Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Dyregrav/kullgrop. Rektangulær form med lengderetning N-S. Flat bunn. Noe kull i S-del av bunnen. Ingen voll. Bevokst med furutre og kratt. Indre d 4 x 2m, dybde 0,50m.
Fornminne 1: Grop, 4,5 m i NØ-SV retning, ytre lengde 4,8 m i SØ-NV retning,indre lengde SØ-NV 3 m. Gropa er i det vesentlige dannet av en stor hauglignende voll i SØ, lengde 3 m, bredde 2 m, høyde 0,7 m. Veggen i NV er slak, SØ veggen bratt og konveks, i SV munner gropa ut i terrenget. Bunnen er ei NØ-SV orientert renne, dybde 0,3-0,8 m. 10 m lenger N, opp i bakken: Fornminne 2: Også ei grop, flatbunnent med åpning i S, ca 3 x 4 m, dybde 0,30,6 m. 2 m N for fornminne 2: Fornminne 3: Ei lita grop, diameter 2 m, dybde 0,5 m med dypeste punkt i S. 20-25 m NNV for fornminne 1: Fornminne 4: Ei grop med steinete bunn og stor voll i Ø. Østveggen dannes i stor grad av vollen som ligner en haug, avrundet trekantet med ene siden mot gropa, høyde ca 0,7 m. Vestveggen er konveks, østveggen bratt og strak. Gropas lengde N-S 3,8 m, indre lengde Ø-V 3 m. Vollens diameter ca 2,5 m. Gropas dybde 0,8 m målt fra topp av voll, målt N-S ca 0,6 m. Gropa er dekket av gress, mose og blåbærlyng. Området har mye skjørbrent stein under mose og torv.
På berg: Rundhaug. Noe uklart markert. Stein- og jordblandet. Forsenkning i toppen. Mindre grop mot SV, d 1m, dybde 0,2-0,3m. Et par større bruddstein ligger veltet ut nedenfor haugen i S. Noe av haugens S-side ser ut til å være fjernet. D 11m, h 1,5m.
Gammel gjennomfartsvei (Moraveien), en del av Kongeveien, vei med middelalderopphav. Veien ble opprustet til Kong Ocar II kroningsfert til Trondheim i 1873 og fant da i grove tekk sin nåværende form. Veien fikk da status som kongevei og var den beste forbindelsen mellom Oslo og Trondheim gjennom Østerdalen. Fram til den nåværende riksveien ble bygget et stykke ut på 1900-tallet var kongeveien den enese, brukbare forbindelsen mellom Koppang og rendalen. Kongeveien krysset Glomma over Koppangsøya, fortsatte forbi Bakken, Hamarn, gjennom Nordstu Koppang Gård, passerte i sørkant av Koppang sentrum, gjennom Tekna og Elvlia. Videre forbi Elvlia er veien ikke oppspist av andre veier, her begynner den egentlige Moraveien. På kartbladet CR 084-5-3 har veien kommet opp de hardeste stigningene fra Koppang og begynt på de flate furumoene inn mot Varpåsen og Mora. Her ligger veien på "hardbakke", godt drenert, steinet karrig morenegrunn. Veien har holdt seg overraskende bra på tross av minimalt vedlikehold kombinert med en del biltrafikk og trafikk med skogsmaskiner. Veien er skadet i oppstigningen ved Vestre Varpåsen, nord for kraftlinja, av vann som har rent langs veien. Den har også skader i nedstigningen ned fra Østre Varpåsen. Disse skadene har også sammenheng med bruk av skogsmaskiner. På en strekning over et par hundre meter nord for Rokstuveikrysset, utenfor kartbladet, er all finmassei veien vasket vekk. Imidlertid har veien det samme flate, nennsomme, skogstiaktige preget som den hadde på 50 og 60 tallet. Traseen er den samme, grøftene langs veien like grunne og forsiktige. Hjulsporene er litt dypere enn før, noe stein stikker opp, men veien er ikke nedkjørt. Litt flekkvis grusing kunne nok gjøre seg. Hvilke stier og tråkk som har dannet grunnlaget for den nåværende Moravei vites ikke, men utifra topografiske hensyn er Moraveiens trase den mest logiske overfart mellom de to dalførene. Dette er det veivalg som både unngår myrer og for kupert terreng. En overfart fra Kjemsjølia til Øvre Reset, passerende sør for Vestre Varpåsen, kunne også vært aktuell, men registrator har hittil ikke klart å finne entydige spor etter en slik "teoretisk" vei. På Østre Varpåsen, ved veiens høyeste punkt og like SØ for denne finnes et steinvarp. Ved Moraplassen bodde det folk i vårt århundre. Her var også i gammel tid skyss-stasjon.
OBS ikke nøyaktig stedfestet
Fornminne 1-12: Sti med hulveidannelser, stien er tydeligst markert og orientert nordvestover fra høydekurven 425 m. Sør for dette punktet, en hogstflate på høy bonitet, det er ikke godt å spore en gammel vei her. Startpunktet for stien på høydekurven 425 ligger 160 m Ø for Frøsa og 590 m c-c NNV for jernbanen. 175 m lenger opp krysser stien en driftsvei og dreier deretter i mer nordlig retning. Stien er vanskelig å spore, men har enkelte strekninger med godt markert hulvei og det er all grunn til å regne dette som en enhetlig trase. Ved høydekurven 475 m, 75 m N for driftsveien er stiens avstand til Frøsa på det minste 30 m. Her ligger ei steinrøys like på Ø siden av stien. Herfra svinger stien etterhvert noe østover og avstanden til bekken blir raskt større. Ved høydekurven 490 m, 120 m N for driftsveien ligger ei steinrøys like inntil stien. Østover fra denne røysa, på samme høydekote og tilnærmet på rekke, 5 røyser i varierende størrelse, diameter 3-6 m, høyde 0,4-0,7 m. Systemets Ø-V lengde 35-40 m. I tillegg til denne rekka, ei røys 10-15 m N for rekka og 20 m Ø for stien. 10-15 m S for rekka og 35-40 m Ø for stien ytterligere 2 røyser. Området har også noen mindre, dårlig definerte røyser. Etter å ha passert røysene er stitraseen ikke mulig å bestemme eksakt, men antar igjen form som hulvei 30-40 m lenger oppe. Ved høydekurven 500 m slutter den som en 15 m lang, godt markert hulvei. Funnet av røysen og hulveien kan ha sammenheng med sagnet om Frøsålikongen, en lokal størrelse som hadde "stor" gård her en gang i tiden. Ifølge sagnet forsvant gården med svartedauen. I dag er det vanskelig å se at det her har ligget et gårdsbruk av noe størrelse. Den opparbeidede jordveien er heller beskjeden, men det er betydelige områder med svartjord og høy bonitet i nærheten, disse områdene må ha vært gode beiteområder og kanskje også tjent som kornarealer. På tross av iherdig gjennomsøking av Frøsålia har det ikke lykkes å påvise andre steinrøyssamlinger. Riktignok finnes noe røysing 200-250 m lenger N på øversiden av Frøsåliveien, men det er røysing av mindre omfang. Eventuell gård har hatt tungvint adgang til vann. Avstanden til Frøsa erikke mer enn 60-80 m, men terrenget er ulendt. Andre rimelig sikre vannkilder finnes ikke i nærheten. Et par plasser nord for røysene og i østkant av området er plane og horisontale nok til å passe for en hustuft, men det finnes ikke spor over bakken etter hus. 350 m N for røysene, et jernvinningsanlegg, lenger oppe, ei kullgrop. Et sted oppe i Frøsen skal være funnet en bit av en kvernstein.