Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Middelalderkirkegården er i bruk. Flere enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 2008. Avgrenset i N og Ø av hekk, anslagsmessig avgrensning i S og V (i S av åpen "gate" i gravrekkene")
Trolig sto den eldre kirken ”aust eller helst nord for den nye” (Austigard 2006). I og med at ”Kirkegaarden endnu ikke [var] ryddiggjort” sommeren 1835, er det sannsynlig at nykirken ble reist utenfor den gamle kirkegården.
Beskrivelse fra lokalitet:
HENJUM, gnr. 17 Henjum (Leikanger sogn). Eldste omtale av kirken er før 1340 (kirkian a Hemymum, BK 48a). ”I dette Henjumtunet [med over 100 bygninger ved utskiftinga i 1864-65] stod den gamle Henjumkyrkja (…) Kyrkja, som visstnok var ei stavkyrkje, stod på gnr. 17 Hemjum, bnr. 24 – Palnegarden – som det ofte heiter i dagleg tale. Staden der kyrkja og kyrkjegarden låg, kan enno påvisast. Kyrkjegarden kallast staden den dag i dag” (Bøthun 1965:310). Kirken sto i sørsiden av gammeltunet. Tufta ligger i dag under en låve. I området er det ved flere anledninger funnet skjelettrester, og stedet er delvis undersøkt arkeologisk (Buckholm 1998:23, 42). ”Kirken laa høit, ude mod randen af en flade, paa gaarden Henjum. Da der blev ryddet tomt til en lade, fandt man 2-3 hjerneskaller og andre menneskeben”. Bygningsrester antyder sterkt at kirken var bygd i stavkonstruksjon (Bendixen 1903:169). Henjum er nabogård til kirkestedsgården (gnr. 14) Leikanger prestegård mot vest, og mot øst til kirkestedsgården (24) Njøs. Kirken ble bestemt lagt ned i 1544 (DN IX:763). I sørøstenden av nåværende tunet er et rektangulært område merket med rune-R, trolig den gamle gravplassen – eller et gravfelt. Før ca. 1340 lå det kun fire skyldparter til fabrica og intet til mensa. Samtidig ble det anført at: Kirkian a Hemymum a þessar jarder ok tækr prestr a Nios landskylld af. Til samme tid het det at Tiund kirkiunnar [a Hemymum] er reiknad með tiund kirkiunnar a Nios (BK 48a-b). Hvilket betyr at Njøspresten på dette tidspunkt nøt inntektene av Henjum kirkes fabrica, i alt 23 ½ mmb, samt dennes kirketiende. Rimeligvis sto da Henjum uten egen prest. I fjellsida vest for det nåværende tunet heter det Monken. Stedet der kirken sto heter Kyrkjegarden. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKI ved Jan Brendalsmo RA sak 06/02235-69)
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Eldste omtale av kirken er før 1340 (kirkian a Hemymum, BK 48a). ”I dette Henjumtunet [med over 100 bygninger ved utskiftinga i 1864-65] stod den gamle Henjumkyrkja (…) Kyrkja, som visstnok var ei stavkyrkje, stod på gnr. 17 Hemjum, bnr. 24 – Palnegarden – som det ofte heiter i dagleg tale. Staden der kyrkja og kyrkjegarden låg, kan enno påvisast. Kyrkjegarden kallast staden den dag i dag” (Bøthun 1965:310). Kirken sto i sørsiden av gammeltunet. Tufta ligger i dag under en låve. Bygningsrester antyder sterkt at kirken var bygd i stavkonstruksjon (Bendixen 1903:169). Henjum er nabogård til kirkestedsgården (gnr. 14) Leikanger prestegård mot vest, og mot øst til kirkestedsgården (24) Njøs. Kirken ble bestemt lagt ned i 1544 (DN IX:763).
Fornminne: Røys, uklart markert og utydelig i terrenget, da den er helt overgrodd av einer og fugletue. Med jordbor merkes stein over et område med tverrmål ca 3 m, høyde ca 0,2 m. Muligens noe usikkert som fornminne.
Kirkegården ligger i tunkontekst på en høyde i åkerlandskap. Middelalderkirkegården er i bruk. Det har vært mer enn 10 gravleggelser etter 1945, senest i 2012.
Middelalderkirkegården er i bruk. Mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 2008. Avgrenset av terrengnivåforskjeller i Ø, N og S, mulig gammel kirkevei i V.
Middelalderkirkegården er ikke i bruk. Ved registreringen i 2009 var det ingen gravleggelser etter 1945. Anslagsmessig avgrensning basert på informasjon vedrørende den gamle stenkirkens beliggenhet.
Middelalderkirkegården er i bruk. Mer enn 10 gravleggelser etter 1945. Seneste gravleggelse 2008. Anslagsmessig avtrenset i Ø, V, N og S.
«Den gamle kyrkja stod nord for kyrkja som nå er, nede på flata som nå er kyrkjegard. Men ho stod mye lågare enn kyrkjegarden er i dag. Seinare er kyrkjegarden fylt opp med 1200 kubikkmeter jord. Gammelkyrkja stod så lågt at storflaumar gjekk opp i henne» (Holm 1988:192ff).
Beskrivelse fra lokalitet:
Fornminne: Rundrøys. Ganske god markering, ganske godt synlig. Svakt avrundet profil. Slakt skrånende sider. Forsenkning i midtpartiet (3 x 3 m). Stein såvidt synlig i midtforsenkningen. Her sees en større, flatere stein (ca 1 x 0,4 m). Lyng, einer mindre lauvtrær. Mål: tverrmål ca 11 m, høyde c 0,5 m.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Diameter: 8 Høyde: 0,9 Type: Rundrøys Attributter: Plyndringsgrop ; Uklart markert, går I ett med kollen den ligger på. grop ca 3x3 m 0,6 dyp, gjenvokst av bjørkekratt. platting bygd I forb. med hage ca 15 m unna
HERØY, gnr. 4. 5 Herøy (Herøy sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 4. 5) Herøy er i 1432 (Herøy kirkiu, AB 35, 51). Kirken må da ha vært i noe forfall, i og med at erkebiskop Aslak nylig hadde ilagt en lokal stormann bøter for så vel hordøme som for den helligbrøde han hadde begått da han tok steinen af Herøy kirkiu oc bygdhæ sig ein ogn aff. Den seinromanske steinkirken står på (4) Sørherøy. Det eldste bygningsleddet er det nær kvadratiske koret, og som ble reist som skip inntil en eldre, da stående trekirke. Etter at trekirken var revet ble et bredere og høyere, rektangulært skip bygd i vest og en apside tilføyet koret i øst. Golvet i apsiden er hevet fire trinn over golvnivået i koret, og her ble et steinalter bygd. Kirken hadde da portaler i koret mot nord og sør – den nordre nær østveggen, og i skipet mot nord, vest og sør. Den opprinnelige korbuen, som hadde en bredde på 2,9 m, ble revet i 1880. Den hadde tre halvsøyler i recess på hver side, og hver av søylene hadde uthogde menneskehoder på toppen. Den seinromanske kirken har klebervader inn- og utvendig og i veggåpningene. I skipets østvegg, inntil hjørnet sør for korbueåpningen, var det et sidealter. I korets østvegg, sør for bueåpningen inn til apsiden, er det en alternisje, og på nordsiden av bueåpningen er det et repositorium. Kirken er rikt utsmykket med sokkelprofiler og med dekorstein i koret. I seinmiddelalder, trolig rundt 1400, ble skipet forkortet ved at vestveggen og de vestligste 4 m av skipet ble revet og ny vestvegg reist. Vestportalen ble gjenanvendt. I sin opprinnelige form var Herøy den største av steinkirkene på Helgeland. I 1879-80 ble korbueveggen og skipets vestvegg revet, skipet ble forlenget mot vest med noe over 10 m, og mot den nye vestveggen ble det murt opp et tårn (Christie 1973, Liepe 2001:29ff m/ref.). Christie (op.cit.) mener kirken ble bygd i tiden 1150-1250, Liepe (op.cit.) ca. 1150-1220. Kleberstein til kirken er trolig hentet fra Haltøya i Vefsnfjorden (Berglund 2007:241). Ved restaureringen av kirken på 1960-tallet ble kleber hentet fra brudd i Bjørnådalen. Ved utgraving under koret i 1959 ble det funnet i alt 236 mynter og brakteater, de eldste fra slutten av 1100-tallet (Nilsen & Smørvik 1999:9, 26). I 1589 var Herøy anneks til hovedkirken på Alstahaug (Thr.R. 78), så også i 1743 (Mordt 2008:173). I 1861 ble Herøy skilt ut fra Alstahaug prestegjeld som eget sognekald (NG 100). De to øyene Nord- og Sør-Herøy er skilt ved et smalt sund. Ifølge Rygh (op.cit.) bør navnet herøy forstås som ”herr m., Folkemængde, Krigerskare”. Rett sør for kirken ligger Kjerkåsen, og rett ned/øst ligger Marikjeldo. Et større område drøye 50 m øst for kirken er merket med rune-R på ØK. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).