Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
DOLM ST. COLUMBA(?) (HITRA), gnr. 20 Dolm (Dolm sogn). Eldste sikre omtale av steinkirken på (gnr. 20) Dolm er i sogneprest Johan Størens beskrivelse av Hitra prestekall i 1774 og hvor den kalles Dolmøe Kirke. Reformatsen av 1589 omtaler kun hoffued kircken i Hijtterens prestegieldt. Inntil da hadde benevnelsen vært amundaas (AB s. 117, 117) i 1432, Amundaraas prestdøme (DN V:630) i 1433, Amundoss prestageld (DN V:868) i 1470 og Amundaas prestegeld (OE s. 79, 81, 91) i 1533. Første gang prestegjeldet kalles Hitra (Hytterenz prestegeld) er i 1558 (NRJ V:32b). Eldste betegnelse på Dolm som prestegård er i 1723, og for så vidt i 1661 (Dolme och Wnddaas prestgrd). I og med at Reformatsen 1589 ikke fører opp Undås som annekskirke under hovedkirken i Hitra prestegjeld må kirken på Undås innen denne tid være nedlagt. Trolig kan vi sette nedleggelsen av Undås kirke og Dolm kirkes overtagelse av hovedkirkestatus i samband med navneskiftet fra Amundaraas til Hijtterens prestegjeld. Dette ser ut til å ha skjedd en gang mellom 1533 og 1558. At Dolm ikke er nevnt med skatteytere i 1520-21 har nok sammenheng med at den var en kannikgård. Steinkirken på Dolm er blitt utsatt for lynnedslag og brann ved flere anledninger (1674, 1704, 1771, 1848, 1920) og dermed kraftige gjenoppbygginger. Kirkens skip er temmelig bredt i forhold til lengden, og koret er bredere enn det er langt. Murene er tynnere enn på de vanlige romanske trønderkirkene (1,2-1,3 m). Fortanningsstein som stikker ut av skipets østvegg i sør viser at skipet er bygd før koret. Skipet har motstilte portaler mot nord og sør og har trolig ikke hatt vestportal. Den eneste portalen som trolig er opprinnelig, korets portal mot sør, er rektangulær i utvendig åpning. Her er også det eneste stedet vi finner anvendt enkelte kvader (kleber), i de øvrige portalene og de utvendige hjørner er det kun tuktet bruddstein. Det øvrige murverket består av mye store steiner, og generelt har steinene uregelmessig størrelse. Utvendig på korets nordvegg stikker det fram fortanningsstein for et sakristi som aldri ble bygd. Samlet gir dette et klart inntrykk av at Dolm kirke er bygd i seinmiddelalderen. På grunnlag av skriftlige kilder er tiden rundt 1500 et sannsynlig byggetidspunkt, uansett etter 1432 da Sundulma på dette tidspunkt ble bygslet bort. Dette understøttes av at Dolm var hovedkirke i et seinmiddelaldersk kannikegjeld. Det er ingen tydelige indikasjoner verken i bygningen eller i de skriftlige kilder på at den nåværende kirke skulle være en ombygd eldre kirke, slik Logtun er det. Fram til den siste brannen hadde kirken en døpefont i kleber, daterbar til etter 1300, rimeligvis overført fra den nedlagte kirken på Undås tvers av Dolmsundet (Brendalsmo 2006:411ff m/ref.). I 1589 var Dolm hovedkirke i Hitra prestegjeld (Thr.R. s. 74f). Den hadde da seks annekskirker: Sula og Titran ute på Frøya, Kvenvær og Ulvan på Hitra samt Hemne og Vinje inne på fastlandet. I følge Strøm (1933:3) skal Dolm kirke ha vært viet St. Colban: “Dolm kirke, som i middelalderen var kaldt St. Colbans kirke på Hitr, skal i følge sagnet oprindelig være opført omkring 1250”. I en oppgave over husmannsplasser under Dolm i 1701 (ref. i Fugelsøy 1962:221), finner vi på Hebersvåg husmannen Colbanus Nilsen, f. 1645. Et slikt uvanlig navn på en husmann på Hitra støtter opp under den lokale tradisjon om kirkens dedikasjon. St. Colban kan være en forkortning for den irske helgen St. Columba of Iona, da det ikke finnes noen helgen ved navn Colban (Farmer 1992). Et kirkeflyttingssagn knytter Dolm kirke til kirken på Undås (Bang 1780): “Fra Undaas, beretter man, at Dolmø Kirke skal være flyttet strax før den Sorte Død, og i Begyndelsen være bestemt til en Kirke og et Kloster tillige”. Klosteret kunne ha sitt utgangspunkt i bygningsmessige sider ved kirken, for eksempel sakristiet som ikke ble reist, men mer trolig refererer tradisjonen til at det på gården fantes et herberge for reisende. På 1700-tallet gikk fortsatt leia for jektefarten gjennom Dolmsundet (Schøning II:138). Rett opp/nordvest for kirken heter det Kjerkhaugen, mot nordøst ligger Kjerkvatnet, og en odde i øst heter Likberget. Ingen av topografene har opplysninger om førkristne graver i umiddelbar nærhet av kirken på Dolm. Langs sundet rett ned for kirken, på begge sider, samt på små holmer i sundet, finnes det derimot et større antall røyser og hauger. (Kildegjennomgangm til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
Kirkegården ligger i tunkontekst på en lav rygg i dyrkingslandskap på en elveslette, nær fjorden. Middelalderkirkegården ser ut fra flybilde Nordland 2015 å være lite brukt. Tilstand 27.08.2012 gjelder kirkegårdens tidligere plassering i nordøstre del av dagens kirkegård.
Lite er kjent om kirken eller kirkestedet i middelalderen: eldste omtale av sognet er i 1544 (Veffsne sokenn, DN XIII:676, 677), kirken i 1589 (Dolstad kircke wdi Wefftzen, Thr.R. 79).
Lokaliseringen av den gamle kirkegården er uavklart, men et maleri fra ca, 1860, antyder at den kan ha ligget i kort avstand fra østre korsarm på dagens kirke. Dette var da et område utenfor daværende kirkegårdsmur (Jacobsen 1985:57).
Middelalderkirkegård i bruk. Gravlegging etter 1945. Mer enn 10 gravlegginger etter 1945. Yngste grav 2007. Avgrenset av terrengnivåforskjeller i N, lokallitteratur om kirken i Ø, samt kirkegårdsmur i V og S.
Kulturlandskapstype: Sjøsamisk. Fornminne 1: Hustuft, gammetuft, rund, vises som en C-formet voll i terrenget. Terrengets helling gjør at det ikke er noen voll i N-enden. Vollen er bygd opp av stein og torv. Bregne og gressbevokst, og det står en selje på vollen i SØ. Mål: 3,5 m i diameter. Vollhøyde ca 0,3 m. Vollbredde ca 1 m. Ca 20 m ..... SV: Fornminne 2: Båtstø. Vises som to rekker med større og mindre stein fra litt over flomålet og ned. Støa er rydda for stein og det er fortsatt noen lunner der ettersom den brukes til hytte på stedet. Et søkk i terrenget ovenfor støa kan være et ryddet båtoppsett. Fra flomålet til botn av båtoppsettet er det 5-6 m.
DYPVÅG, gnr. 25 (=88) Prestegården (Dypvåg sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 88) Prestegården, hvis opprinnelige navn er Dypvåg (NG 36), er rundt 1620 (Dybwog kiercke, St.S. 194). Sognet nevnes i 1489 (Dybuogss sogen, Reg. 615), ogkirken har en døpefont i kleber datert til 1150-1200 (Solhaug 2001:36). Kun deler av skipet står igjen etter den middelalderske steinkirken, da koret ble revet i 1759 (Ekroll 1997:242). Nåværende kirke har korsformet grunnplan der det middelalderske skipet utgjør vestre korsarm. Det gjenværende murverket gir ikke grunnlag for nærmere datering, men ut fra det at middelalderkirken ser ut til å ha vært bygd med et smalere og mindre korparti i forhold til skipet, er det rimelig å anta at den er samtidig med eller noe eldre enn døpefonten. Rundt 1620 var Holt hovedkirke med annekser i Tromøy, Østre Moland, Dypvåg og Flosta (St.S. 193ff). Til samme tid var det 13 gårder i Dypvåg sogn, og det ble kommentert at «Her saaes lidet eller jnthett» (St.S. 197). Også i 1561 var det kapellanen ved hovedkirken på Holt som betjente Dypvåg kirke (DN XXI:1097). Under bnr. 4 av (87) Reinsfjell ligger Kirkemyra. Rett vest for kirken heter det Kirkåsen, rett i sør Prestekjærr og tvers av Dypvågkilen i øst Kirkefjell. Rett under Kirkefjell ligger Kobbervikdalen som munner ut i Dypvågkilen, og navnet viser trolig til tidligere sted for utveksling (kaup). Også lenger sør for kirken heter det Prestekjærr, og ut for dette ligger Presteholmene. Disse navnene mer enn antyder at kirken hadde egen prest i tida fram til rundt 1400. (kartreferanse: BU 015-5-1). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårderav NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
DØNNES, gnr. 11 Dønnes (Dønnes sogn). Eldste omtale av den seinromanske steinkirken på (gnr. 11) Dønnes er i 1308-9 (Dynneszmesz kierche, DN XV:1). Vestre del av skipet ble revet og gjenoppbygd i 1865-66, dog bredere og lengre enn det gamle, samtidig som korets østgavel ble senket noe. I 1974 ble et lengre restaureringsarbeid fullført. Middelalderkirken hadde rektangulært skip og smalere, lavere tilnærmet kvadratisk kor der bredden var større enn lengden. Kirken har flere likheter med Tingvoll kirke på Nord-Møre, og for så vidt den noe mindre Sola kirke ved Stavanger. Ved utgravingene på 1960-tallet ble det funnet 356 mynter og brakteater, de eldste fra første halvdel av 1200-tallet (Bratrein 1970:note 63), samt biter av farget vindusglass, en liten englefigur i metall og stykker av et relikvieskrin (Ekroll 1994:108, Coldevin 1974:22f). I 1584 het det at kirken var i så dårlig forfatning at preken helst ble holdt ute på kirkegården, og i 1651 ble kirken sammen med Dønnesgodset kjøpt av amtmann i Nordland Preben von Ahnen. Denne solgte videre til Peder Tønder i 1675, og dennes enke solgte i 1796 kirken til Misjonskollegiet, og i 1824 ble den solgt til ”Dønnes almue” (Coldevin 1974:9ff). I 1589 lå Dønnes som anneks til Alstahaug hovedkirke (Thr.R. 79), i 1743 som anneks til Nesna hovedkirke (Mordt 2008:173). Gården var sentralsted i middelalderen, og på 1230-tallet lå den til Pål Vågaskalm (Soga om Håkon Håkonsson kap. 173). Han var i kongens hird og ble i 1217 sysselmann for en del av Hålogaland (Alstahaug) og to år seinere lendmann, men befant seg likevel seinere i miljøet rundt hertug Skule. Gården ser likevel ikke ut til å ha blitt konfiskert under kronen, for begge sønnene til Pål var i kong Håkons tjeneste fra 1240-tallet av. I 1661 var Dønnes frigård (NG 109). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 02235-81).
Kulturlandskapstype: Bofasthet. Fornminne 1: Hustuft, rektangulær, orientert Ø-V, 7,5 m lang og 6 m brei. Voll 1 m brei og ca 0,4 m høg. Vollen er av torv og jord. Vollen er noe utflytende i V-enden. På innsiden av vollen, fra 0,5 - 1 m innenfor gikk noen "rette groper" i hele vollens lengde. Disse forsenkningene var ca 0,2 m dype. Tufta er furu og rognbevokst i SØ-hjørnet av voller, her en rogn på NV-hjørnet og er einerbevokst i midten og flere stedet på vollen. Er forsenkningene inni tufta skapt av bortråbredde, tømmerstokker eller ? slik som i "Kvængammer". Ca 50-60 m mot Ø: Fornminne 2: Gammel vei. Ca 50-60 m V går gammelveien. Den deler seg i tre med en vei mot fjæra og naustene, en vei mot kirkegården og en vei mot sandmelen og overfarten til Samuelsberg. Den er tegnet som på kartet med rødt. Veien er 1,0-1,2 m brei, og består flere steder av 3 "groper". De to ytterste er sporene etter vognhjul, mens den i midten er selve gangstien. Over bakkekanten ned mot kirkegården har veien gravd seg langt nedi sanden, og ser ut som en typisk hulvei. På det meste har veien gravd seg 60-70 cm ned i bakkekanten. Hjulsporene og stien er ca 10 cm dype, men på kirkegårdsveien har sporene gravd seg ca 25 cm ned i sanden. Gammelveien er godt synlig omkring kirkegården og på "Mobakken". Nedigjennom granskogen er veien utydelig, og ned mot fjæra forsvinner den. Oppover mot Øvremyra er alle spor etter veien borte, men den er likevel tegnet inn etter informantopplysninger.
EFTELØT STA. MARIA OG JOHANNES DØPEREN (hovedkirke), gnr. 45 Sandsvær prestegård (Efteløt sogn). Den romanske steinkirken har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med innvendig apsidal avslutning (NK 406f). Kirken står på (gnr. 45) Sandsvær prestegård hvis opprinnelige navn er Efteløt (NG 375). Kirkegården ble utvidet i 1906 mot sør, øst og vest. I 1395 ble prestbolet ført som prestbolet alt men med skyldstørrelse og sammen med skyldparter i andre bruk av Æftaløyti (RB 2, 84), så prestbolet var rimeligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. Et brev datert 1553 viser at det da var kun nordre Efteløt som var prestegård. Denne prestegården brant ned til grunnen 1584, og deretter ble det ikke oppført nye hus på dette stedet. Området ligger oppe på Moen nord for kirken, og det bar ca. 1900 fortsatt betegnelsen Tuftene. I stedet ble det bygd ny prestegård på vestre Efteløt. På Efteløt skal det i hedenske tid ha vært tingvoll og et område i prestegårdens innmark kaltes fortsatt rundt 1900 for Tingmyrene (NG 378). 1433 skulle biskopen under visitas ha iij nætter a Æftaløyte (DN VI:448), og det er videre kjent en visitas 1488 (DN II:959). Selv om kirken ca. 1400 hadde en kalvariegruppe, framgår det av RB at den også hadde et separat Mariaalter. Kirken er reist inne i et gravfelt (NK 406). (kartreferanse: CE 037-5-4) (Kildegjennomgang til registreringa v middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
En eldre kirke ble revet i tiden 1623-34, og nåværende kirke ble reist som en langkirke i tømmer i samme tidsrom. Den ble påbygd med sideskip først mot nord, deretter mot sør, og fikk således sitt korsformede grunnplan. I 1785-88 skjedde store byggearbeider på kirken. Stedet der kirken står, ble tidligere kalt Lahedlå, en indikasjon på et tidligere sted for utveksling/kaup. Et kart fra 1708 viser kirken på samme plass som den nåværende (Salveson 1937, Kirkeguide 1990, Grude 1996:28ff). Problemstillingen mht. eldste lokalitet er mao. mye den samme som for Hidra kirke i Vest-Agder – også mht. det at kirken står på en opprinnelig «omflødt holme».