Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Middeladerkirkegården er i bruk. Mer enn 10 gravleggelser etter 1945. Seneste gravleggelse 2007. Avgrenset av kirkegårdsmur i Ø, terrengfall og murskille i Ø-mur i N. Anslagsmessig avgrensning i S og V.
Middelalderkirkegården er i bruk. Mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 2006. Anslagsmessig avgrensning i Ø, V, og N, avgrenset kirkegårdsmur i N.
Samling nausttufter, bestående av to tufter. Lengst i N, i svakt N-hellende terreng: Fornminne 1: Langoval nausttuft, orientert SSV-NNØ, vinkelrett på tidligere strandlinje (indre del av bekkosen). Tufta er noe uklart markert med litt uregelmessige veggvoller og ikke så lett synlig i terrenget. Lagt på berg. Bakre gavlvegg er jevnt avrundet, fremre gavl er helt åpen. Indre parti av tufta er noe ujevn og tuete. Veggene består av stein og torv. Veggvollens bredde 2 m, høyde 0,5 m. Tufta er overgrodd med mose og lyng. Lengde 8,5 m, bredde 5,5 m. Spredte stein (delvis overgrodd) kan være rester etter båtstø. Disse ligger nedenfor tufta i flukt med tuftas østre langvegg. Ca 14 m SØ for fornminne 1, (målt fra bakre gavlvegg på fornminne 1 til midt på langveggen på fornminne 2) og ca 5 m NNV for dyrket mark, i svakt ØNØ-hellende terreng: Fornminne 2: Langoval nausttuft, orientert VSV-ØNØ, plassert vinkelrett på tidligere strandlinje. Tufta er klart markert og ganske lett synlig. Veggvollene består av bruddstein. Bakre gavlvegg jevnt avrundet, fronten er åpen med enkelte utraste stein. Vollens bredde 2 m, høyde 0,4-0,6 m. Indre parti av tufta noe ujevn. Deler av NV-langvegg er vegetasjonsfri, det øvrige av tufta overgrodd med lyng og mose. Lengde 11 m, bredde 6 m. Ingen synlig spor etter båtstø. I begge tuftene er gulvnivået noe lavere (10-20 cm) enn bakkenivået utenfor.
Det nå så kalte Bjølstad kirkested har en komplisert historie. Den gjenreiste del av stavkirken står ikke på opprinnelig sted, men er flyttet fra gården Bjølstad 2,5 km norvest for dette sted. Den første middelalderkirken sto på Nordre Prestgard på et uavklart sted, jf dog ID 52409, som inneholder enkeltminne kirkegård uten nærmere avgrensing.
Fornminne: Steinalderlokalitet. Funnsted for 2 flintavslag med ca 50 m avstand. Det ene funnet tett inntil, på SV-siden av liten kolle, det andre lenger NV for kollen. Flinten ble plukkket i åkerens overflate.
BODIN (hovedkirke), gnr. 38 Bodin prestegård (Bodin sogn). Eldste omtale av sognet og den middelalderske steinkirken på (gnr. 38) Bodin prestegård er i 1417 (Budina kirkiu sokn a Halogha lande, DN XIV:33). Før dette nevnes en prest ved kirken i 1321 (sira Erlender a Bodhin, DN II:144, AB 115f). Et da allerede eksisterende prestebol nevnes i 1589 (prestegaarden, Thr.R. 82). Den seinromanske steinkirken hadde rektangulært skip med smalere og lavere, tilnærmet kvadratisk kor der lengden var større enn bredden. Veggåpninger og utvendige hjørner var i kleberkvader. Koret hadde portal mot sør, skipet mot vest og nord [samt mest trolig også mot sør]. Fragmenter av to tidligere utvendige lett spissbuede blindbuefriser er remontert på alteret i nyere tid. Buen i korbueåpningen var lett spissbuet. Langs skipets sørvegg innvendig er det registrert et parallelt murløp, muligens fra en eldre bygning. På 1780-tallet er det blitt bygd til en korsarm på skipets sørside. På slutten av 1800-tallet ble større partier av kirken tatt ned og erstattet med nye murer (Liepe 2001:17, Nicolaysen 1903). Ved utgraving i kirken i 1963 ble det funnet 3 brakteater fra tida 1217-63 (Bratrein 1970:note 63). Liepe (op.cit.) vil datere kirken til første halvdel av 1200-tallet, men Håkon Christie antyder en tidfesting til 1100-tallet generelt (Bratrein 1970:48 m/ref.). I 1750 var ”Kirkegaarden med Stoke indhegnet, hvilke her og der fates; uden Port. Blev aftalt at den skulde med Steen indlukes” (Wolff 1942:46). Første kirkegårdsutvidelse skjedde i 1841, mot vest, og deretter er den blitt utvidet ved flere anledninger (Eilertsen 1990:66). Salten var ved reformasjonstiden et av de 20 kannikgjeld i Nidaros bispedømme (Dybdahl 1989:190f). I 1589 var Bodin hovedkirke med Skjerstad, Rørstad og Kjerringøy som anneks. De to første skulle betjenes af sognepresten (samt en domestico sacellano), mens de to siste skulle betjenes av en res.kap. bosatt på Rørstad (Thr.R. 82). I 1743 hadde den ingen annekser men residerende kapellanier på Skjerstad, Rørstad/Folden, Kjerringøy og Saltdal (Mordt 2008:177f). 15. juni 1432 var biskop Aslak Bolt på visitas i Bodin (DN V:617). Prestegården bør ha hørt sammen med (37) Bodøgård, som var lensherreresidens i 1614 (NG 204). Den siste og betydeligste av lensherrene var Preben von Ahnen (1643-69) (Bugge 1932:42). På (37) Bodøgård, drøye 100 m vestsørvest for kirken, ligger en gårdshaug med dimensjonene 65x45 m. Ut fra gjenstandsfunn er den datert til middelalder (Gabrielsen 1998:29). Drøye 100 m øst for kirken heter det Kjerkhaugen (tidligere kalt Tinghåjen).
Fornminne: Steinalderboplass. Mindre grusflate (lengde 15 m, bredde 5 m,orientert N-NØ) som grenser opp mot fast fjell i Ø, fortsetter videre i gressog myrområde i en større flate som grenser mot brattere berg i V: Funnsted for T 21026 a) to flintavslag, b) mulig emne til kniv av grå sandstein. (Tilvekst 1986). Funnstedet er påvist av Einar Westgård.