Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Røysa som blir kalla "Langerrøyso", er kring 45 m lang NNV-SSO, 6-8 m brei og opp til 1 m høg. Ho er bygd av 0,1-1,0 m store steinar/blokker som for ein stor del er tilgrodde med mose. 6 m frå nordre kant av røysa ligg ei ca. 1 m lang helle i eit grunt søkk. Breidda på hella er vanskeleg å avgjera avdi ho står på skrå ned i røysa. 11 m frå nordre kant av røysa er det eit kring 8 m. langt, 2 m vidt og opp til 0,75 m djupt søkke. I søkket står det ei ca. 2 m lang, 0,8 m brei og 0,1 m tjukk helle på kant. Hella kan ha utgjort austre langveg i ei kiste. 2 m frå søre enden av røysa er der eit søkk som er kring 1,6 m langt, 0,5 m breitt og opp til 0,7 m djupt. Ved nordre kant av søkket ligg det to heller. Røysa har elles fleire sår og ser ut til å vera noko omrota. Det veks lauvtre og einer på røysa. Frå Aksdal, 2004: Grunneigar rydda i 1996 skog og kvist i området og fornminnet var svært godt synleg. Nokre år seinare er situasjonen slik at oppskotet har vokse tett og røysa ikkje er til å sjå lenger.
Fornminne: Tuft, den er ei rektangulær nedgraving, ca 4 x 5-6 m, orientert øst-vest. Har utydelige veggvoller. Antydningene til voll er sterkest i øst. I vest-nordvest går det en sti/dyretråkk som kan ha forstyrret en eventuell voll.
Røysa er kring 15 m i tverrmål og kring 1 m høg. Ho er klårt markert, bygd av kanta, nakne steinar/blokker, 20-50 cm store. I vestre kant står ei eik. I midten er det eit grunt søkk, der det i austre kant ligg ei helle på skrå. Elles er røysa noko omrota.
Røysa er 9 x 2,5 m i VSV-ONO og opptil 0,5 m høg. Ho er bygd av 0,1 - 0,7 m store steinar/blokker som er noko mosegrodd og langs kantane er røysa dekka av lyng. Røysa verkar omrota og utkasta, særleg i S, der ei klar avgrensing er vanskeleg å gje.
Helleren er 5-6 m vid i opninga, 5 m djup og 3-4 m høg. Tilleggsopplysningar: Knut Johan Nerhus registrerte helleren i 1988 som lok. KJN-7. Han skildrar helleren slik: Ingeridhidleren er stor. Det har vore arbeidd i over minst 40 m i breidda, store avfallsmengder som går ut i vatnet. 7 m djupt horisontalt fjellhol på midten, ståhøgd. Helleren er nedrasa mot sør. Det ser ut som helleren kan ha gått ned i vatnet. Bakstehellermerke.
"Apaldhaugen" ligg tett ved søre kyrkjegardsgjerde og tett V for den nye vegen. Han var svært øydelagd alt i gamal tid, og det finst inga opplysning om storleik. Her skal vere funne nokre gravkister, og i ei av dei ei leirkrukke, som lenge fanst på kontoret på amtskolen, men smuldra vekk. Restaurert 1976 til 15 m tvm., og 1,5 m høg etter søkegraving 1973 (Per Fett). Haugen ligg idag som ein O-V-gåande, grasvaksen låg rygg, kring 10 x 15 m vid. På haugen veks fleire store lauvtre.
Røysa måler 9 m i tverrmål og er 1/2 m høg. Ho er dekt med grastorv, men steinar stikk fram i dagen. Røysa er avflata på toppen, der det står ein bautastein; reist i 1909 til minne om Sir William Gordon. Lendet kring røysa er steinete beitemark. 18 m NO for røysa ligg restane av ei anna røys. Berre den vestlegaste delen er att. Tverrmålet tykkjest ha vore kring 7 m. Høgda på den attverande skalken er knapt 0,5 m. Røysresten er dekt med grastorv, men det stikk steinar i dagen langs kanten.
Steinen er 4 m lang og 2,25 m brei og hallar mot vest. Der er ca. 30 groper. Dei største gropene er inntil 10 cm i tverrmål og er inntil 4 cm djupe. Dei fleste er mindre og grunnare. Ei av gropene er oval, 18 cm lang og opptil 5 cm brei.