Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Middelalderkirkegården er var ikke i bruk ved registreringen i 2010. Det var da ingen gravleggelser fra tiden etter 1945. Anslagsmessig avgrensning i N, S, Ø og V basert på topografi. Flaten på toppen av sandhaugen danner utgangspunktet for anslaget.
I Ervika på (gnr. 45) Ervika har det ”frå gamalt” vært gravplass: ”Prost Koren nemner i 1845 at han må vere innvigd kring 1550. I 1746 het det hos sogneprest Harboe Frimann at ”I Ervigen paa Stads-Landet er een for lang Tiid siden indviet Kirkegaard, hvori Indbyggerne paa de yderste Gaarder af Stadt begrave deris Døde, eftersom de ikke beqvemmelig kand bringe samme til Selløe Kirkegaard. Gravplassen på Ervika ligger i en stor sandhaug, og denne vokser stadig pga. sandflukt. I 1906 ble arealet inngjerdet og utvidet, og året etter ble det reist et klokkehus på stedet.
Middelalderkirkegården er i bruk. Ved registreringen i 2009 var det mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse var da fra 2008. Avgrenset av kirkegårdsmur i N, S, V, anslagsmessig avgrensning i Ø.
Middelalderkirkegård fortsatt i bruk. Kirka sto opp fra prestegården og kort ned for tunet på Evenes, nær topprn av skråningen opp fra fjorden. Mest trolig sto middelalderkirken rett V for nåværende kirke. Her er ei flate, og fra denne "stråler" jernkorsene i retning N og S. Avgrensinen i Ø tar utgangspunkt i kirkegårdssti, i S et lett terrengfall, mot N og V anslag. Mer enn 10 gravlegginger etter 1945, siste i 2013.
Middelalderkirkegården er i bruk. Mer enn 10 gravleggelser etter 1945. Seneste gravleggelse 2008. Anslagsmessig avgrensning i N, S, Ø og V basert på muntlig informasjon om gammelkirkens plassering.
Det ble registrert to tidlig metalltidsboplasser og en steinsetting ved elveleiet.
Fornminne 1: Den første boplassen er ved selve Skoltefossen hvor det i dag foregår laksefiske i stort omfang. Kvarts/bergkrystall-avslag og rester etter trekull/boplassrester ble funnet i veiskjæringen på høyre side på vei til Kirkenes. Det har sannsynligvis vært et boplassområde av betydning, men området er vanskelig å avgrense pga bru/veg og stier. Veiskjæringen fortoner seg som en forhøyning på begge sider av E6 med åpne sår i terrenget, og i sandlagene under torven ligger avslag og trekullrester tett. Nye avslag og boplassrester blir antakeligvis vasket ut hvert år og området bærer preg av erosjon og skader. Det vil være av stor betydning å sikre de rester som er igjen i veiskjæringene samt sikre området for videre erosjonsskader. 2024: Flyttet til egen lokalitet ID 322844.
Fornminne 2: Den andre boplassen ligger 300 m lenger opp fra Skoltefossen i et område hvor elva går over fra rolig løp til stryk og kavler. Dette området av elva har mange gode laksekulper hvor laksen står tett. Boplassområdet ligger på en liten slette 10 meter øst fra elvekanten som er preget av et lite nes med svaberg og områdets utstrekning er ca 40 m N-S og 30 m Ø-V. Sletten med boplassområdet er åpent og gressbevokst med skog i bakkant og elveleiet på andre side. Det går en sti rett gjennom området fra den spredte bebyggelsen lenger opp i elva og ned til Skoltefossen.
Området ble funnet ved prøvestikking og i tre av prøvestikkene var det funn av tekstilkeramikk, kvartsavslag og trekullrester. De to andre prøvestikkene på boplassområdet hadde tydelige spor etter boplassaktivitet i form av kompakt jernholdig-/fet jord med trekullrester. Funnene lå ca 10 cm under en 3-5 cm tykk torv. Boplassområdet bærer ikke preg av betydelige skader fra nyere aktivitet, men eksisterende sti som går rett over området bør få en annen retning.
Det ble for øvrig foretatt en mengde med prøvestikk langs elvekanten og inne i skogsområdene og jordbruksområdene (se plantegning 1:1000). Det var mange prøvestikk hvor det ble funnet koks/trekullrester, teglstein og plankerester, spor etter de siste hundre års aktiviteter i området. Enkelte groper, rusten jern og tykke lag av koks rett under torv kan også muligens være rester etter 2. verdenskrig.
2024: Ifølge befaringsrapporten (FFK ref. 199700333) ble de tre positive prøvestikkene lagt helt i N, ved bredden av kulpen før stryket, mens plukking i vegskjæring foregikk mellom parkeringa og utsiktsplatået. Svarbrevet mener disse to ikke kunne ses isolert og det er trolig derfor lokaliteten opprinnelig la beslag på hele 25 mål, men uvisst hvorfor den ikke strakk seg helt til veien som den i så fall skulle ha gjort. Avslagene funnet er av kvarts, men det ble også funnet keramikk fra tidlig metalltid i prøvestikkene.
Til sammen viser rapportens meget informative kart at det ble gravd hele 51 prøvestikk fra fossen og langs stien opp langs bredden nesten til hytta på gbnr. 7/74, samt spredte stikk innover helt til høyden på 30 moh til avkjørselen ved Bakkejord. Det ble også gravd 10 stikk rundt utbyggene helt V på gbnr. 7/6 ved svingen i elva. Geometrien endret ved innskrenking rundt de positive prøvestikkene og lokaliteten ved fossen skilt ut som egen ID. Sistnevnte må kontrolleres og presiseres i felt.
FANA HELLIGE KORS KIRKE OG HOSPITAL (hovedkirke), gnr. 96. Fana prestegard (Fana sogn). Kirken står på (gnr. 96) Fana prestegard. I middelalderen var et hospital tilknyttet kirken, og dette skal ha ligget på en haug utenfor kirkegården, like vest for kirken. Rester av grunnmurer var ennå synlige i 1779. Den middelalderske steinkirken hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Sannsynligvis hadde den et vesttårn i middelalderen, revet muligens i 1644 etter at kirken brant som følge av lynnedslag. Skipet har portaler mot nord og sør, helt mot vest, og rimeligvis har det vært en bueåpning fra skipet ut i tårnfoten og en vestportal i dette. Koret har portal mot sør, uvanlig plassert helt mot øst. Skipet hadde tre par rundbuede vinduer på langveggene, mens koret hadde to par vinduer i langveggene og to vinduer nede i østgavlen og ett oppe i gavlens trekantfelt. I 1870 ble skipet forlenget mot vest med 3,5 m, og i 1926-27 ble det bygd til ny tårnfot i skipets forlengelse mot vest. Middelalderkirken har kleberkvader i veggåpningene og utvendige hjørner, brudt i Varge i Os. Karakteren på murverket i bygningens eldste deler viser et typisk romansk murverk, og kirken bør således være reist før 1150 (NK I/1:1ff). Ved korets sørøstre hjørne finnes flere steinhoggermerker (Bendixen 1904:356). Det vises av brevet fra 1228 (DN II:6) at kirken (allerede) da hadde flere prester (rectori et fratribus), så muligens var Fana en av de gamle fylkes- eller hovedkirker. Også vesttårnet kan peke i denne retning. Hele gården var likevel trolig ikke prestebol, for kong Håkon skrev i 1310 et brev at Fana (DN II:104), så mest sannsynlig var Fana gammelt krongods. Status som fylkes-/hovedkirke kan sies å bekreftes ved nettopp denne kombinasjonen: at gården lå til kronen mens Kirken v/biskopen rådet kirken; det var da også biskopen med kapitlet som i 1303 overdro kirken til kapellgeitsligheten ved Apostelkirken (DN III:58). At kongen dermed fikk kirken tilbake – som kongelig kapell – gir ytterligere støtte til en slik hypotese. Dermed kan byggingen av steinkirken, ikke usannsynlig i første halvdel av 1100-tallet, knyttes til kongen. Ombygginger og etableringen av hospitalet på 1200-tallet (de novo fundari) kan relateres til kannikene ved domkirken i Bergen, endringer etter dette i middelalderen til kannikene ved Apostelkirken. Den eldre del av kirkegården er omgitt av et steingjerde; om det tidligere har vært gravplass sør og vest for kirken er denne i nyere tid fjernet pga. veianlegg (NK I/1:22). Fana kirke er ikke nevnt verken i registeret eller i fortegnelsen inne i BK, hvilket vel henger sammen med at den etter 1303 var kongelig kapell. Kirken inntok etter reformasjonen en særstilling og ble som tidligere kongelig kapell lagt under slottsskriveren på Bergenhus; i 1621 ble den lagt til lektoratet i Bergen, hvis innehaver var sogneprest til kallet, men han lot det bestyres av en kapellan. Da dette embedet ble nedlagt i 1749 ble således kirken et fritt sognekall (Bendixen 1904:354). På gården fantes tidligere navnet Presttun, nå tapt (Litkleskare 1929:19). Også dette antyder at presten ikke hadde et eget bruk av gården, men hadde ”prestestove” med tilhørende bygninger. Rett øst for kirken og prestegården ligger Klokkarvatnet, og skolen rett nord for kirken heter Kirkevoll skole. Mht. sagnet om kirkens hellige kors, se nedenfor. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderskirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
Middelalderkirkegården er i bruk. Mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 2006. Avgrenset av kirkegårdsmur i V, anslagsmessig avgrensning i Ø, N og S.
I 1854 ble kirkegården utvidet med 900 kvadratalen (Tønnessen 1952:16ff, 79).