannsikring, brannmur mellom husene, ble oppfylt, og i løpet av et års tid var byen gjenreist etter hovedprinsippene i 1846-planen. Endrede planidealer bidro til at det likevel ble noen endringer; 1897-planen ble mer differensiert og gradert. Enkelte gater sto fram som mer betydningsfulle og dette ble markert med aksevirkninger og beplantninger. Aksene fikk klare fondmotiver: jernbanestasjonen (1900) i enden av Sverres gate og Røstad skole (1903) i forlengelsen av Kirkegata. Brusve Nedre lå fra før i fond i Brugata, og det var planer om et bygg på Staup som skulle ligge som fondmotiv for Sundgata og brua. Gateløpene skulle være åpne ned til sjøkanten; bryggene fikk ikke stenge utsikten. Intensjonen var å gi byen en klarere og mer ordnet struktur. Viktige gatehjørner ble markant ved at det ble oppført trepaléaktige bygninger med forretninger i 1. etasje og bolig i 2. etasje. Disse bygningene ble utstyrt med rik dekor, ofte med hjørnetårn. Noen viktige bygg fikk en bevisst sentral plassering og ble oppført i stein og mur. Lærerskolen oppført i 1899 og tegnet av arkitekt Axel Guldahl er eksempel på dette. Parkaksens betydning ble styrket i 1897-planen og skulle bidra til å differensiere gatenettet. Kirkegata ble byens hovedgate; Sjøgata og området ved bryggene hadde tidligere vært det viktigste området. Levanger kirke tegnet av Karl Norum ble innviet 1902 (skal behandles som fredet). Jernbanen ble anlagt på et sumpområde, delvis uegnet til bebyggelse, ut mot elva. Den tok opp et stort areal og ble byens grense mot øst. Både stasjonsbygningen og lokstallen er tegnet av arkitekt Paul Due (begge er fredet). De sto ferdige til jernbanens åpning i 1900. Etter Ålesunds brann ble det i 1904 innført murtvang i alle norske byer. Siden Levanger ble hurtig gjenoppbygd etter 1897-brannen og ikke har opplevd store branner etter den tid, består byen fortsatt hovedsakelig av trearkitektur fra perioden 1897 – 1904. Dette er hovedsakelig to-etasjes laftede trepanelhus med innslag fra tysk jugend- og sveitserstil. Typisk fasade mot gata hadde høvlet, liggende panel med not og fjær. Under vinduene ble panelet oftest montert stående. Rikt dekorert og profilert listverk rundt dører og vinduer var vanlig. Vinduene hadde kryss- eller T-post. Våningshuset og portrommet ble bygget som en lukket vegg rundt kvartalet. Uthusen lå i bakgården, rygg mot rygg på eiendomsgrensen. Områdene var ikke sonedelt; både hovedhusene mot gata og uthusene i bakgårdene huset ulike funksjoner. Hovedtrekkene i byplanen fra 1846 følges fortsatt, og store deler av trebebygelsen oppført i perioden 1897-1904 er bevart. Den største delen av eksisterende bebyggelse i sentrumsområdet er fra perioden 1897 -1945. Levanger har ikke vært utsatt for brann siden 1897 og er den eneste byen i Nord-Trøndelag som ikke ble bombet under siste krig. Den gamle trebebyggelsen har unngått omfattende riving bl.a. ved at nye funksjoner har blitt lokalisert til andre steder.
    beliggenhet
    • Delområdet omfatter kvartalsbebyggelsen i sentrum mellom Sjøgata i vest og jernbanen i øst.
    utbyggingsperiodeÅrstallFra
    • 1850
    utbyggingsperiodeÅrstallTil
    • 1900
    kulturhistoriskKontekst
    • ikke registrert
    by
    • Levanger
    kommune
    • Levanger
    fylke
    • Trøndelag
    endret
    • 2023-05-11T14:30:06Z
    opphav
    • Riksantikvaren, Hovedkontor
  • K109

    https://api.ra.no/kulturmiljoer/collections/kulturmiljoer/items/K109
    navn
    • Namsos Sentrum BSR
    nasjonaleinteresser
    • Namsos sentrum bygget på rutenetts-planen er, slik det framstår i dag, en god dokumentasjon på en intakt plan utarbeidet av B.S.R. Videre er det et godt eksempel på den tidlige etterkrigstidens byggeskikk. Bygningene i Gjenreisningsområdet er i hovedsak autentiske når det gjelder hovedform, konstruksjon og materialer. Byen og bygningene forteller bl.a. om byggeteknikk, materialbruk, planløsning, husenes innbyrdes forhold til hverandre, stil og estetiske normer i etterkrigstida, bestemt ut fra planen som ble godkjent i 1941. Fogdgården fra 1897 som ble delvis ødelagt i bombardementet i 1940 er fredet.
    kulturmiljøkategori
    • Kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse
    datafangstdato
    • 2012-04-26T00:00:00Z
    førsteDigitaliseringsdato
    • 2012-04-26T13:44:51Z
    kulturmiljøid
    • K109
    informasjon
    • I løpet av de fem årene tyskerne var i Namsos, sto de for en voldsom militær byggeaktivitet. Imidlertid gikk oppbyggingen av nærings- og boligbebyggelse i sentrum sakte; det var mangel på alle salgs byggematerialer. BSR anså tre som det eneste naturlige bygningsmaterialet i Norden, og intensjonen var å anvende det i størst mulig grad i Namsos sentrum. Dette var helt i tråd med tradisjonen i sagbruks- og trelastindustribyen Namsos. I gjenreisningsbebyggelsen er tre sammen med mur de mest brukte materialene, og de er brukt på en nøktern og enkel håndverksmessig måte. Trepaneler og pussede murflater var det vanligste fasadeuttrykket, og skifer det vanligste takmaterialet. Bygningsvolumene besto i hovedsak av enheter på 2 etasjer med konvensjonell saltaksform med takvinkel på rundt 30 grader. Byggeskikken preges av enkle, klare og homogene former typiske for 50- og 60-tallets arkitektur. Namsos kirke ble ferdigbygd 1960. Den er tegnet av arkitekt Ola B. Aasness. Byplanen er i stor grad fulgt opp, og bygningene i bykjernen er gode eksempler på gjenreisningsarkitektur, både når det gjelder internasjonale, nasjonale og regionale stilidealer i perioden. En del bygninger er ombygd og ødelagt, men gjenreisningsarkitekturen er ennå ganske lett å lese. De fleste bygningene er fortsatt autentiske når det gjelder form, konstruksjon, materialbruk og opprinnelig miljøsammenheng, men det er gjort forandringer m.h.t. overflate, farger, vinduer og dører.
    beliggenhet
    • Delområdet omfatter kvadratursbebyggelsen i sentrum. Området avgrenses i sør av fjorden, og i nord av Skolegata.
    utbyggingsperiodeÅrstallFra
    • 1940
    utbyggingsperiodeÅrstallTil
    • 1960
    kulturhistoriskKontekst
    • ikke registrert
    by
    • Namsos
    kommune
    • Namsos
    fylke
    • Trøndelag
    endret
    • 2023-05-11T14:30:06Z
    opphav
    • Riksantikvaren, Hovedkontor
  • K11

    https://api.ra.no/kulturmiljoer/collections/kulturmiljoer/items/K11
    navn
    • Verdensarven Vestnorsk fjordlandskap, Geirangerfjorden
    kulturmiljøkategori
    • Verdensarv
    vernedato
    • 2010-07-31T00:00:00Z
    vernetype
    • Verdensarvstatus (UNESCO)
    datafangstdato
    • 2012-02-16T00:00:00Z
    førsteDigitaliseringsdato
    • 2012-02-16T14:47:26Z
    kulturmiljøid
    • K11
    informasjon
    • Verdsarven Vestnorsk fjordlandskap omfattar Geirangerfjorden i Møre og Romsdal og Nærøyfjorden i Sogn og Fjordane. Dei to spektakulære fjordområda ligg 120 km frå kvarandre og er eksempel på klassiske fjordlandskap i geologisk tyding. Dei viser utviklinga av landskapet frå siste istid og fram til i dag. Begge områda er døme på unge, aktive isbrelandskap. Spor i landskapet viser at fjordområda har vore brukte av menneske sidan isen trakk seg tilbake for 10 000 år sidan. På små flater langs fjordane ligg gardsbruk, og på berghyllene over fjorden ligg fjellgardar. Dei fleste av dei er no fråflytta. Gardane ligg på stader som gir vern for snø- og steinras. Bosettinga viser at det har vore drive eit nøysomt jordbruk tilpassa ein farefull, men samstundes rik natur. Fleire av dalane i fjellet har setre. Områda er lite påverka av menneske. Utanfor tettbygde stader er det få synlege tekniske inngrep som til dømes kraftledningar mellom brear, snaufjell og fjord. Geirangerfjorden og Nærøyfjorden er difor dei største urørte fjordlandskapa i Noreg. Geirangerfjordområdet Inn mot vasskiljet deler Storfjorden seg i tre storfelte fjordarmar. Tafjorden, Sunnylvsfjorden og den slyngande Geirangerfjorden utgjer tyngdepunktet i det nordlege delom- rådet. Her har samspelet mellom is, berggrunn og fossande vatn forma eit fjordlandskap med unike kvalitetar. I dei alpine fjellområda som skil fjordane ligg frodige seterdalar, og på rassikre berghyller i dei bratte fjellsidene ligg ei rad gamle gardar med stor kulturhistorisk verdi. I området er artsrike rasmarker og varmekjær lauvskog døme på særprega og sjeldsynte naturtypar med interessant planteliv. Mellom ei rekke insekt er mnemosynesommarfuglen den mest kjende. I området finn ein alle dei fire hjortedyrartane i Noreg, elg, hjort, villrein og rådyr. Vestnorsk fjordlandskap vart innskreve på Verdsarvlista, lista over verda sin kultur- og naturarv i 2005.
    kulturhistoriskKontekst
    • ikke registrert
    kommune
    • Stranda
    fylke
    • Møre og Romsdal
    endret
    • 2023-06-30T09:11:23Z
    opphav
    • Riksantikvaren, Hovedkontor
  • K111

    https://api.ra.no/kulturmiljoer/collections/kulturmiljoer/items/K111
    navn
    • Steinkjer Sentrum BSR
    nasjonaleinteresser
    • De største verdiene knytter seg til reguleringsplanen utarbeidet av BSR v/ professor Sverre Pedersen og noen enkeltbygninger fra gjenreisningstiden. Selv om noen av de karakteristiske trekkene i BSRs 42-plan ble modifisert eller fjernet i revisjonen av planen etter krigen, er hovedtrekkene i planen fortsatt lett lesbare. BSRs akvarellillustrasjoner viser bebyggelse i et nyklassisistisk formspråk, men etterkrigstidens arkitekter tok avstand fra dette, og funksjonalismens formspråk preger gjenreisningsarkitekturen. Svært mange av de offentlige bygningene ble tegnet av arkitekt Sverre Olsen, og Samfunnshuset fra 1951 er det beste eksempelet på hans funkisarkitektur. Den mest verneverdige delen av gjenreisningsbyen er i Kongens gate fra ”Byporten” (42/43) på Sørsida over brua og den sydligste delen av Nordsida. Et karakteristisk trekk ved Steinkjers etterkrigsarkitektur er bruken av mineralittpuss.
    kulturmiljøkategori
    • Kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse
    datafangstdato
    • 2012-04-26T00:00:00Z
    førsteDigitaliseringsdato
    • 2012-04-26T14:17:41Z
    kulturmiljøid
    • K111
    informasjon
    • Allerede 10. september 1940 var gjenreisningsplanene for Steinkjer, Namsos og Molde ferdige, men disse ble trukket tilbake av okkupasjonsmakten. Endringsforslag ble utarbeidet og underlagt ytterligere arkitektonisk behandling i form av utførlige fasadeskisser og modeller. De nye planene ble endelig stadfestet av departementet oktober 1942. I Steinkjer ble det meste av det tidligere gatenettet beholdt både på Sørsida og Nordsida, men alt ble mer oversiktlig; kvartalene ble større, gatene ble bredere og med fortau. Ett av målene med den nye reguleringsplanen var å skape en mer oversiktlig hovedgate i sentrum. Kongens gate ble utformet som byens hovedgate, både forretnings- og trafikkmessig; 24 meter bred, allé-beplantet fortau og 2- og 3-etasjers murgårder i et nøkternt formspråk. Gårdene ble planlagt med forretninger i gateplan og kontor- og beboelsesarealer i de øvrige etasjene. Kongens gate fikk sin byport i sør ved nr. 41 (Meieriets kontor- og internatbygg) og 42 (Elektrisitetsbygget). Ut fra funksjon var ny bru over elva helt nødvendig, men den var også et viktig element visuelt og trafikkmessig. En del gater har bevisste fondmotiv, f. eks. Brannstasjonens tårn og Regimentsboligen. Det ble foreslått plasser ved begge bruhodene, og på Sørsida er det i dag torg slik som i planen. I tillegg var det både i 1925- og 1942-planene lagt inn en stor plass på Sørsida. 42-planen viser et stort ”Forum” (70m x 80m) i Kongens gate i kvartalet Ogndalsveien – Svein Jarls gate. Dette fantes allerede i Pedersens 1925- plan, men ikke i 1940-planen og kom muligens inn i 42-planen etter påtrykk fra tyskerne. Rundt plassen var det inntegnet bygninger til kulturelle formål. Forumet ble tatt ut av planen etter krigen og er ikke realisert. Regimentsboligen er i dag et viktig fondmotiv i Svein Jarls gate slik som vist i planene. Det mest radikale forslaget i reguleringsplanen var nok forslaget om promenade langs elveskrentene. Intensjonen var å understreke elva som et dominerende trekk i bybildet. Før krigen var elevskrentene stort sett ubebygde, men noen steder brutt av en mer tilfeldig bakgårdsbebyggelse. Alt dette skulle erstattes med en ubebygd elvepromenade. Naturlig nok var grunneierne lite interessert i at elva skulle endres fra en kommunikasjonsåre til noe estetisk og visuelt. Vest for jernbanen på Sørsida var det forslag om en markedsplass med torghall på Snippen nede ved havna. Dette ble ikke realisert. Detaljerte BSR-akvareller illustrerer mange av forslagene som reguleringsplanen beskriver. BSRs 42-plan kombinerte det nyklassisistiske byplankonseptet med barokke elementer som fondmotiver og stjerneformede plasser. Et eksempel på dette er den stjerneformede plassen på Sørsida der Kongens gate tar en ny retning før den går i bru over elva. Pedersen kalte seg selv et barokkmenneske. Med de planrevisjoner som ble foretatt etter krigen ble de sen-funksjonalistiske bygningsidealer mer markante på bekostning av de tidligere planers nyklassisistisk byplankonsept. I sin hovedutforming preges byen av BSRs reguleringsplan sammen med de revisjoner som ble foretatt etter krigen. Den første etterkrigsarkitekturen er overveiende funksjonalistisk. Mange av byggene er tegnet av Sverre Olsen, med det S-formede Samfunnshuset som det viktigste.
    beliggenhet
    • Delområde Sentrum har tilnærmelsesvis samme avgrensning som BSRs plan fra 1942. Øverbyen (Eirik Jarls gate, Svein Jarls gate, Peter Egges gate) også kalt ”Påssåby´n” gjenreist vinteren 41-42 inngikk i BSRs plan.
    utbyggingsperiodeÅrstallFra
    • 1940
    utbyggingsperiodeÅrstallTil
    • 1965
    kulturhistoriskKontekst
    • ikke registrert
    by
    • Steinkjer
    kommune
    • Steinkjer
    fylke
    • Trøndelag
    endret
    • 2023-05-11T14:30:06Z
    opphav
    • Riksantikvaren, Hovedkontor