Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Kirkegården er ikke i bruk. Avgrensing av middelaldersk del av kirkegården er uavklart.
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 13) Årstad i nåværende Egersund er i 1292 (ecclesia sancte Marie de Eikundasund, DN VI:60). Da ble det sendt et brev fra paven om avlat for alle botferdige som på angitte dager besøkte Mariakirken i Egersund og Olavskirken i Nidaros.
Kirkegården ligger i dag i svak tunkontekst på en stor morenerygg på et stort forhistorisk gravfelt. Middelalderkirkegården har vært brukt til mer enn 10 gravlegginger etter 1945, den siste i 2011.
Steinalderboplass, bortpløyd. De ovennevnte strandterrassene ligger lunt til i bunnen av Langfjorden. Boplassen befinner seg ca. 60 m fra Russeelva som har helårs vannføring. I årenes løp har det blitt funnet en stor del steingjenstander - hovedsaklig av skifer - og det var i dette området Nummedal foretok sin utgravning i 1930. Det har også blitt funnet steinalderredskap etter Nummedals utgravning - disse gikk tapt da tyskerne brente bebyggelsen under krigen. Gårdens eier opplyser at det har blitt funnet redskap av stein hovedsakelig fiskesøkk nesten over hele eiendommen - også disse er gått tapt under evakueringen. Det har ikke blitt funnet noen redskap etter 1945. Kan ha vært tuftefelt, men pløying er foretatt i mange omganger.
2022: Lokaliteten revurdert i forbindelse med fradeling, september 2022. Geometrien - som opprinnelig strakk seg som et rektangel med avrunda sider fra deler av 20-24 moh-terrassen på 6/73 og over til 20-22-moh terrassen på 6/36, samt ned på 11-15 moh-flaten der - så ikke ut til å stemme med hverken Nummedals beskrivelser i 1929 eller rapportene fra redningsbefaringene i 1994-95. Begge disse beskriver alle funn til å stamme fra terrassene 28-32 moh og 20-23 moh NV for den gamle postveien.
Terrassen av dyrket mark på 6/36 SØ for postveien fortalte eier Emaus hadde blitt brukt som potetland for mange år siden, men at han ikke kunne husket noe ble funnet der. Alle funn på eiendommen stammet fra terrassene som nå ligger under 6/73 (solgt til Finnmarkskollektivet for 30-40 år siden), ifølge hans far og farfar, som ble levert inn ved anledning. Vi lette i 2022 rundt på låven etter fiskesøkk han husket, men fant ingen. Disse har trolig blitt innlevert. Området som ble undersøkt i 1995 (20-23 moh, NV for postveien) ble ifølge Emaus kalt "Lillehållet" og var slåttemark på 1900-tallet.
Det ble gravd 12 prøvestikk på terrassen, inkl. to på terrassen 14 moh,, men med forbehold var alle negative. Det ble påvist et chertavslag av hvit chert samt et avslag av rød skifer i gressrøttene helt NV på terrassen, men grunnet den generelle funntomheten ellers her tolkes de som intrusive fra den egentlige boplassen som i dag ligger på 6/73, trolig gjennom landbruksaktivitet. Geometrien endret til å stemme med Nummedals beskrivelser og muséets rapporter fra 1995.
Middelalderkirkegården er i bruk. Ved registreringen i 2009 var fler enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse var da fra 2009. Anslagsmessig avgrensning etter informasjon fra kirkegårdsgraveren i S, kirkegårdsmur i V og N, samt kirkesti i Ø.
De eldre betegnelsene på kirkestedet er Øygi/Öyghi, i 1327-28 (PN 134), hvilket skal være navnet på den nordligste armen av Nordfjord, nåværende Eidsfjord (NG 427f).
En stavkirke fra 14-1500 tallet skal visstnok ha stått på (43) Mel. Før dette var det blitt reist kirke på Myklebust, ”på den gamle hovstaden litt søraust for der kyrkja ligg no” (Aaraas & al 2000a:99ff).
MO (EIDANGER) STA. MARIA (hovedkirke), gnr. 43 Prestegården (Eidanger sogn). Den romanske steinkirken hadde opprinnelig rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med innvendig apside. Trolig i middelalderen ble koret forkortet slik at den innvendige apsiden forsvant, og på 1780-tallet ble vestmuren revet og skipet kraftig forlenget (Nygaard 1996:17f). I 1398 ble prestbolet ført som prestbolæt allt uten navn men med skyldstørrelse (RB 23), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. Kirken står på (gnr. 43) Prestegården hvis opprinnelig navn er Mór. Denne var i middelalderen bruk av opphavsgården Adalheim. I 1521 brant Mór, og Adalheim kom da ved makeskifte inn under kirkens mensa og ble ny prestegård (DN IX:502, jfr. NG 74, 84). På 1570-tallet het det således Alhiem nu Prestegaardenn hhv. Prestegaardenn thend gamble, og sistnevnte lå da med bygsel til Eidanger kirkes mensa (St. 55). Den gamle prestegården lå på det som i dag heter Prestmoen nord for kirken. Et bruk (43/5) under Prestegården heter Øvall (Ødeuoldt, St. 55), nok lagt øde i seinmiddelalderen, og er trolig en tredje part av opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Dennes navn var trolig Eidangr (jfr. NG 84). I 1401 skulle biskopen under visitas lligge firir Moon ij neter og han tok 4 huder i katedratikum (RB 570). I 1433 skulle han være a Monom ij nætter (DN VI:448). 22 februar 1426 var biskop Jens på visitas j Twæitom widher Moo kirkiu j Hæidanghræ (DN IX:242). Om lag 100 m sør for kirken begynner restene av et stort gravfelt som strekker seg videre sør langs den store moreneryggen.
Middeladerkirkegården er i bruk. Mer enn 10 gravleggelser er gjort etter 1945. Seneste gravleggelse 2008. Avgrenset av knekk i topografien i S, SV, SØ. Avgrenset av kirkegårdsmur i Ø. Anslagsmessig avgrensning i N og V.
1796-kirken ble plassert noe annerledes på kirkegården: «Funn av skjeletter under nåværende kirke tyder på at den har vært plassert over noe av den gamle kirkegården. Det fremgår også av regnskapet at man kjøpte et stykke jord til tomt» (Teistedal et al 1996:32).
LÆGREID [Eidfjord] ST. JACOB (EIDFJORD, hovedkirke), gnr. 5 Lægreid (Eidfjord sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 5) Lægreid. Den er en middelaldersk steinkirke der kor og skip har samme bredde (22,5x11,25 m), og der deler av det middelalderske korskillet i tre fra tiden da kirken ble reist er bevart. I dette er det benyttet materialer som trolig stammer fra en eldre trekirke på stedet (Hoff 1991). Trolig har det vært et lektorium på skipets østvegg over korbuen. Kirken har portaler kun i vest og ut for koret i sør. Nær samtlige veggåpninger har innfatninger av kleber. Koret har vinduer i øst og sør, skipet har to mot sør. Ut fra stiltrekk og grunnplan kan kirken dateres til rundt 1300. Rundt 1900 hadde kirken fortsatt sine moldbenker langs skipets langvegger i behold (Bendixen 1904:485f). Kirken lå fram til 1630 til Stavanger bispedømme (NG 469), hvorfor den rimeligvis ikke er nevnt verken i BK rundt 1350 eller i bispedømmets jordebok ca. 1600. I 1310 (DN IV:85) ble det testamentert en gave til kirkiunne j Eiðafirði, hvilket kan antyde at steinkirken da var mer eller mindre ferdig bygd. Et brev av 1390 (DN IV:584) er skrevet på Lægreid gård men utferdiget av presten i Kinsarvik, hvilket antyder at Eidfjord kirke da var anneks til Kinsarvik og at det ikke var egen prest i Eidfjord. Om Lægreid 1757: ”Den Lille Flacke hvorpaa Kircken staar, og den inderste Bund af Fiorden kaldet Simoedal; hvor alle de Heste som Østerlændingen opkiøber i heele Hardanger, føres hen for derfra at drives over Fieldet Østeffter (…) Østerlændinger kommer gierne hvert aar ned til Hardanger paa Sneføret i Fasten da hand kiøber alle de heste og andet Qvæg som hand Sommeren dereffter føre over fieldene” (Meldal s. 2). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
EIDSBERG ST. OLAV (hovedkirke), gnr. 90 Lekum (Eidsberg sogn). Jf. ID 94688 som viser den omkringliggende middelalderske kirkegården. Den eldste kjente kirken på stedet var en romansk steinkirke. Denne ble erstattet av en ny steinkirke i gotisk tid og som deretter ble kraftig ombygd i 1880-81 (NK 39f). Det har vært foreslått at en romansk tympanon som tidligere lå i en grunnmur på (111.112.117.118.119) Skjør skulle stamme fra Hen kirke, men mer sannsynlig kommer den fra den romanske – senere ombygde – Eidsberg kirke (Berg 2001). Steinens størrelse, ca. 2 m bred, tilsier at den har tilhørt en meget stor steinkirke. Etpar andre romanske kvader med billedmotiver – en granittkvader med sjakkbrettdekor på Lekum samt fra samme område en tilsvarende kvader med navnet Odinkar hugget i runer – bør også kunne henføres til den eldre steinkirken på Eidsberg. Kirken står på (gnr. 90) Lekum, strengt tatt i et hjørne av grunnen til (89) Eidsberg prestegård. I 1401 ble prestbolet ført som prestboleth Thufuu og med skyldstørrelse (RB 164), rimligvis et bruk av kirkestedsgården Lekum, da nåværende prestegård (gnr. 89 Eidsberg) opprinnelig er nabogård til Lekum. I 1503 makeskiftet biskopen gården Eidsberg, som inntil da hadde ligget til Sta. Annas alter i domkirken i Oslo, til prestegården fordi ”preste sæthet til Eidzbergs er mykit trangt oc innækrefft oc er lithet til engh saa oc til skogh oc til fee hampner oc haffuer ingie vthuæghær vthen vppa anners mansz eighe”. Det hadde således vært mye missemje og trette mellom presten og ”thee men som bode i Eidzbergh” (DN II:1018). På 1570-tallet lå Tua som ødegård under prestegården, og med dette gikk bruket Tua opp i Eidsberg og finnes nå kun som plassnavn under prestegården (NG 142). At kirken i samtlige kilder kalles Eidsberg, og det lenge før gården Eidsberg ble lagt til prestbolet, bør bety at Eidsberg var navnet på kirkestedsgården i tiden da kirken ble reist. Den har da omfattet Thufuu, Leikangher og Eidsberg samt utfra lokaltopografiske forhold også (dagens gnr. 91) Foss. Eidsberg må i så fall tidlig være gitt bort, for i 1332 lå den til Hovedøya kloster og brukeren het Þorkæle Salomonarsyni a Æiszberghi (DN II:193). At Tore Håkonsson, som i 1297 var utpekt til kongelig sendeferd i England sammen med bl.a. tre andre riddere og kongens kansler (DN XIX:409) kaller seg til Lekum og ikke Eidsberg må bety at Lekum på dette tidspunkt ble sett på som en selvstendig enhet. Dedikasjonen er etter DN VIII:268 (1422), et brev der biskopen i Oslo ga 40 dagers avlat til alle som besøkte eller hjalp St. Olavs kirke i Eidsberg (jfr. brev av 1435, 1437 og 1475). Disse brev ble trolig skrevet i forbindelse med en brann, i alle fall er det ved bygningsarkeologisk undersøkelse av kirken i 1950-årene påvist en kirkebrann i middelalderen (NK 40). I 1400 ble det notert at det skulle gjøres åbud på prestbolet hver tredje vinter, at biskopen under visitas ligger her ok firir kapellor iiij neter thoo hafuum wer æi mæira leghet en iij neter ok tekit vi hudir j cathedraticum (RB 565). Kapellene det gjaldt var Hen, Trømborg, Hærland, Folkenborg og Tenol. 1426 skulle biskopen under visitas ha ij nætter a Eidzberghi (DN IV:829). 2 februar 1410 var biskop Jakob, erkepresten og officialen på visitas på Eidsberg (DN I:626), 19. mars 1456 erkepresten i Oslo (DN VIII:357). Kirken står inne i restene av et større gravfelt som strekker seg rundt ravinen som kirken ligger ved nordenden av. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)