Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Rundrøys, tydelig i terrenget, men uklart markert. Stort dypt krater med gang i N. Røysa er gressbevokst med enkelte småtrær. Steinene som er synlige er mosekledte. Krateret opptil 1,5m dypt, br 3m, l 5m i retning N-S med kratergangen i N. Muligens krater fra krigen D ca 7m, h ca 1m. 40m NNØ for denne ligger en gravhaug, 004686
Gravrøys. Lagt delvis over bart fjell. Bygd av mellomstor rundkamp. Stor plyndringsgrop i toppen og mot Ø. D 20-25m, h 4m. I lokal tradisjon blir fjellknausen omtalt som "Brurahaugen". Sagnet forteller at haugen var stedet der unge jenter som skulle gifte seg ble kledd og pyntet til bryllupp. To av brudene skal også ha forsvunnet inn i haugen.
På toppen av Vehammaren, mellom ryggen på hammaren og fjellfoten, flater terrenget ut og danner en kupert slette med flere lave, langstrakte knauser som veksler med gressmark og store blokker. Lengst vest, på sørsida av ryggen på Vehammaren, er et søkk i terrenget, som skråner bratt ned mot sjøen. Her er tre uregelmessige rygger som løper omtrent parallelt med den nordvendte ristningsflaten på Vehammaren 1, og i ulik høyde, som «trappetrinn» fra ryggen av Vehammaren og ned i søkket mot sjøen. Det er ristninger dels på de sørvendte framspringene (=rückseite (Bøe 1932)) lengst vest, dels på knausene på flaten på baksiden/toppen av Vehammaren, dels på jordfaste steiner lengst øst. Området hører til bnr. 3.
Det er registrert 32 ristningsfelt – Bak Vehammaren 1–32 – med til sammen 197 figurer. Feltene 1, 2, 4–7, 15, 21, 23, 26 og 29 er dokumentert av Bøe, de fleste under betegnelsen «Rückseite des Hammaren» Baksida av Hammaren (1932:50–51; Taf. 8–9). Hallström har dokumentert feltene 1, 2, 4–7, 17, 21 og 23 (1938). De fleste feltene på knausene på toppen av Vehammaren ble avdekket i samband med Bakkas undersøkelser i 1963, og er dokumentert av ham i 1976. I perioden 1993–97 er det funnet seks nye felt (8, 25, 27–30), og nye figurer på felt 4, 5, 7 og 10 (tils. 21 nye figurer). Pr. 1999 er alle figurene som Bakka har registrert, gjenfunnet, mens to figurer registrert av Bøe (Bøe 183–184 = felt 31) og en figur registrert av Hallström (VI:103 =felt 32), ikke er gjenfunnet (tils. tre figurer). Pr. 2010 mangler det kalkering av felt 2 A, 8 og 25, og i tillegg bør deler av felt 2 E (gruppen Bøe 150–153) og felt 6 nykalkeres.
Alle feltene som står i sørvendte flater er i svært dårlig forfatning, noe som også bemerkes av Bøe (1932:50–51). Flere steder er det store avskallinger (eksfoliasjon), og partier av vitringshuden er løsnet fra det friske fjellet under. Bergflatene er også svært overgrodd med lav, og i sprekker mellom ristningsflatene vokser mye gress og lyng. Feltene i nordvendte flater på knausene på flaten på toppen av Vehammaren er i bedre stand, selv om de også er tilgrodd med lav, og gress og lyng vokser i sprekker og rundt kantene av ristningsflatene. (Lødøen & Mandt 2012)
Kontrollregistrert etter SWECOs miljøovervåkingsprogram, januar 2019. Tydelig, klart markert. Delvis avkuttet av erosjon/veg i NV, påkjørte masser ved siden av mot Ø/ØNØ.
I skråningen: Gravhaug. D ca 10m, h 0,5m.